SkaidiXtreme... Extremt fett!

Det er en helt vanlig onsdag ettermiddag i hovedstaden. Fiskene sitter endelig på flyet til Alta. Klare for nye sykkelerobringer. Solørguden på laget har klart å overtale oss til å skrinlegge reinsjakta en hel langhelg for å dra på trofejakt og opplevelsestur til Sameland. Gjengen som står i bresjen for Skaidi Xtreme har snekret opp et program som virker for kult til å være sant.  Det er ikke bare, bare for Fiskeamatører å få tid til slike sprell. Ingeniøren droppet kontrollregninga av bærebjelkene og læreren har tredobbel timeplan første halvdel av uka. Tiden vil vise om husene står gjennom vinteren og elevene står på eksamen til våren.

To brødre som er brødre i Sameland..

Sju timer tidligere var det levering i barnehagen ved åpningstid og sedvanlig halvhard spurt med slimhoste og kolspust på to hjul gjennom Groruddalen for å rekke første time. Fire skoletimer senere er det full spurt ut fra klasserommet og inn i Caddy`n. Junior venter som planlagt rett utafor hoveddøra på skola. Han sitter konstant opptatt i telefonen til Gardermoen. Prøver febrilsk å forklare noen konstruksjonstegninger for en polakk på østerdalsengelsk over telefonen. Jeg trøkker ned min medbragte lunsj som likner et bombekrater i plastikkposen. Samtidig får jeg svart på noen jobbmailer fra min utgamle antikktelefon. Sykler og bager ligger strødd i bagasjen. Pakket i hui og hast i høstmørket kvelden før. Syklene sendes på flyet i god tid. Fem minutter før innsjekkingen stenger. Vi finner det som likner riktig fly og planter rumpa ned i flysetet på SAS. Setter mobil i flymodus og kroppen i hvilemodus. Har nødutgangsete, lange bein kan strekke ut og hvile. Amatrørene som leker proffer kan senke skuldrene.

Lander på Alta flyplass. Helt uten formening om hva vi skal møte i nord. Står utenfor døra på Alta lufthavn med sykkelkofferten i hånda som to apatiske søringer uten retningssans og egen fri vilje. Ringer rittsjef Odd Peder som ber oss se etter en buss med Skaidi skilt. Det står en eneste buss på hele flyplassen. Skaidi står det på den. Idiotsikkert opplegg. Skulle ikke være så vanskelig selv for to idioter på tur. Sjåføren lemper inn utstyr og hilser oss velkommen til Skaidi. Vi tror ting ruller vår vei. Bussen kommer ikke lengre enn 3,5 kilometer før neste utfordring. Vi sitter i klisteret til Statens Vegvesens storkontroll. Heldigvis trenger man ikke gyldig vognkort og papirer for å kjøre buss i nord. Såføren drar noen lokale skrøner og groviser, er raus med shitprat, klapp på skuldra og deler gjerne en rullings med alle mann i kontrollsona. Gjør tydeligvis en ypperlig figur. Femten minutter senere ruller vi videre. Over vidda kjører vi sikk-sakk mellom reinsflokkene. Lillebror sitter med elefantøyer, tendenser til ereksjon og en tåre i øyekroken. Forrige søndag evakuerte vi rett fra Birkenland til Tynsetland. Satte vekkeklokka på 03.50. Brukte de neste 14 timene i Alvdal Vestfjell. Traska mil etter mil etter mil gjennom kratt og ur. Kikla i kikkert til øya var tørrere enn tørketida i Sahara.. Drømte og fantaserte om reinshorn i horisonten. Fant ikke anna enn Bæ-bæ lille lam og Snurre sprett i linsa. Her trenger vi ekstra setebelte fordi bussen må kjøre omveier rundt alle reinsflokkene...

Vi passerer Skaidi uten at bussen ser ut til å vurdere stans, vi skal visst til Hammerfest, hjem til rittsjef Odd Peder. Dette er den formelle starten på det som skal vise seg å bli et fire dagers eventyr.

Vi forlater utstyr og bagasje utenfor et pent opparbeidet bolighus. Inviteres inn i varmen til Odd Peder. Barna hans tar klær og sko og viser oss vei. Hans kone Susanne har disket opp med de deiligste bagetter og en stor kopp kaffe. Vi hilser på verdens hyggeligste kar, Øyvind, vår vert, verge og fadder første natt. Alt er en drøm. Så vekkes vi brått. Fiskene skal sette opp syklene. Det går som det ofte går. Eirik har ikke ofret Trekfulldemperen et blikk eller en mikrokalori siden Islandturen. Pakker ut en nesten komplett Trek. Mangler bare en krankarm og pedaler. Godt forsøk, likevel helt ubrukbar til sykling. Jeg pakker opp min nyvaska Trek som er topp preppa for Finnmarksvidda. Har fått streng beskjed av Reodor Lillebror om å skru av giret så det ikke bøyes under flyturen. I det jeg åpner sykkelkofferten ligger giret i fragmenter utover sykkelkofferten. Fjærer og skruer hopper rundt som sprettballer. Faen i faen i faen... Bruker all min tekniske innsikt for å sette sammen giret. Funker nesten. En del mangler. Umulig å feste giret til ramma. To syklister, ingen sykler. For noen sirkusklovner. Resten av selskapet kjenner oss for dårlig til å le høylytt, men latteren klarer de ikke skjule. Klovneamatørfaktoren til Fiskene har nådd nye høyder.

Vi kunne vanligvis bestilt først fly hjem. Det er bare en ting som redder oss. Vi er i verdens beste hender. Hos det som viser seg å være verdens mest løsningsorienterte folk. Vår husvert Øyvind utsetter henting av kone og barn. Han må rundt på bygda og samle sykkeldeler til Fiskene. Gutta som han nettopp har blitt introdusert for. Gutta som han skal innlosjere i sitt eget hjem. På soverommet til sin egen datter. Som han har tatt på seg å være verge for de neste 14 timene. Han tenker nok sitt. Hva har han sagt ja til..

15 minutter senere er Øyvind tilbake. Med et bakgir, en krankarm og to pedaler. Vi får en tåre i øyekroken. En kar med navn Joakim har demontert hele sykkelen sin for at Fiskenes sykler skal komplementeres. Vi hiver delene i bilen til Øyvind og fraktes til middag. En lokal kokk disker opp med den beste hvalbiff. Fiskene vet som alltid å sette pris på god mat. Junior rekker minst to runder for mye gjennom buffesonen. Deretter må det mekkes. Øyvind deltar gledelig i strabasene. Låner bort garasjen, lyser opp, holder utstyr, gir tips, gir bort utstyr, underholder med noen gode historier og ofrer hele kvelden med familien for at Fiskene skal få satt sammen syklene til en del. Alt avsluttes selvsagt med at Junior skal låne Øyvind sin pumpe for å justere dekktrykket. Junior mister hue. Legger all kraft og hvalbiff i pumpinga. Bøyer Øyvinds sykkelpumpe som en pill råtten banan.  Selvsagt funker den ikke lengre, junior har ødelagt pumpa som har fungert hver dag i ti år. Bare å skru av lyset og dra ned rullgardina. Innta stua i Hammerfests peneste hus. Få servert litt frukt og nøtter. Innta senga som Øyvinds kone Lisa har redd opp til oss. Mia og lillesøster må ligge på gjesterommet. Brødrene Fisk har okkupert barnerommet og prinsessesenga.

For livets glade gutter går Solen aldri ned...

Fem timer senere ringer vekkeklokka, 04.50. Øyvind er selvsagt oppe før oss. "Coffe to go" står og venter på kjøkkenbordet. Sjenket i to pappkopper med lokk, en til hver Fisk. Øyvind setter syklene på taket. Vi inntar passasjersetet og blir skysset ned på kaia. Hurtigruta venter. Øyvind tar hånd om sykler og bagasje. Vi trenger kun å spasere inn på båten. Finne frokostsalen. Spise så vi triller av båten i Honningsvåg 5 timer senere. Mer mat venter på kaia. Sammen med sykler stablet med kirurgisk presisjon og fjærlett forsiktighet på den mest gjennomførte sykkelhenger verden har sett. Så er det sykling til Nordkapp, mer mat ved ankomst, ut i ribb, kjøre 50 knop, hoppe på bølger, fiske krabber, herremåltid i en lavo og buss til Skaidi. Og jaggu meg venter ikke kveldsbuffe på hotellet før vi innlosjeres på det som likner hytta til AkerRøkke på Oppdal. Og selvsagt er Øyvind på plass også her. Og selvsagt sørger han for at bagasjen vår står klar på hyttedøra. For en dag, for en mann og for et land...

To konger i Sameland

Våkner dagen derpå. får servert både hotellfrokost, reinsskav med potetstappe av de lokale samene, varm brunsj, sørøyburger og bidos før dagen er omme. Innimellom maten rekker vi å bli parkert av en Rødnisse på løypetesten og ryke på et braktap i lassokonkurransen. Tror fordundre meg en Rødnisse ble lassomester også. Fy flate.. Heldigvis ankommer forsterkninger. En langhåra hippieortoped fra Byåsen skal sette Rødnissene på plass. Doc Amdahl ankommer Sameland fredag kveld.

Lørdagens ritt starter med full gjørmespurt fra første tråkk. Jeg er overaskende pigg tross forkjølelse og karrer meg fram i feltet til en finfin fjerdeplass på toppen av andre bakken. Sykkelen er satt opp med bunnsolide dekk så gir jernet ned første gjørmekjøringa. Det varer nøyaktig 370 meter før bakdekket er flatere enn et stykke Rørosflatbrød. Må stoppe i den dypeste og mørkeste sumpen på hele Finnmarksvidda for å sette inn slange. Fader ikke noen multer å spise til arbeidet her heller. Kun selskap av to millioner mygg som elsker søringer. Etter langt om lenge er sykkelen klar igjen, men hansker og utstyr er borte i kvikkleira. Etter et par minutter graving er alt lokalisert og gjørmemonsteret kan sette seg på sykkelen igjen. 200 stk foran og mulighetene spolert.

Koser meg derfor med en lang fjelltur på Finnmarksvidda. Siger jevnt forbi syklister. Prater med mosjonister, ser hvordan de tryner i elva og noen treffer hver eneste tue på multemyrene. Slenger noen skrøner til verdens beste publikum som holder koken hele dagen midt oppå vidda. Kommer etter hvert innom ungdomsløypa. En herlig atmosfære. Ungdom som opplever mestring og sykkelglede. Noen knall og fall. Hjelper et par stk på beina. Gir bort barene mine til noen som trenger de mer enn meg. En gutt som gikk på hue i myra og ei jente med flatt bakdekk fikk en Squeezybar som oppreisning. Bruker 2 timer og 45 min på 39 kilometer. De klart lengste 39 kilometerne jeg har opplevd. Junior har heldigvis inntatt kaketeltet når jeg ruller i mål. Han ble 7. Langt svakere enn vi hadde håpet, men løypa er dønn ærlig. Han var ikke bedre. Vi er begge mektig imponert over alle barn, unge og mosjonister som fullfører. Alle som kommer til mål i Skaidi er superhelter, uansett tid...

Kakebordet, sørøyburgeren og reinskebaben som venter syklistene i målområdet er et mektig syn. Likevel bare en søt forsmak på hva som skal komme. Tre retters middag med alle rettigheter. Afterbike med konkurrenter, arrangører, vertskap og mosjonister ut i mørkets timer. Stemningen er mildt sagt upåklagelig, bare synd at Rødnissene igjen stakk av med de feteste premiene...

Noen var kanskje i overkant hissig på Sørøyburgere..

Høstsola stråler fra skyfri himmel på Alta flyplass søndag morgen. Det samme gjør syklistene som skal hjem. Slitne bein, et snev av skallebank og en alt for kort natt søvn er ikke nok til å hindre at smilet går trill rundt på alle mann. Rødnisser, Blånisser og andre nisser stråler om kapp med sola. Vi tenker tilbake på det fantastiske eventyret vi har opplevd her oppe i samenes rike. Arrangører, kokker, løypevakter, kakebakere, hytteeiere, vertsskap, samer og alle andre har stått på fra morgen til kveld for at folk skal dra hjem med et slikt smil. Skaidi verken ønsker, eller kan bli verdens største sykkelritt. Men de har allerede laget verdens beste rittopplevelse.

I en tid hvor arrangører i sør må avlyse bør de kanskje vende nesa mot nord og se hva de har fått til her oppe. Med stå på vilje, humør, engasjement, dugnadsånd og innovasjon skaper denne gjengen en pakke og atmosfære som gir deg så mye, mye, mye mer enn et startnummer og et par glass sportsdrikk. Fiskene kom uten forventninger og vendte hjem full av opplevelser, optimisme, godt humør, beundring og et knippe nye sykkelvenner fra nord. Takk skal dere ha Odd Peder, Susanne, Øyvind, Lisa, Joakim og resten av banden! Vi er stumme av beundring. Og det skal mye til for at vi mister stemmen.

Takk for oss. Håper vi møtes igjen i 2018!

Nå er det tid for å finne noen reinsdyr også her i Søringland...

StoreFisK