Det kritiske punktet i livet...

G-punktet, klitoris, det kritiske punktet eller hva de nå kaller det. Kjært barn har vel mange navn sier noen. Uansett, om du tenkte du nå skulle få en innføring i kvinnens kjønnsorganer må jeg bare skuffe deg igjen. Jeg har verken nok formell- eller realkompetanse til å holde et intensivkurs innen dette spesialområdet. Uansett, det er slik at enhver mann i løpet av livet opplever noen kritiske punkter og opplevelser. Fødsel, første kjærlighet, første øl, giftemål, slagsmål, opprykk, nedrykk, få fyken, pensjon, flytte på gamlehjemmet og videre inn på kirkegården. Ja, du vet.

Det idrettsfolk og andre spesielle raser også vet, er at ingen av disse kvalifiserer likevel til å defineres som akutt kritiske punkter i en manns liv. Det er det bare noen ytterst få opplevelser som kan fylle en slik tittel. Og når man opplever dem. Da er det ingen tvil, da bare vet man det, dette er et slikt punkt, en slik revolusjon, noe som vil prege deg, henge ved og over deg, redefinere deg som person, for evig og alltid.

Jeg har akkurat opplevd noe som få mennesker er forunt å oppleve, det kritiske punktet har gjensøkt meg, tre ganger, tre dager på rad. Hendelsene jeg snakker om fant sted i eventyrlandskapet på Island. Blant lavafjell, vulkaner, elver og isbreer. Ikke ulikt landskapet i Tolkiens fantasiverden. Et sted mellom Laugavatn og Husafell, et sted mellom Husafell og Hveravellir og tilslutt et sted mellom Hveravellir og Gullfoss. Hendelsen oppsøkte meg og slo meg ut som lyn fra en klokkeklar skyfri himmel. Den var brutal, ærlig, vakker, episk, grusom, smertefull, emosjonell og følelsesladet. Kanskje gjensøkte den meg tre dager bare for å overbevise kropp og sinn om at det er virkelig, det er ikke en drøm, et eventyr eller et mareritt. Det er livet, det er her og nå. Det gjelder deg og det gjelder Lillebror. Hendelsen, det kritiske punktet jeg prater om er et slags «point of no return». Det handler om den plutselige revolusjonen i rangordning og hierarki som oppstod på Sagaøya. Når Lillebror plutselig kan tråkke to pedaler rundt raskere og hardere enn Storebror. Når rollene er snudd, når Junior blir til Senior, Læringen blir Sjef, den lille Gutten med talentet og gløden i blikket blir til en Master, Sykkelens Herre. Når Lillebror, Minifisk, Junior eller Eirik som noen visst kaller ham, skal gå foran i krigen, dra lasset, vise vei i mørket og trekke Storebror med seg på bakhjulet gjennom Mordors landskap. Jeg skal nå fortelle deg historien om hvordan Storebror og Lillebror taklet en slik saga. En saga i tre deler, ikke gjennom Midgard, men rundt Langjökul.

Det hele startet med at vi også i år satte oss på flyet til Island. I et helt år hadde vi drømt tilbake til verdens feteste singeltrack i Thief valley, de spektakulære omgivelsene langs løypa, de varme kildene og ikke minst den utrolige gjestmildheten, servicen og buffetbordet vi møtte tre dager til ende i Glacier360. Den gang ble Knut Erik og jeg to mens Eirik og Martin ble fire i sammendraget. I ett år har det irritert og motivert min Lillebror. Vi var sterke begge to for et år siden. Han har fantasert mye om utfallet hvis vi hadde vært en duo den gang. Nå var Knut Erik og Martin satt igjen i Norge. Brødrene Fisk skulle utforske verden alene. Utfordre brødrekjærligheten. For første gang skulle vi sykle på lag i et sykkelritt. Mye kan gå galt når to Fisker er alene i den store verden. Derfor la vi også inn en dag sikkerhetsmargin. Dermed fikk vi en dag i Reyykjavik før spetakkelet braket løs. Vi leverer til terningkast seks i forberedelsen og får med oss både bysightseeing på hjul og til beins før start. Alt er klappet og klart. Vi har et års rutine med dette og har med riktig utstyr til rett sted og rett tid.

På ryttermiddagen ved Laugarvatn er bordet dekket for Fisken og alle andre. Vi kan konstatere at servicenivået er minst like høyt og maten minst like god som for et år siden. Vi konstaterer også at med UCI-status er konkurransen flere hakk hvassere enn for et år tilbake. Syklister fra alle verdensdeler er samlet for å kjempe om heder, ære og UCI poeng. Middagens minste deltaker vekker oppmerksomhet, David Rosa fra Portugal er ranket godt inne blant verdens 30 beste terrengsyklister. Google gir oss lette og kalde fakta. 52 kilo på badevekta. Portugisisk mester de siste syv årene. To OL deltakelser og nylig niendemann i EM. Selvsagt har fjorårsvinner Greg Saw rekruttert denne karen som sin makker i år. Faen så urettferdig, åssen skal feite Fisker henge med denne varianten av Bippe Stankelbein opp bakkene. En annen ting som også er urettferdig er at 52 kilo tunge Rosa spiser pizza, pasta og feite kjøttkaker så det renner fettsyrer ut av ørene hans. Fiskene derimot må jobbe som Per Ulv med terapeutisk vilje dag inn og ut for å ikke se 80 på samme badevekt.

Tung og treg

Rask og lett

Vi konkluderer med at Biipe Stankelbein vil gå tom for krefter. Da kan danskene som sitter på nabobordet vårt berette at regjerende verdensmester i 24 timers sykling også er på start, og at han nok ikke sprekker med det første. Mette, fortumlede, betuttede, godtroende og småoptimistiske finner vi rommet vårt og klarerer kropp og utstyr til start.

Nå venter tre dager rundt Langjökul. I det store og hele er det egentlig tre like episoder. Opp fra soveposen, Lillebror slipper en braker, raskt ut av teltet, frokost, teiping av slarkete skuldre, sjekk av utstyr, en junior som banner, oppvarming, 85-120 km sykling, sykkelprat, mat, mer mat, noen donuts, noen cookies, mer sykkelprat, varm kilde, RedBull, sykkelvask, vedlikehold, middag, enda mer sykkelprat, inn i teltet, Junior sender cirka 143 snapchat og ser en episode side om side, Storebror leser aftenposten, taktikkplan for neste dag legges, litt diskusjon, Junios slipper en ny braker, pissing om natta og litt brødrekjefting. Noen dypdykk inn i rittets avgjørende partier er likevel på sin plass.

Ut fra start er det en herlig og rolig atmosfære. Både Fisker og konkurrenter gir etter beste evne uttrykk for at vi skal nyte turen og ta det som en opplevelse. Det varer vel nøyaktig 2,3 kilometer. Kjøret er i gang og folk faller som svimete fluer etter en lang vinter bakerst i feltet. Inn i første skikkelige stigning setter Bippe Stankelbein opp en marsjfart man sjelden ser makan til i fedrelandet. Tunge, runde Fisker setter inn alle Fiskekrefter og jobber for full maskin for å være med. Det går nesten akkurat. Overraskelsen er gedigen i det jeg merker at Lillebror ser ut til å takle strabasene best. Heldigvis ser jeg at Bippes partner peser gjennom både munn, nese og ører for å samle nok O₂. Det er en befriende følelse når han må strekke våpen. «David, my legs, I can’t hold this speed» klinger i fjellene og gir et gjallende ekko i den Islandske lavasteinen. Jeg jubler inni meg. For en lettelse. Nå roer det seg. Så feil kan man selvsagt ta. Lillebror har satt toppetasjen i angrepsposisjon og kjører kontra. Helt uten hell. Det koker bort i kålen og vår egen melkesyre. Bippe er for sterk og tetter alle brudd. Likevel er alle andre lag blåst av og sykkelenes brorskap er satt i episode 1.

Under vår peptalk kvelden før kvelden kom dette scenarioet opp. Vi har en ny plan å trekke opp av sykkelbuksa. Vi skal angripe, og vi skal angripe i dag. Vi skal snart inn i motvind. Dette er vår dag, vår mulighet, vår sjanse til ågi litt deng, skinne som klare stjerner på Islandhimmelen. Bippe har satt igjen fulldemperen på Solkysten og makkeren hans streber litt bak bortover humpedumpeløypa oppå vidda. Det er bra turbulens i underlaget. Trek fulldemperne er i sitt ess nå. Bakdemperen jobber på høygir og Fiskene flyter som flyndrer over sanbunn. Etter mange nok forsøk klarer jeg å skli i vei noen meter. Bippe er selvsagt på hjul. Greg og Lillegutt sitter igjen i bakleksa. Lillebror har for en gangs skyld brukt hue. Intuisjonen og den trådløse brødretankeoverføringen fungerer over all forventning. Jeg venter bare på neste krevende nedoverkjøring. Her kommer Lillegutt som en kamikazepilot ned steinura. Greg har mistet hjulet og vi kan gi flatt jern. Tyngdekraft, store lår og optimale sykler hjelper oss ned steinrøysene. Vi tråkker alt det vi klarer og har en fin, fin luke i det vi svinger høyre inn i motvinden. Rett inn i djevelens port. Vi møter en motvind man kun drømmer om i de sykeste sykkelmareritt. Det er som Saruman svinger tryllestaven rett i trynet på oss. Vinden er vår verste fiende, men også vår beste venn. Så vond, så kald, så beinhard. Likevel vet vi at solbrune syklister med fyrstikkbein opplever den enda tøffere, enda hardere og enda kaldere. Vi leverer et brødresamarbeid i verdensklasse de neste tre milene opp til topps. Gutta bak forsvinner i horisonten. Faen så perverst, vi parkerer gutta og resten av bussen på dag 1.

Så…. To mil før mål. Har merket det en stund. En ekkel følelse har dukket opp. Som når en krokodille ligger og lurer under vannskorpa. Med mord i blikket. Klar til angrep. Angrepet er brutalt. Beina blir lammet. Undertegnede møter en bekmørk vegg. Har svidd alt av krutt. Det som skulle rasjoneres over tre dager. Alt er brukt opp, ikke en gnist igjen. For mye adrenalin, for mye angrep, for mye motvind. Finner bakhjulet til Lillebror som guider gjennom stormen og mørket.

Beina er tomme, blikket er tomt, evnen til å tenke er lagt igjen på fjellet, armene er numne, følelsen i fingrene har forsvunnet. Har kun en tanke i hode. Følge Lillebrors bakhjul. Klarer selvsagt ikke det. Et par kilometer før mål svinger Lillebror rundt den største og mest firkantede steinen Island kan skilte med. Jeg tar snarveien. Rett over. Kjenner felgen dasker i steinen som en blodsprengt penis mot beinhard rumpeball. Slangen i mellom ryker som den billigste dong. Faen i dobbeltfaen i helvete. Brøler ut flatt hjul. Lillebror kjefter, selvsagt gjør han det. Jeg starter med noe som skal imitere løping. Vet vi nærmer oss mål. At vi uansett skal krysse en elv. Har verken krefter, hjernekapasitet eller fingerkraft til å tenke slangeskift. Vi sjonglerer som to avdanka sirkusklovner mot målstreken. Lillebror tar noen spurter med sin alt for korte hamstring så jeg får avlastning på hans sykkel. Jeg har mistet koordinasjonsevnen så smeller knæra sammen som klinkekuler mens jeg løper. Målområdet siger frem i horisonten. Det siste stykket tar lillegutt to sykler mens jeg vakler som en skadeskutt skabbrev over målstreken.

Det er som å nå enden av alt i det vi krysser mållinja. Vi ligger der helt urørlige. Som Frodo og Sam ved veiens ende. Utmattet og tomme for ord. Vi har ikke reddet Midgard, verden og tusener av liv. Men det kom ingen bakholdangrep, ingen Sauron. Vi vant første etappe. Et UCI ritt. Vi leder hele greia. Lykkerus, endorfiner, RedBull, varme kilder, cookies, pizza, cola og annet moro bidrar til at jeg holder meg oppegående ut dagen. Klarer å tørke litt krutt til dagene som kommer. Mens jeg tørker krutt og klesvask fikser Lillebror sykkelen min. Mannen fra antikken er ikke for sein å vende. Jeg blir overtalt til slangeløst guffeoppsett bak. Nå skal det være slutt på tøys, tull og flate jul…

Dag 2. Kongenes dag. Kongeetappen. Atter en konge skal kåres over 112 kilometer lavastein. Vi skal gjennom Mordor. Evighetslandet med kun stein. Planen er idiotsikker. Være med beste lag. Kontrollere feltet. Kontrollere ledelsen. Kontrollere det røde lederstartnummeret. Lillebror er igjen gutten som bærer aftenstjernen, veiviser og guide. Også i dag dannes det samme brorskapet. Også i dag er Bippe sterk, også i dag hører vi «David, my legs» bak oss. Også i dag fungerer planen. I cirka 8 mil. Så eksploderer det bak. Som om Katla har utbrudd. Orgasmen er et faktum og spermveska har full utløsning fra bakdekket. Roper punktering til Lillebror. Han er enda kvassere enn dagen før. Får en skyllebøtte av iskaldt vann over nakken. Men samtidig gjør han en god jobb med å fylle luft, sette inn slange og fylle mer luft. Jeg står ved siden av. Rett opp ned som en apatisk autist. Mottar kjeft og følger instruksjoner. Filmcrewet fra ATW’n får festet hele den svarte komedien på film og det Tyske maskinlaget passerer. Det blir en kortfilm. Ingeniørbroren min imponerer.

Ingeniør og kjeftsmelle

Nå venter 30 kilometer lagtempo. Jeg er innbitt realist. Skjønner at jeg vil møte veggen igjen. At mørket vil sluke meg. Det blir 15 km lagarbeid og 15 kilometer i endeløst mørke. Lillebror viser nok en gang veien til målseilet. Han gjør som Sam, dytter sin herre opp siste bakken. Vi taper 4 minutter, men brukte seks på bytte. Lillebror har vist den strakeste vei til mål. I en fabelaktig tempo.

Siste bakken var tung for herren

Etter en ny kveld med RedBull og Donuts er det duket for siste natt i teltet. Mareritt om punkteringer og sprutende spermguffe preger natta i Fiskeakvariet.

Veien til Gullfoss går gjennom Thief valley. En endeløs singletrack der vi kun skal henge med. To mil med lureri, taktikkeri og psykisk spill på grusen før det smeller. Vi får alt servert på et gullfat. Bippe punkterer mens vi andre suser nedover eventyrlandskapet. Vi forserer dalen i tetgruppa sammen med tre andre lag. Lillebror foran, sSorebror kavende 50 meter bak. Med alt i vår hule hånd sørger vi selvsagt for å helle to bøtter iskaldt vann i hue på oss selv. Selfølegelig er en Lillebror i gullrus rusa for en ny etappeseier. Fire mil før mållinja går vi derfor i brudd akkurat der profilen passer oss best. Luka øker lenge. Så sprekker jeg for tredje gang på tre forsøk 15 km før mål. Vi holder akkurat hodet over vann til Gullfoss og kasserer inn dobbeltgull med noen få sekunder. Fiskene har tatt både pokalen, gullmedaljen og kaka på Island. Lillebror har vist vei. Storebror har gravd seg ned. Dypt ned. Litt dypere for hver dag. Spørsmålet er om han noen gang kommer seg opp til bakken igjen. Jeg har alle fall blitt litt gråere i håret etter denne turen..

Kom hjem i sliten tilstand...

Det er likevel en våt drøm som er oppfylt disse tre dagene på Island! Jeg finner krefter til å nyte BBQ festen og premieutdelingen. Tenker at vi er to heldige GullFisker. To brødre fra kalde nord. To lagkompiser, som også er bestevenner og besteuvenner, som opplever et eventyr sammen. Sammen med masse sykkelglade folk og muligens verdens beste arrangører. Det er en drøm! Takk for turen Lillegutt..

StoreFisk

Eirikur og Andersdur på Islandtur

Det er et år siden fire utskremte bambuser fra Østerdalen lot skjebnen lede dem til moderfolkets natur på Island for å søke lykken. Lykken fant vi, og da muligheten ba seg på ny var sovepose og stillongs allerede pakket.

Fire mann, byttet ut med to. Og det ble tidlig klart at Fiskenes brødrekjærlighet skulle settes på en 3-dagers eksamen. Tre dager eksamen er lenge. Måtte gjennom en og samme 3-timers eksamen på høyskolen 3 ganger før noe annet enn F kom servert på vitnemålet. Hvordan skulle nå dette gå veien?

Startet nokså dårlig dagen før avreise. Den selvutnevnte turoperatøren med mest ansiennitet fant igjen en av to billetter i sin booking. Kraftige verbale midler måtte i bruk før Storebror dro en billet nummer to opp av hatten. Endelig i en situasjon hvor alle Fisker hadde billet til flyet og reisen kunne begynne.

Vel fremme på Island. I litt av et migevær. Storebror dro beanien godt nedover øra for å slippe gjenomtrekk. Varma oss på en big black coffe til den nette sum av 1000 ISK for å holde tempen på 37 grader. Island må vel være et av de få stedene i verden hvor selv likvide nordmenn rynker på nesa og skjelver i pengepungen.Vi hadde en bonusdag i Reykjavik denne gangen. Storebror på sommerferieuke nr. 38 insisterte på avreise to dager før rittstart for optimal oppladning. Vi får en kremtur av sjelden vare rundt Reykjavik. Vekker kropp og sinn til liv. I et eldorado av stier og veier jeg aldri har sett maken til.

Senere på dagen tar jeg igjen noen tapte jobbtimer på pc`en i hotellsenga mens Storebror løper løpsk for å finne bygave til familien. Ruller inn en snap fra Storefisk med foreløpig resultat. En kaffekopp med høyst upassende ingress.

Om denne var tiltenkt kone eller barn vites ikke. Upassende for begge parter skulle jeg mene. Har hatt visuell kontakt med omtalt legme utallige ganger. Og noen egen kopp for å beskrive severdigheten ser jeg som bortkasta. Håper for familielivet det ble med andre remedier i bagasjen hjem.

Vi avslutter en flott dag i Reykjavik med friidrett på tv. Når Karsten Warholm hopper over hekker og løper 400 m raskere enn afrikanere med skreddersydde labber. Da er alt mulig. Gutta er i riktig modus og drar med seg alt av inspirasjon inn i nattetimene mot rittstart. Et håp er tent.

Det er andre gang Glacier360 arrangeres. Sukesess i jomfruåret har resultert i uci-status før årets ritt. Proffritt, med egen klasse for proffryttere. Hjemme vet man godt hva som venter. Det er rødnisser og andre jøgglere. I et annet land, med andre konkurrenter stiller saken seg annerledes. Hva som venter to brødre fra Tynset er totalt uvisst.

Noen ting vet vi imidlertid
-Fjorårsvinner Greg Saw har fått med seg en makker med portugisiske mesterfarger og opptil flere OL-deltakelser.
-Det er noen Canadiere som har vunnet VM i 24-timerssykling
-Et par tyskere med følgende beskrivelse "ja, dem kommer til å slå dere"
Og en arrangør som melder følgende: Yeah it looks that you have a lot of great competitors this year.

Jeg har lært at man skal konsentrere seg om seg selv. Så får de andre seile sin egen sjø. Ut fra startblokkene i det som må være perfekte islandske forhold. I solstek og krystallklar fjellluft skal 95 km forrseres. I takt med dronesusen økes puls- og lactatverdier jevnt og trutt i første stigning. Vi sitter greit med og øyekontakten tilsier at ingen holder på å dævve.

I neste stigning blir det straks værre. Portgusieren med en BMI under noen form for skala triller ivei som om dette skulle være en alminnelig søndagstur. Får knapt nok puste på toppen. Snur meg og ser en rødsprengt tomat i tilsvarende kleskode. Guds lykke er at David Rosa har putta enda flere sekunder i sekken på egen makker, Greg. Han sitter igjen noen meter nedi bakken. Vi prøver å gi gass på toppen uten noe form for hell. Stiv som karbonet i Treksykkelen begge to. Det samler seg raskt og slik ruller ferden videre. Kilometervis over stein og grus. Det de kaller biler på Island kaller vi traktorer i Norge. Grusveiene er dype med kampesteiner i hele veien. Her er det lite gratis og få.

Ca. halvkjørt lykkes vi i å få 10-15 meter på Greg. Passer perfekt da det er noen kilometer slakt nedover. Tråkker på som to desperadoser på rømmen. Portugiseren spretter som en hottentott på halvdemper og sine 52 kg. Vi ligger bedre nedpå og har sikkert feltets råeste sykler for slikt underlag. Fulldemperen til Trek er ikke den stiveste i erigert tilstand. Men i åpen stilling er den jaggu så tråkkeffektiv. Vi opparbeider en solid luke til vi snur 180 grader i bunn. Her står rak motvind, 20 km og 700 høydemeter for tur. Mann mot mann. Mann eller mus. Par mot par inn til målstreken. Det flyter vannvittig bra og luka bare øker og øker. Humør, bein og kjemi. Hele eksamen del 1 går som en lek. Høye på adrenalin som sjelden, kommer vi oss over toppen for sjarmørtrillen inn til mål. Alt har vært en drøm. For godt til å være sant. Og det stemmer dessverre ofte. 2 km før mål hører jeg et traumatisk smell i en syklist sine ører. En Storebror helt på felgen uten styreemne har sentrert bakhjulet i den største steinen på hele Island. Selvsagt har han det. Han ser på meg. Jeg ser på han. Han rødsprengt fordi han er kaputt, jeg rødsprengt fordi jeg er sint. Det blir beina fatt på han. To sykler på meg. Kommer oss til mål uviten om differansen bakover. Den er heldigvis tilfredsstillende og grunnlaget for resten av festen er lagt.

Gameplanen på dag to er enkel. Henge på i 111 km, bruke minst mulig krefter, holde eksamensoppgaven til ståkarakter og ikke rasere noe utstyr. Det går knirkefritt i 80 km. Da er vi igjen nedskalert til Greg/Rosa + bror x 2. De har prøvd det meste. Korte støt, lange støt, oppover, nedover. Til og med beine fra oss over en av mange elver har de prøvd. Resignasjonens time inntreffer. Farten går ned. Vi har god kontroll. Alt for godt til å være sant. Jadda. Storebror tømmer dekket for luft igjen. Alle overnevnte momenter i gameplanen ryker i en og samme hendelse. Får putta inn ny gummi i en fart og tar opp jakten. 30 km partempo. Der er vi normalt sett ikke så horribel, men etter 80 km endres forutsetningene noe. Storebror som slenger med leppa når jeg sitter å tramper timer alene i vintermørket sprekker som en ballong 5 km før mål. Det blir akutt åndenød på bakhjulet mitt. Vi har imidlertid kjørt bra i 25 k og henta inn mye av det tapte. Storebror får ordre om å trille uberørt bort til teltduken før han ramler som en potetsekk ut i lyngen. Det er en vannvittig mental krig når du sloss mot samme konkurrenter tre dager etter hverandre. Aldri se svak ut. Aldri et svakhetstegn.

Kommer oss til hektene igjen før siste dag. Med spabehandling i varme kilder. Koldtbord midt i fjellheimen og kveldskaffe på en blåbærtue helbreder Fisker godt.

Sjarmøretappen på dag 3 sitter fortsatt i hjernebarken etter fjoråret. For en drøm av et sykkelritt. 10 km innkjøring. 30 km sammenhengende singeltrack i åpent fjellandskap. Så 45 raske kilometer til målseilet i gullfoss. Vi har fortsatt luka vi trenger. Ingen grunn til å finne på noe dumt. Terrengsykling er en marginal sport. Marginer har en tendens til å jevne seg ut over tid. Som sagt så gjort. Rosa punkterer i inngangen til singeltracken. All trumfen på Fiskenes hånd. Tyskerne som ligger nr. 3 har vi bra glugge på i sammendraget. Tidenes mulighet.

Seiler avgårde nedover den deilige stien. Kan ikke beskrives. Må oppleves. Føles likevel som å krysse Canada på tvers. Redd for at Storebror skal finne på noe dumt. Redd for at noe skal skjære seg. Bokstavelig talt. Steinene i vulkanhaugen er som barberblader. Et feil dropp, eller en feil linje og alt går rakt i dass. Flere lag suser forbi oss. Vi holder pæra kald og kommer oss ut på veien med hodet over vann. Det er litt av en vitamininnsprøytning. Vi henter igjen lagene foran oss og støter i en grusklatring 20 km før mål. Tråkker for livet inn til Gullfoss. Tar vår andre etappeseier med under minuttet til de bak. A på eksamen. En spesiell følelse vi neppe vil glemme.

Reiser hjem samma dag. Bagasjen full av fantastiske minner. Om mulig enda større optimister enn ved avreise. Alt annet enn dobbeltseier i Birken nå må regnes som fiasko. At rittets siste dag ender rett på kontoret i Kjelsåsveien 161 går fullstendig uproblematisk. Den rosa skyen er underbar. Liker meg på den. Har neppe falt helt ned enda.

Takk til en fantastisk arrangør som har stelt i stand litt av en pakke. Bedre kan det ikke gjøres. Håper vi sees igjen.

Jr