søndag 2. juli 2017

Stjernekrig og drittarbeid..

SykkelTransefesten i Østerdalen er naturligvis et høydepunkt i løpet av sommeren. Når man kan sykle ut døra til mor og far i det evighetssspeaker Bronken roper deg inn i startfeltet blir det ikke mer lokalt. Slekt, venner, bekjente og andre små og store lokale helter jobber hele helga for at bygdas største sønner og andre besøkende skal kose seg tre dager til ende. Innsats, dugnadsånd og pågangsmot til denne gjengen er beundringsverdig. Her har mange noe å lære. Kanskje burde Stortingspresident Olemic, IOC og idrettstoppene ta seg en tur til Østerdalen. Ta seg en bolle og en kopp saft. Se hvordan ting funker ute i det virkelige livet...

Med ritt utenfor husdøra til mor og far skulle man tro alt lå til rette for gode forberedelser og lite stress. Slik blir det selvfølgelig ikke denne gangen heller. Minstemann Fisk og undertegnede hadde naturligvis invitert huset fullt av syklister og liksom syklister denne helga. En jålebukkk fra FTT med militærrette sokkekanter, trimma skjegg, hipsterlue og seier i blikket. En gammel bauta av en fotballspiller med semi AD-HD, total mangel på innsikt i sykkelverden, signalgul tempohjelm som sier hold avstand og negativ IQ innen sykkelmekanikk og sykkelteknikk. En tempomaskin fra Jessheim med alt for fin bil, alt for mange sykler men alt for få gir. Og sist men ikke minst et rosakledd nedoverskogtroll fra Tonsenhagen med massive fartsressurser, ullskjegg til knærne og en dag gammel sykkel som han aldri har prøvd. Kobler du et slikt billigsirkus med en forkjølet Jr, med alt for kort lunte fordi han har praktisert ramadan i en måned for å komme i matchvekt. Og en StoreFisk som har altfor mange starter, men alt for få seire i dette rittet. Ja da får du en småamper, selvsikker, bruddkåt, overtent og egentlig veldig ålreit peloton i Aumliveien 6A.

På sedvanlig vis har ulike chatteforum blitt pepra med spekulasjoner, ambisjoner, taktikkeri og kløneri på forhånd. Her skulle man tro at ingenting var overlatt til noen tilfeldigheter. I det sekundet Mailand VGS lukker for sommeren og sju uker lærerferie ruller i gang rettes snyteskaft og fokus mot Østerdalen. Logistikkplanen er griseenkel. Skogtrollet og Fotballspilleren plukker opp meg og Kristian på Bjerke før vi ruller i samla felt i den store Koreaneren oppover ødemarka til kjente trakter. Jeg kan hver sving på veien, ingenting kan slå feil.. Kanskje er planen for idiotsikker. Utfordringene starter ved midnatt torsdag kveld. Skogtrollet har knekt ramma på sin kjære Scott. Et lunsjmøte hos Oslos sykkelgrossister fikser imidlertid biffen og Atle kan vende snuten og skjegget mot Østerdalen med splitter ny sykkel. Kult, spesielt når han fikk kjøpt den for slikt og ingenting...

Neste utfordring er å feste syklene på Jacobsens særdeles praktiske sykkelstativ med plass til FIRE sykler. Syklene sitter fint på stativet, men stativet er umulig å festet på kjerra. Makan. Etter halvannen time bannskap, svetting og stripping innser vi nederlaget. Trenger nytt stativ. Kristian og jeg spiser reisematpakka på trappa hjemme mens gutta fyker på shoppingrunde. 45 minutter senere ruller vi avgårde. Med alt for fine sykler på et alt for billig stativ. Etter at Oslolosen har kjørt feil ut til E6, på en vei han kjører hver dag, og gamlegutta i framsetet har mista besinnelsen på Mcern er vi omsider på vei. Kun fire timer bak planen, nydelig...


Det jobbes med sykkelfesting. Hulken hjalp også til

Vi finner fram til Tynset og alle mann alle koser seg i både enkelt- og dobbeltsenger i Aumliveien 6A. Nye bekjentskaper stiftes og stemningen er god før start. At Jacobsen oppdager et løst bakhjul 9 minutter før start er noe jeg har tatt med i beregningene, det fikser vi. Når det viser seg at hele kassetten skrangler 7 minutter før start blir det imidlertid litt mer trøkk. En rask tur innom hjemme og fram med verktøykassa. Jakobsen er stor i øynene når jeg tar av hjulet og strammer kassetten. Innbiller han at dette er avansert mekanikk og at det må spesielle ferdigheter til for å fikse dette under stress. To min før start ruller vi hjemmefra og et minutt før startskuddet smeller er vi klare i feltet. Det er klart for episode I; "The Phanotm Menace".

Trek Sparebanken har på sedvanlig vis lagt en slags taktikk. Med stort sett hele SwixImperiet på plass er trusselen langt mindre skult enn i Star Wars universet. Sykkeluniverset er lite og det foregår så lokalt som overhode mulig. Det grubles og spekuleres for å finne en måte knuse Imperiet, rødnissene, en gang for alle. Det blir en helg med et klassisk spill. Den blå lyse side av kraften på den ene siden. Mot Imperiets tropper, hatet, "The dark side of The Force" på den andre siden.


Mørk, ondt og rødt mot blått, lyst og godt

Plenum på den lyse siden avgjør at Episode 1 skiller lite, vi holder feltet samlet og prøver litt i terrenget over til Savalen og ned Fådalen. Krefter og krutt skal spares til stiklatringene mot slutten av episode 2, kongeetappen. For mine personlige sjanser er taktikken fullstendig idiotisk, like patetisk som Høgmos visjoner om at Norge skulle leke med ball og vinne VM i 2018. Derfor var jeg også degradert til soldat og hjelperytter for hele Trans Østerdalen. En brikke i spillet for å felle Imperiets røde arme. Det endte som det måtte gå. Akkurat som i Geoge Lucas sin verden blir Episode I den kjedeligste. Darth Vader er enda ikke født og det blir lite action. Det går i søndagstempo til Sparsjøen selv om det er fredag ettermiddag, tror jeg skulle klart å legge inn en bedre lunsj hos onkel i Lonåsen uten å dette av lasset. Rimelig kjedelig affære. Tempoet eskalerer ned Fådalen. Skuldermannen detter av lasset. Lagets "spurtkanoner" blir pisset på i spurten av de røde gutta fra Imperiets tropper og en gubbe på 50 år. Jeg sitter igjen et minutt bak og blir gjort til narr og klovn foran eget hjemmepublikum, akkurat som Høgmo. Satt ut av spill lenge før spillet starter, tragisk likt Høgmo det også. Vi er i bakleksa fra første dag, rødnisseimperiet har kommandoen. Etter langt om lenge er hele pelotonen i 6A i mål og en ny ettermiddag med våsprat i bohemen venter.

For å følge lagets taktikk stiller jeg med fulldemper også i episode II: "Attack of the clones". Ruller ut fra Tynset stasjon i et migevær av sjelden, sjelden vare, også til Tynset å være. 4-5 grader og pissregn på selveste St. Hans. Det er et hån. Det skal bli min bane... Kommer nøyaktig 138 meter i vei bak masterbilen da jeg skal låse demperne med Twinlock`n på styret. Har litt for mye Jedi krefter i fingrene. En kjent lyd av plastikk som knekker runger i feltet og jeg sitter der med kølla i buret. Låsen til begge demperne knekker rett av. Prøver desperat å se om noe kan gjøres i farta med en rødnisse kommer opp på siden. Har skjedd alle oss før i år, den er ødelagt. FLOTT. Bare drøye sju mil og snaue 2000 høydemeter til mål. Mens istiden og monsunregnet har lagt seg over Tynsetbygda på en og samme dag skal jeg sykle med vidåpen demper. Jokker opp asfalten i bygdabakken som en skadeskudd kenguru. Fy faen. Trek`n kunne vært brukt som hoppestokk og gyngehest. Egentlig er den best egnet til stavsprang slik den fremstår nå. Spretter så jeg blir både svimmel og ør opp bakkene uten å komme særlig fremover. Innser at det blir en av de mest brutale dagene på to hjul i mitt etter hvert ganske lange liv.



Drar feltet og kjører halvhardt så lenge jeg klarer. Gjør soldatjobben. Detter av opp mot toppen av Åsan. Kjører brukbart på de såpeglatte stiene ned. Helt til det er 300 meter ned til veien. Der har plutselig noen Tynsetinger  gjenopptatt en gammel tradisjon. Noen har laget en dyregrav. Mitt i stien. Treffer hullet med full kraft og planter framhjulet så langt nedi jeg bare klarer. Flyr som en struts noen meter nedover blåbærlyngen. De som kan det minste om zoologi vet at en struts ikke har vinger. Ferden stopper mot en furustamme nede i lia. Slår en allerede bedriten skulder litt ekstra og drar på meg et deilig skrubbsår på innsida av låret mot kronjuvelene. Det knekker noe voldsomt i gyngehesten, men den er jo mer elastisk enn en gummiball så den tåler trøkken bedre enn meg. Løper opp igjen og finner igjen doningen.

Kommer ut på veien sammen med Nesteby og Jr som også har hatt sine strabaser. Vi sykler lenge sammen før noe helt nytt skjer i mitt 32 år lange liv. Jr tar et klokt valg. Hopper inn i en varm bil. Skylder på vondt i brystet og ruller inn sykkelhjulene. Merkelig at minstemann tenker klart mens vi utgamle kara trosser naturkreftene videre. Forserer leire, sauemøkk, bær, lyng, en nedfrosset rødnisse som har blitt til is. Ettter langt og lenge kommer vi oss til mål. Totalt nedkjølt og med et merkelig uttrykk i trynet passerer jeg målstreken over 10 minutter bak Klonekonge Engelsgjerd som er dagens vinner. Sist av blånissene. Albuene har frosset fast i 75 graders vinkel. Har fått en slags kuldekrampe i trynet så klarer ikke å røre munnen. Streber inn i dusjen og sitter oppi peisen med en dyne rundt meg mens spasmer herjer i kroppen en drøy time etterpå. Har ikke sjans til å løfte den deilige kakaokoppen damene i servicecrewet har prøvd å diske opp med. Rister for mye. Pelotonen ser plutselig ut som en gjeng pensjonister med elektrosjokkpistol koblet inn i anus. Vi rister og skjelver så det gir utslag på richerskalaen på Tynset. Fotballspilleren er sist i pelotonen og reagerer med ukontrollert sinne og aggresjon da han må dusje i kaldtvann etter fire timer ute i istiden. Makan til uforskammet gjest...

Istid på Tynset en lørdag i juni

Episode 3: "Revange of the Sith" er en lang, lang og enda litt lengre transport til Koppang. Har bytta ut gyngehesten med min deilige 9.9 Procaliber. Får en liten orgasme i det jeg reiser meg i første bakken og kjenner en pinnestiv sykkel reagere sånn jeg ønsker mellom beina. Får nye krefter og holder fin posisjon sørver dalen. Det blir litt kritisk halvveis ut på etappen i det lagkompis Doktor Amdahl bretter ned skylappene, legger igjen hemninger og hjernekapasitet oppe på Fonnåsfjellet og kjører av meg og Nesteby mens han tauer med seg hele Hard Rocx Imperiet i front. For en amøbe, bruker irritasjonen og den pinnestive 9.9 sykkelen til å taue opp Nesteby til tetgruppa. Unge Rødnisse Darth Engelsgjerd synes tydeligvis tre dagers ritt er gøy. Han leker litt fartslek sørover mot Koppang mens han gliser stygt bak de alt for store røde solbrillene sine. Han kjører av både blånisser og rødnisser nedover dalen. Opp Morakjølen er det bare tre røde og undertegnede igjen. Rødnisse Mehl faller tidlig og plutselig er Imperiets røde arme redusert til kun to mann. Dessverre er de to røde for sterk og jeg må strekke våpen mot toppen. Kommer til Koppang som 3. mann. Må ta til takke med den grisesure 4. plassen i sammendraget. Tre rødnisser foran igjen, mens "Kapteinene" på blånisselaget har falt som fluer på veien til Koppang. Hjelperytteren som ble satt sjakk matt av egne menn ble altså best av taperne.


Darth Vader har våknet opp Morakjølen
Det skulle snart vise seg at sure 4 plasser ikke skulle bli helgas sureste opplevelse. Etter obligatorisk pizza og pølsefest på Koppang lukta det sur fis i bilen opp til Tynset. Under dyna natt til mandag lukter det enda surere. Etter mandagens første toalettbesøk må badet defineres som sur sone. Nå begynte også en sur tanke å surre rundt i en sur og seig kropp. Har sauemøkken sluppet inn i systemet gjennom sprut, flasker eller mat underveis? Jeg tenker med gru og surhet tilbake til 2013. Bukkeritt, regn, sauemøkk og campylobacterinfeksjon. Det var ingen god ferie. Det var et helvete..




Minner fra 2013 og camplyobacter
Jacobsen rapporterer om gonore fra Årvoll. Jeg går stadig oftere på dass. Det lukter surere og surere, flyter mere og mere. Faen. Feberen stiger mandag kveld. Dobbeltfaen. Neste dag går med til å trykke hue ned i puta for å unngå den deilige sommersola. Mellom slagene løper jeg på dass og tømmer tarmen. Bakterieprøver blir sent til Lillehammer. I mitt eget hode er svaret allerede klart. Campylobacter har vendt tilbake. Onsdag og torsdag er det stigning i programmet. Det er duket for Episode IV; "A New hope". Drister meg ut blant folk og får både skutt opp til høstjakta og lufta fiskestanga. Avslutter torsdagen med sosial kveldsmat hvor det serves både Chablis, vellagret spekemat og de beste oster. Deretter er uka en vandrende katastrofe. Vandringen foregår mellom senga og dass. Men vandringen blir lang om man går mange nok ganger. Har nok bikket 50 turer i løpet av tre dager. Yara har allerede tatt kontakt for å åpne fabrikk i Aumlivien 6A. Episode V: "Camplyobacter strikes back" er ukas hardeste episode. Darth Engelsgjers skinnangrep blir bare smådritt i forhold til denne trøkken.


Yara avdeling Aumliveien 6A, Tynset


Nå er det søndag og jeg venter stadig på episode VI "The Return of the biker", håper det heller ikke tar for lang tid før episiode VII "The force awakens" kommer. Trenger både jedikrefter og annen hjelp for å finne igjen toppformen etter dette slaget i Østerdalen. Sommerferien hittill har også vært en bedriten affære..

Enn så lenge, takk til venner, uvenner, publikum, arrangører, Sithlorder, Imperiet og Darth Vader for en herlig helg. Imponerende å se publikum rundt også lørdag når både istid og monsunregn herjet. Dere bidrar med både motivasjon og stemning når alt ser som svartest ut. Takk til mor, far, koner og samboere for huslån, langing og topp service. Ikke alle foreldre som overlater huset til en slik bataljon for en helg. Synd alt skulle ende i dass til slutt, men det kan ikke dere noe for. Gårdagens NM gikk også mens jeg fulgte live fra dass.. Jr sitt NM gikk også i dass, men blir er et annet kapittel.. Det rød laget seiret igjen. Gratulerer til Fredrik som Norgesmester og Ole med sølv. Fortjent er det! Dere er ikke så verst til å sykle da sjø..

Mange, mange syklister har delt min sauemøkkskjebne i etterkant av Østerdalseventyret. Er det rart folk stemmer ja til ulv...

StoreFisk
















fredag 23. juni 2017

Rødnissetiden er snart forbi...

De vise herrer sier at i sykkel er det bare vinneren som teller.. Ingen husker hvem som blir nummer to. Sannsynligvis heller ikke nummer tre, eller fire. Mulig det er sånn i den store verden, men ikke på Jæren. Aldri har jeg vunnet Nordsjørittet. Aldri har jeg blitt nummer to. Det eneste jeg kan klaske i bordet med er to tredje og en fjerde. Most, knust, spist, fortært og pisset på av team Coop, hver jævla gang. Likevel blir laget mitt og jeg mottatt som King konger på Jæren. Arrangører, konkurrenter, mosjonister, kjentfolk, ukjente, publikum og sauer tar i mot oss med åpne armer og bein. For en gjeng, for et folk, for et land. Arrangøren hadde lovet MTB utgave og mer terreng. Lagkompis Doktor Amdahl hadde flytta til Jæren for en uke. Testet, kartlagt, gjerda inn og minelagt hver millimeter av den nye løypa. Synd at ikke trikset med å sette opp et gjerde mitt i løypa ga oss ønska effekt. Synd også at vi traff alle minene selv..

Resten av laget ankom torsdag og fredag. De fikk en testtur i siste terrengparti fredag på dagtid. Stjernene på laget ankommer alltid sist. Derfor landet Mari og jeg på Sola fredag ettermiddag etter full dag med undervisning på jobb. Noen må jo bidra til velferdsstatens fremtid. Norge tjener ikke penger av at folk farter rundt og sykler middelmådig.. Lite kø til Gardermoen fredag, Ola Nordmann har jo tatt helg for lenge siden... Vanligvis blir også stjernene hentet på flyplassen. Resten av Trek Sparebanken har selvsagt ikke skjønt noe av dette. Ingen løftet så mye som ei lilletå for å hente oss på Sola. Dermed ble det mjølkerutebussen. Tror den var innom alle mjølkeramper i bondelandet. Fikk derfor god tid til å fokusere mot morgensdagens ritt. Formen er tipptoppet, hodet er koplet i prestasjonsmodus. Splitter ny sykkel er på plass. Trek Procaliber 9.9. Den deiligste sykkel verden har sett. En uggen følelse spøker imidlertid som en tåkesky rundt de små grå. Snapchat har blitt spammet i hele dag. Lagkompiser og Swixjulenissekonkurrenter har stadig sendt bilder av såpglatte røtter, bunnløse gjørmehull, forslåtte kropper og krevende stier. Stikk i strid med mine planer, fantasier og illusjoner av den nye løypa. Jeg har hatt våte drømmer om rykk i Thubakken og raske lette flytstier. Kjeppjager imidlertid de små grå bekymringene og kaster de ut av bussen. Dette er selvsagt bare tåkeprat, de vil psyke ut den sterkeste konkurrenten. Storfavoritten. Bookmakernes hetest kandidat. Mannen på alles lepper.

Mari har vært forkjøla en uke så det har selvsagt blitt iverksatt noen tiltak i heimen. Jeg har ligget motsatt vei i senga. Et klassisk indianertriks for å slippe basilusker midt i knollen de seks-sju timene man endelig skal drømme om pokaler og samle krefter. Dette har nødvenigvis skapt reaksjoner. Ambulansepersonellet som ankom brått en septembernatt i 2015 så ikke helt ut til å kjøpe en slik type forklaring. At jeg sov motsatt vei i senga for å unngå sykdom for så å plutselig våkne med skulderen ute av ledd i dobbeltsenga gikk ikke hjem hos dette folket. Gliset rundt trynet når jeg forklarte status avslørte deres fantasier om hva som hadde foregått i den dobbeltsenga. Andre tiltak som kan nevnes er femoblet tranmengde. Lange omveier rundt min kone og nulltoleranse for intimkontakt. Noen kjærlige og forsiktige klapp på skuldra er det lengste man kan strekke meg i slike nødsituasjoner.

Ved ankomst Sandnes sitter resten av B-gjengen fra Trek Sparebanken på hotellet. Teamsjefen med Naverbukse, Lillebror med kaffe som ut fra gliset nok er stjålet. Vaskjemma sideskill har han også. Bohemdoktoren med både ullsveis og geiteskjegg etter en uke på utmarksbeite. Klokka har gått fra meg mens mjølkeruta gikk, så jeg marsjerer med bestemte skritt mot hotellrommet. Klar for å trille en liten kveldssykkeltur og legge sist hånd på gullplanen. Tripper innom resepsjonen for å spørre B-gjengen om noen siste tips til hvilke deler av målgangen som bør testes.

Så smeller bomben i Sandnes. Quality Hotell ramler i hue på meg. Og mens jeg ligger nede finner mine lagkompiser frem Vestlandets største klubbe og slår noen ekstra midt i pæra på meg. "Prøv Njåskogen, så skal du få deg en overraskelse", "detta er ikke noe for deg", "ikke noe særlig med dine skuldre", "faen så glatt det var", "du trenger stor luke for å være med ut derfra", "minst et minutt", "alt avgjøres i Njåskogen","dette blir langt og jævlig hardt, for langt for deg", "den første skogen er enda mer teknisk enn Njåskogen", "her har nok ikke du noen mulighet til å henge med", "detter du av i første skogen er det game over", "du blir hjelperytter", "ditt eneste håp er å gå i brudd tidlig". B-gjengen ser alvorlige ut. Ikke et sportegn til ironi. Min sykkelverden raser sammen og jeg føler meg cirka 7 cm høy der jeg ruller ut hotelldøra og sykler i vei. Det er meldt sol, det regner. Tor med Hammern venter et sted der ute. Sannsynligvis i Njåskogen. Ikke vet jeg, jeg finner aldri frem til Njåskogen på min luftetur. 

Plutselig så visst Nordsjørittet sånn ut..

En audiovisuell løypegjennomgang ledet av Bohemdoktoren, et taktikkmøte, en natts søvn som nærmeste nabo til en piggtråkonsert og en lang hotellfrokost senere går starten i Egersund. Sola skinner som alltid på Jæren. Folket smiler som alltid og det bruser i sykkelblodet. De første 2 milene følger den tradisjonelle løypa. Deilige kjente omgivelser.. Jeg glemmer nesten hva som venter. Svir det jeg har av krefter i front, får ikke en dritt igjen. Prøver noen slags forsøk på å gå i brudd. Julenissene med Swixdrakta har som vanlig misforstått sin rolle her i livet. De gir ikke bort en eneste jævla gavepakke. Slår ned alle mine bruddforsøk, ingen nisselatter, bare steinansikt.

Swixnisser og Arne Garborg. Eneste på Jæren som ikke smiler og er gavmilde

Inn i første terrengparti. Herfra og inn går alt som "planlagt". Jeg kjører meg fast i gjørma. Detter av lasset. Teten forsvinner. Jeg sitter med "kølla i buret" i pulje to. Sprekker i Njåskogen. Går næringstom etter 103 km. Vingler rundt i veien som en utbrent alkis på synkende rus de siste 13 kilometerne. Sjangler av sykkelen ved målseilet. Holder på å kaste opp. Trenger 10, 20, 30 minutter alene med kramper og spysjuke bak ølserveringa på Sandnes brygge. Ryktene sprer seg raskt på uteserveringa. Han Fiskvik, han som har utfordret Coop, han ligger for døden på bryggekanten. Han ser stakkarslig ut. Hva har skjedd med han siden i fjor? Klarer ikke bry meg, kroppen stritter i mot alle inntrykk. Heldigvis slipper jeg å se pallen. Julenisse på første og andre trinn. Men to deilige blånisser er visst også der. Bohemen blir fire og Lillebror seks. Faen ikke verst av gutta. Dere trodde aldri dere skulle se meg skrive dette. Men jeg gleder meg på Lillebrors vegne. Det er fjerde gang han er her. De tre foregående turene har han brukt som hjelperytter for meg. Nå få han betalinga. Klarer akkurat å løfte hode til å se han sole seg i solgangsbrisen på Sandnes brygge. Kanskje er det starten på en ny æra. Storebror sleiker asfalt mens Lillebror sanker heder. Selvsagt er det ikke det. Håper han nyter den tida han får.

Seks i mål, først på banketten. Tyngre for Doktoren i bakgrunn

Faen heller. Jeg skal være her to dager. Fosterstilling bak ølteltet er ingen god disposisjon av tid. Som alltid er serveringen upåklagelig ved målgang i Nordsjørittet. En bolle, en cola, en marsipankaka, litt kylling og en dusj gjør underverker. Kvelden fortsetter med Nordsjørittbankett sammen med dagens største helter. Arrangører og frivillige som har bidratt til at Nordsjørittet 2017 også er en fest. Bankett er som alltid en viktig del av sporten og vårt program. Her er det rom for selvransakelse, baksnakking, kritikk av konkurrenter, evaluering av taktikk, selvskryt, skryt av andre so mfortjener det og ikke fortjener det, forbedringsområder og selvfølgelig målsetninger for neste år. De eskalerer drastisk utover kvelden.

Dagen etter er det tid for ettertanke og Jærensafari. Jeg ønsket mer terreng, som oljegenerasjonsbarn fikk jeg selvsagt mer enn jeg ønsket meg. Distansen var også lang og lengre enn lang. At jeg starter som om rittet er 11,6 km når fakta sier 116 kan jeg takke meg selv for. Men elitens kamp om å komme først til Sandnes spiller annenfiolin denne valsen. Her er det mange, mange hverdagshelter som skinner mye klarere enn både blånisser, rødnisser og Cooper. Takk til arrangører, jærbuer, mosjonister, sauer, lokalguider, tilskuere, fruer og langere for en strålende helg. Sykkelgleden møter man hele veien fra Egersund til Sandnes. Å passerer mosjonister som sykler MTB utgaven på en enkel old School 26 tommers hardtail. Kammerater som dytter hverandre opp motbakken mot Vandavann. De med litt for høy BMI som smiler fra øre til øre selv om de må trille opp Thubakken. Å se tårene i øyekroken på de som passerer mål etter 6 timer på sykkelen, som klarer målet sitt og øyner en kald halvliter i målområdet. Å passere folket langs løypa som heier som om Usain Bolt passerer 5 000 ganger denne dagen. Det er idrettsglede, det er opplevelser. Hele rittet er et fantastisk 17. mai tog på to hjul. Har du ikke opplevd denne feiringen så ta deg en tur til Jæren. Her er merkekravet lagt igjen i sykkelboden..

En uke senere sitter en frustrert og desperat syklist i bilen på vei til Østfold. Skiptvet er neste stopp og hungeren etter topplasseringer river i sjelen. Familien har han satt igjen hjemme. Er jo noe som skurrer i barneoppdragelsen når barna dine må se at julenissen pisser på pappa hver helg. B-gjengen på laget har mista det og tatt rittfri. Skiptvetrittet er en helt ny opplevelse for min del. Ved ankomst får jeg en spontan følelse om at dette er bra greier. 53 km senere er den følelsen bekreftet og vedtatt. Fint vær, hyggelige arrangører. Griseenkel logistikk, når jeg er alene ute i den store verden og får til alt er det idiotsikkert. Gamle og nye kjente og kjære konkurrenter. Rask og morsom løype. Flytstier, ikke noe knot, rot og faenskap. Fine premier. Effektiv gjennomføring. Dro hjemmefra litt før lunsjtider, hjemme i god tid før middag. Vanskeligere er det ikke! Ikke rart mange syklister fant turen til Østfolds skoger denne søndagen. De eneste som ikke var der var antageligvis Seneterpartifolk og bønder. Dem er for å bli  spist av Østfoldulven. Jeg raska med meg spurtprisen etter 7 km, men ble først av taperne i mål. Andreplass etter å ha blitt tatt av krampa i spurten. Nisselagt sendte nissefar selv, Fredrik Stephansen fra Nissens hjemby Drøbak Det ble for mye nisse og for mye kramper.

Fortsatt er Swixnissene først, men nå er vi hakk i hæl, snart forbi..
Katastrofe å få kramper etter 45 kilometer, er ikke engang i mål på prologen av Trans Østerdalen. Det kan jo bli en pinlig affære, men den tid, den sorg. Får håpe hjemmebane, godt selskap, barndomsrommet, hjemmepublikum og tynn fjelluft gjør susen. Kanskje er rødnissene også redde for både bjørn, ulv og jerv. Slike skapninger kan man fort møte over Tynsetfjellet. Da kan det være tryggest å ligge i ryggen på store sterke jegerblånisser fra Trek Sparebanken helt til mål.

Heldigvis er sykkel mye mer enn gull og pokaler...
    
Anders

torsdag 8. juni 2017

På tide å stikke fingeren i jorda....

Det er på høy tid å stikke fingeren langt, langt ned i jorda. Skuldrene er løsere enn strikken til Tanja Hansen. Kroppen er utbrukt og full av arr. Knærne verker. Bilen har snart veteranstatus og er full av striper. Jeg har kjøpt meg felleski, gressklipper, parasoll og putekasse. Konkurrentene har kjøpt seg wattkrank og jodler mye om noe de kaller normalized power, jeg skjønner ingenting. Siste sykkeltriumf er kun et vagt minne. Siste blogginnlegg ble skrevet i forhistorisk tid. Lillebror har fått seg ei flott dame, blitt huseier og går rundt med slags frisyre som tyder på at har syklet i sidevind med to bokser vaselin i håret kontinuerlig de siste tre årene. Den sidecut`n beveger seg ikke en nanometer selv når vi sykler i 70 km/h med frisk bris midt i pæra. Kristian sykler ritt sammen med pappa. Noen karer i rødt med julenissekostyme har vunnet nesten alle ritt. Swix pryder plutselig sykkelpallen. Hjulene glir som om de er metta med den deiligste cera. Verden har syklet fra meg. Fødselsattesten viser 32(!). Jeg har blitt en utgammel gubbe.. Den eneste som ikke skjønner dette er selvsagt meg selv. I mitt hode er jeg selvfølgelig Norges beste terrengsyklist, eller egentlig syklist generelt, bare jeg har dagen og løypa passer meg. Hittil i mitt etter hvert lange liv har vel dette bare skjedd en dag. Men for en dag det var. Selv gamle gubber kan leve lenge på slikt...

Fått deng av julenissen igjen...

En av mine største fans har fortsatt tru
Vårens fire sykkelritt har definitiv ikke sprengt pokalskapet. En kjempedong i Aalborg. En smålubben svensk hockeytakling og skulder ut av ledd i Montebello. Parkert som en strømtom Tesla opp motbakken i Elgrittet og på Norefjell lekte konkurrentene Jansrud ned alpinbakken, mens jeg tvilholt i bremsene og imiterte Kowalczyk etter beste evne. Jeg kan sikkert skrive en drøy doktorgradsavhandling med unnskyldninger, men doktorer har vi strengt talt nok av på sykkellaget vårt, sikkert mer enn nok. Konklusjonen er at det har vært mer enn stang ut, skuddene har vel stort sett resultert i innkast. Heldigvis innebærer terrengsykling så mye, mye, mye mer enn pokalsamling. Sosiale turer med noen av de beste folkene man finner på denne jord, morsomme løyper, natur, friluft, barnesykkelritt, mestringsfølelse, våsprat, selvskryt og baksnakking av konkurrenter er bare en smakebit av den store marsipankaka. Kan garantere at ikke noe lag kan måle seg med turgleden hos røverbanden i Trek Sparebanken Hedmark. 

Definisjonen på banditter

Vårens hittil beste plassering kom på Norefjell sist helg. Femte mann i mål i et småpent startfelt. Kun slått av tre blodtrente vikinger og en kenguru fra Down Under, nok en gang hadde vinneren et slags kostyme med Swixlogo, julenissedrakt og nisseskjegg. Ryktene sier at vinneren også "dabba" rimelig arrogant over målstreken i god Pogba stil. Kanskje er det røde kostymet de bruker er en slags kopi av en Man Utd drakt? Verdens desidert verste fotballag. Enda en gnist tennes dermed i en gammel kropp. Dissa gutta må jekkes ned fra tronen og sitt drømmenes teater så fort som overhode mulig. Jeg var ikke langt bak vinneren på Norefjell, samtidig var jeg et lite verdenshav foran lillebror på resultatlista. Faktisk ingen skam. Spesielt ikke når det var nedover de slo meg. Jeg har vel aldri vært noen world champion i downhill. Spesielt ikke når underlaget er grovt. For øvrig var eneste skammen at kun drøye 80 startet rittet på Norefjell. Har Ola Dunk mistet forstanden og bakkekontakten helt? Må man være med på Ironman eller reise til et annet kontinent før det er bra nok å fortelle om på sommerfesten? Råkul løype, superenkel logistikk, kort vei til Oslo, strøkent arrangement, matservering fra blide damer i mål og hotell i særklasse. Med hotellrommet kun 173 meter fra målstreken tok familien Fisk likegodt hele helga på fjellet. Bildene viser vel at det var et godt valg. Håper flere kjenner sin besøkelsestid neste år.

Norefjell, noe for enhver
Vårens faktum er at jeg følte meg råsterk fra start i Aalborg, men sprakk som en utgammel dong etter 7 mil. Etter det har jeg ikke funnet igjen formen. Status er imidlertid ikke så håpløst som det høres ut. Jeg har egentlig bommet med kun 3 mil på årets toppform. For sesongens første formtopp skulle komme nettopp i Aalborg. Neste topp skal komme i helgas Nordsjøritt. Fokus er allerede rettet mot Sandnes. I og med at mitt fokus vanligvis skrus på 17 sekunder før start må det bety at noe stort er på gang. Som mosjonist orker man ikke fokusere mot rittlørdag så ofte. Helga er jo tross alt fritiden mellom alle de andre slagene. Jobb, videreutdanning, matpakkesmøring, oppussing, trampolinehopping, legobygging og sofakrig er bare noen av salgene som kommer foran sykling i hverdagene. Derfor må man gjøre som med twistposen, velge sine favoritter med omhu.

Beinhard hverdag

Nordsjørittet feirer sitt eget jubileum med NC status og ny eliteløype. Her er det mætti kul sti og 40 km bonusfest i den allerede tunge sekken. Min sekk er nemlig allerede overlasta.. I fjor ble jeg funnet i fosterstilling kliss naken i dusjen etter målgang. Skalv som en struts på Nordpolen mens kokvarmt vann strømmet ned mellom rumpeballer som vibrerte av kramper. Det hadde ikke vært mulig å sykle en meter til. I år skal jeg sykle 40 000 meter til. Det må bli selvsagt bli suksess! Konkurrentene har avskrevet den gamle gubben. Den senile karen som har hengt seg opp og kun sykler opp og ned Grefsenkollen. Men de har glemt et par-tre ting.

I går fikk jeg ny sykkel, Procaliber 9.9 er lynrask.

Den som venter lenge venter ikke forgjeves!!

På tre forsøk har jeg aldri blitt dårligere enn nummer fire på Nordsjørittet.

Vi har et ungt og fremmadstormende lag. Gutta er på stigende kurve. Tor Halvor får satt demperopphenget rett vei. Amdahl har fått senka PSI trykket i pungen. Nesteby har åpne bihuler for første gang siden Millenium og Jr har spist kun bønner og salat siden påske, levd i sølibat siden sist søndag og vært avholds siden tirsdag.

Og husk en ting julenisser. Vinnere er ikke de som aldri feiler. Vinnere er de som aldri gir opp. 

Det er tomt for marispan, kokos og bananlikør i twistposen. Nå kommer favorittene som perler på den fineste diamantsnor. Toffie, Japp, Daim, Nordsjøritt, Trans Østerdalen, Sommerferie, Seterkost, Kilosfisk, Tynsetluft, Toppform, Grenseritt, Glacier360, Birken, Skaidi Elgjakt. Tror det blir en bra sommer også i år.

Vi prates på Jæren!

StoreFisk og Gubbe 32

lørdag 27. mai 2017

Sommertid

Det er rimelig kok i hovedstaden om dagen. Det er dag 4 med grader høyt på 20-tallet og skyfri himmel. Slikt setter sine spor. Så nå var det tid for å knuse hue i aftersunflaska og sette seg inn i skyggen. Å suge på det faktum at Arsenal stakk av med enda en FA-cuptittel. Makaløst.

Danmark og Aalborg MTB markerte startskuddet for den "hjemlige" sesongen i år. Som i fjor. Det var slett ikke bare vonde minner fra fjoråret. Endte opp som 7. mann, og satt med følelsen av å sloss om seieren til langt uti leksa. Hvor realistisk det var kan man strides om til det fjerne, men hadde ihvertfall visuell nærhet med vinneren til 70 km var unnagjort. Slikt blir det optimisme av, det var derfor to heltente fisker med lagkompiser og familie som på ny skulle søke lykken blant rødpølser og glade dansker.

Da startskuddet endelig gikk satt beina igjen i sirupsbøtta fra første tråkk. Konstaterte etter få av 100 km at dette kommer til å gå i dass. Det går som det må på sånne dager. Strikken finnes ikke tøyelig og slites i to så snart det blir drakrefter. Det blir det etter drøye 10 km... En tetgruppe på vel 15 mann drar av gårde.

Har jo fadern ikke kryssa Skagerrak med båt for å sitte igjen på kaia. Gjør en ærlig innsats og forsøker i det lengste. Det løsner riktignok noe utover når jeg holder min fart. Og får faktisk så vidt et gløtt av teten selv etter 50 passerte km. Det hjelper ikke det spøtte grann. Ikke har jeg spist, jeg har nesten ikke drukket, og alt som fantes av krefter i Eiriks kropp er kastet ut i et desperat forsøk på å ta igjen det tapte. Man trenger ingen avansert algoritme for skjønne hvordan resten av turen ble.

Jeg har lært at det er deilig å være norsk i Danmark. Den lærdommen kan jeg nå avkrefte. 50 km med tom tank og ballongsprekk på slutten.

I fjor så det slik ut




I år var stillbilde byttet ut ut med film. Jeg var å finne på tv-skjermene i det danske hjem. Ikke hyret inn som klovn, men som en sprellende fisk i målområdet. Alle som har prøvd å sykle lenge nok over emne vet hva endskapen blir. Kramporama. Og i det du står av redskapen mellom beina sier det momentant stopp.

 Hvad hender med nordmannen? Kan han ikke ånde? Har han gjæller? For helvede...


Mot egen plan troppet jeg opp på Helgøya helga etter. Jeg har lært etter noen år i gamet at første ritt er bingo. Revansjesugen som sjeldent, og med ny og skinnende maskin mellom beina dro jeg opp fredag for å teste både årets top fuel fra trek og ny løype. Begge deler sto til toppkarakter. Eirik på Helgøya blir likevel som Norge mot Brasil i fotball. Rått parti. Når du sitter der å skuer på skjermen ønsker du i hvert fall at gutta skal gjøre sitt beste. Løpe, takle og blø for drakta. Få med seg et hederlig resultat man kan være fornøyd med. Det fikk jeg da tross alt. Fikk med meg en 9.plass og en og en god følelse i caddybilen hjem. Det jeg kom for.



7 dager senere ble det dagstur til det glade sørland. Å i Heiane og norgescupåpning sto for tur. Gutta som skal utgjøre mine lagkompiser satt parkert hvert til sitt med diverse unnskyldninger. For noen kompiser og ha med seg i krigen. Døgenikter. Alene mot ulvene på fremmed mark. Spilte fint liten rolle da rittet i det store og det hele var one man show fra ende til anen. Masse pervers sykling i skog og mark. Lite puljekjøring, mye trøkk og vinnertid på litt over to timer. Endte på 7.plass etter en massiv duell med legen på motstanderlaget swix hard rocx. Fornøyd med dagen og storkoste meg i den feteste nc-løypa jeg har kjørt noensinne. Skikkelig racing hele veien. Ikke noe lurekjøring og fjas. Søringer er ikke så ille som mange skal ha det til 😊

Nc. 2 Montebellorittet kom på direkten helga etterpå. Det endte så der med en 17. plass i en nokså celebert selskap. Montebellrottet pleier å fylle opp eliteklassen med det meste som krype og gå av maratonsyklister ++. En fin batalje i nokså hektiske forhold. Fornøyd med formen, men litt misfornøyd med resultatet. Det sier vel bare noe om at det gror godt i sykkelnorge, og bra er jo det. Bekreftelsen fikk vi ved målgang da ryktene innad i gjengen spredte seg om at Petter Fagerhaug hadde vunnet første runde i wc rundbane U23. Tør påstå at du selv må drive med terrengsykling for å forstå hvor sinnsykt det er.



Tungt å erkjenne at swix hard rocx har fylt opp nc-pallen ved begge anledninger så langt. Både tror og håper at det bilde endrer seg når det blir vestlandsluft i nc. 3 Nordsjørittet om noen uker. Da kan det lønne seg å henge godt nedpå underlaget 😊
I morra tar jeg tur til Bjørkelangen for å sykle æljrittet med storebror. Har blitt bra mengder trening denne uka med himmelsprett og greier. Tenkte vel kanskje å gi blanke, men når det heter æljrittet blir det jo nesten for dumt og ikke stille. Er i besittelse av en leilighet hvor eneste veggpryd er geviret fra fjorårets æljokse.

Neste helg blir det weekend på Norefjell. Har hørt utrolig mye bra om det rittet og lenge ønsket og sykle det. I år passet det bra, og tar derfor med storebror og Nesteby på tur. Håper du kommer å gir oss fight inn til døra!

Jr





søndag 12. mars 2017

I Spaniakkenes rike

Storefisk skriver om realitetssjokk i sitt forrige innlegg. Han har litt å lære. Her skal han få en realitetsorientering på sin egen sykkelblogg. Eller bloggen. Innholdet må kunne sies å være noe variabelt.

"Junior Fisk og resten av teamets eliteavdeling soler seg i solglansen på Solkysten". "Ryktene sier at de har sprengt flere av årets sykkelshortser med en halvstiv benner allerede." Det er dag 9. etter jeg kom i mål på Andalucia Bike Race. Det er dag 5. uten vannrett avføring, trang hjelm og defekt kroppstermostat. Med all risting og total utmattelse skal jeg være glad om en benner melder seg innen neste skuddår.  Jeg og resten av teamets "eliteavdeling" har syklet 6 dagers etapperitt i Spaniakkenes rike. Mot tidligere Tour de France vinnere, olympiske medaljører og en håndfull verdensmestere.  My  dear brother from another mother har gått den nette sum av 40 blanke km på ski. 40 km vi har gått 40 000 ganger på trening. En nordmann har utøvet sin nasjonalidrett i sine kjente omgivelser. Dette er omtalt som teamets "sliteravdeling". Det får stå på hans regning. Mens vi reiste til Spania satt han parkert på hytta hjemme i Østerdalen og grillet marshmallows på peisen og ladet opp til Holmenkollmarsj. Livet består av noen valg spør du meg....



Når denne gjengen skal ut i den store verden har det lett for å oppstå ymse hendelser. Erfaringe med flyturer en blandende. Det er litt logistikk som skal klaffe. Håpet kanskje at Amdahl, som rytterstallens nyeste signering kunne skape orden i rekkene. Med meg selv, Dr.B og Nesteby som reisefølge er oppgaven krevende, men slett ikke umulig. Det fløt bra lenge denne gangen, helt til syklene skulle sendes avgårde. Overvekt på koffertene selvfølgelig og sirkuset er i gang. Stokket forgjeves verktøy, sko, barer og buksekrem frem og tilbake for å unngå gebyr. Umulig, 80 kg kan ikke deles i tre hauger på 25 kg. SAS må da bare få sine velfortjente kroner ekstra for å frakte alt utstyret trygt nedover.



I pakkingen forsvinner boardingkortet mitt. Er det sendt i sykkelbagasjen? Har det blitt med de lokale heltene Thoresen på Tottenham-kamp i London? Kan ikke utelukkes da de troppet opp nøttebrune og smørblide en etter en i samme kø som oss. Fikk uansett utlevert nytt boardingkort og reisen kunne fortsette. Kommer meg til boarding, "Stopp der du, Eirik Fiskvik, du har allerede gått ombord" Av naturlige årsaker kommer vi til enighet om at det har jeg ikke. På mitt nye boardingkort er jeg henvist til sete 32D. Tramper som sistemann inn midtgangen på flyet. Konstaterer at på plas 32D sitter det en en langhåra trønder. Amdahl.... Med mitt gamle boardingkort i hånda. Med Eirik Fiskvik på. Hans eget kan han ikke gjøre rede for. Ikke til å tro. Mannen som skulle skape ro og roden i rekkene. Har vi kjøpt katta i sekken? Tidlig å konkludere. Uhell kan skje den beste har jeg erfart :)



En jet-strøm nedover Europa senere så er alle vonde minner om boardingkort glemt. Alle mann alle trekker sin bagasje av båndet i tur og orden. Men hvor i himmelens navn er min!? Henvender meg til nærmeste spaniakk. Får utlevert en pakkseddel. På seddelen står det Oslo. Ikke til å missforstå dette. Ekstra penger fikk dere, men å sende all bagasjen var ikke så fordømt nøye. Takk for en elendig start på en ellevill uke.

Et par dager og en bagasje levert på døra senere var man klare for ritt. Skjelving i buksa og brusing i bringa. Årets første tråkk med startnummer på styret. Kort- kort, opp mot 20 grader og fullkommen nytelse. Noe annet enn fullstendig overtenning ville vært bekymringsverdig. Slapp den bekymringen, overtenning ble det. Første dag bød på prolog med intervallstart og bånn øs fra start. Kom meg gjennom på en ok måte. Noen og 80. plass En levbar start, men ikke noe mer enn det.

Mye føles likt på dag 2. Det går på 90 %, men å tråkke gassen gjennom gulvet som Reodor er ikke gjennomførbart. Føler heller at jeg må holde potta oppe slik som Ludvig. Det er komplett galemathias i starten. Vi sykler paddeflatt langs en kanal første 20 km. Den som er for dårlig til å blenge her havner i kanalen. Kampen for tilværelsen. Enkelt og greit. Og til opplysning var det ikke vann i kanalen, bare betongen. Söta bror representert ved Michael Olsson sitter plutselig å jokker med en krankarm midt i klynga. Den andre henger fast i skoen som han holder over bakken Ser mildt sagt ustabilt ut.  Han kommer heldigvis av veien på riktig side. For min egen del går det halvseigt. Blir ikke bedre når jeg kjører ut og bunker kneet i et trekratt. Sliter meg opp og nyter tilværelsen ned til det gjenstår 20 km. Da løsner det og jeg får en fin avslutning på dagen. Håpet tennes om dette var vendepunktet.



Det var det, og tredje dag så jeg lyset. Kjenner det allerede ut fra start at ting er annerledes. Hvis kroppen er en sitron er det nå plutselig deilig å skvise saften ut av sitronen. Det er kalasforskjell på vondt-vondt og godt-vondt. I dag er det godt-vondt å presse seg. Dagene i forveien motsatt. Diggbar følelse. Flyr opp bakkene, forserer alt og alle føler jeg, tror jeg er ustoppelig, men et jubelbrøl haler innpå bakfra bakfra. og det er massivt. Joaquim Rodriguez kommer seilende opp på siden av meg. Da blir sinnsforvirringen komplett hos en norweger i Spanikkland. Mannen i tv-ruta på Tour de France gjennom en årrekke. En av de hvasseste klatrerne sitter nå og klatrer ved siden av meg. Sprøtt. Tenker han det samme tro? Neppe.Tar bakhjulet. Blunker sikkert en gang ekstra han også når en viking fra Norge skal henge seg på. For en overtroisk type. Høydeprofilen snur seg ganske straks.Jeg er bønnhørt. Her er det plutselig min favør da han er usikker i terrenget. Slik følger vi hverandre gjennom 80 km. Han drar fra oppover med sine 57 kg, mens jeg forserer der det er teknisk.

Havner bak han i en bratt utforkjøring midt i etappen. Han durer rett ned en steinete skrent, med det han sikkert ser på som en hvalbiff på hjul. Skimter i øyekroken en pil til venstre. Fanden å. Rekker ikke gjøre noe med det. Her går det rett frem, håper det er riktig selv om jeg innerst inne vet det er feil. Ser raskt ryttere passere gjennom krattet til venstre for oss. Varsler Rodriguez om at han har drete på draget. Simulerer at jeg skal rydde vei gjennom jungelen til vi er inne på stien igjen. At han kan få følge i mine spor om han vil. Fy flate så tett det er. Må svømme bryst for å komme meg gjennom bushen. Er en halvmeter unna riktig sti før det blir bråstopp, sykkelen hekter i en bregne, og snaut 2 meter med norsk trøbbel flater ut i stien. Spaniakkene som kommer må bråstoppe, det liker de selvsagt dårlig. "Norwega" "Fiskvik" "puneta". Har googla det siste der. Betydde akkurat det jeg trodde. Så ser de hvem idioten fra Norge har med seg ut fra krattet. Da får pipa en annen lyd ja. "Venga Venga" "Purito" "Fiskvik" Dette er en stor mann for Spaniakkene. Ingen tvil om det. De er i ekstase.

Vi blir spyttet ut fra siste sti noen få km før mål. Har en liten luke til min nye bestekompis i rødt. Tråkker selvsagt for livet den siste biten til mål. Rødsprengt tomat til tusen når jeg gisper etter luft over målstreken. En forferdelig vurdering i et etapperitt. Tjene 30 sekunder på å ta siste trinn ned til kjelleren på slutten. Samma det vel. Man lar ikke sjansen til å slå Joaquim Rodriguez i et sykkelritt gå fra seg. Fornøyd med egen vurderingsevne der.



Dagen etter får jeg betalt med renter for kjøret på tredje etappe. Betalt i form av daukjøtt. At det er tosifret antall trillebakker i løpet av første timen gjør ikke ting noe særlig bedre. Kommer ok gjennom tross alt. En etappe med noe mindre terreng enn de forrige. Tar av meg hatten for arrangøren av dette rittet. En fantastisk evne til å variere de ulike etappene. Noe som er nøkkelen i et etapperitt slik jeg ser det. Aldri kjedelig i det hele tatt. Amdahl kommer inn litt senere og melder at han ikke skal sykle en meter til i løpet av oppholdet. Ikke alene om å merke kjøret der altså. Får selvsagt overtalt han til å fortsette over en blekksprut til middag.

Kommer til hektene igjen på dag 5. Havner i en gruppe hvor samarbeidet fungerer bra. Og det er ikke hverdagskost i Spania. Der er terrengsykling definitivt en individuell idrett. Samarbeid underveis er ikke å foretrekke i deres hode. Kjør for livet der man ikke er tjent med å snylte, og kjør søndagstur der de andre kan henge på. Får 105 km av 105 mulige sammen med Christian. Det hjelper!  Tror vi begge er en mental pusher for den andre. Nesten tilbake til tilværelsen som makkere i 2015. I løpet av 105 km etter så mange dager blir det noen nedturer, da er det greit med en norsk sparringspartner underveis. Du er herved tilgitt for boardingkortet.

Dag 6 er legemet fundamentalt kaputt. Må tvinge ned en crossiant med sjokolade  etter frokosten for å fylle opp lagrene. Uvandt kost for en matglad gutt. Får på en underlig måte dratt igjennom siste 50 kilometerne på akseptabelt vis. Får frysninger og kroppssmerter i det sekundet jeg kommer i mål. Tanken er bunnskrapt. Er fornøyd med gjennomføringen og blir beste nordmann med en 57.plass i eliteklassen.



Spørs om ikke romkameraten min fra de første dagene skulle blitt en hard nøtt om han hadde kommet til mål. Thomas Engelsgjerd klinte like godt til med en 19.plass på dag to. Drøy prestasjon. Så endte dessverre Andalucia Bike race i et tre for han på dag tre. Han fikk i det minste med seg en god dose nye tinder-matcher hjem til Norge. Tor Halvor måtte også heise det hvite flagget på dag 3 etter et fall på dag to. Synd, for han virket til å være i godt slag som vanlig. Tror ikke det ble noen nye tinder-matcher på han, men han reiste ihvertfall hjem med et smil om munnen.

Uhell er dessverre en del av gamet i etapperitt. Alt har fungert brillefint for min del. Har kjørt hardtail slik som resten av følget. 2017-versjonen av Trek procaliber 9.8. Største pluss fra i fjor er uten tvil Bontrager Kovee hjulene i mine øyne. Lette og stive karbonhjul er gull verdt for en større rytter som meg. De nye XR1 dekkene til bontrager er helt prima. Fra i år tilgjengelig i 2.2" i tillegg til 2.0" fra i fjor. Godt grep og stort nok volum til grove ritt. Tåler åpenbart en trøkk da jeg kjørte 7 røffe dager uten trøbbel. Jeg kommer antageligvis ikke til å bruke noe annet enn det dekket i år. I henholdsvis 2.0" og 2.2"

Det ble en makaløs uke å se tilbake på. Hundrevis av små øyeblikk jeg sitter og mimrer om nå i ettertid. Både på og av sykkelen. En stor og ydmyk takk rettes til  Jørgen Amdahl (senior) som var med oss som servicemann. Helt fantastisk type og ha med seg på tur. Alle mann har fått sine flasker til avtalt sted hver eneste dag. Vasking av sykler, innkjøp av lunsj og generelt et jovialt vesen med kunnskaper om det meste. Også en takk til svenskene Jim og Michael for trivelige bekjentskaper og god hjelp.

Eirik


søndag 5. mars 2017

Realitetssjokk


Jada, bloggen våkner som en rusten og skrubbsulten brunbjørn fra vinterdvalen. Eldstebror Fisk er som alltid litt for sulten og tung. Kroppen må teipes for at arma skal henge på. Likevel skal han prøve seg på sykkelen også i 2017. Folk flest tenker sikkert at nå må han jaggu meg pakke bort sykkelen snart. Det burde han sikkert gjort også. Men han er både for naiv, vrang og smått tilbakestående for å innse dette selv...
Teipet til krig
JuniorFisk og resten av teamets eliteavdeling soler seg i solglansen på Solkysten. Sykler seks dagers etapperitt i kort-kort blant lettkledde solbrune damer og store kløfter. Ryktene sier at de har sprengt flere av årets sykkelshortser med en halvstiv benner allerede. Om det skyldes opphissende stipartier eller andre faktorer sier ryktene ingenting om. Uansett, teamets sliteravdeling holder seg i fedrelandet. Stiller vekkeklokka på 05.45 lørdag morgen. Innfinner seg i Sørkedalen blant svette mannfolk med alt for trang skidress og alt for mye fluor under skia. 


Sist gang jeg marsjerte gjennom Nordmarka med startnummer på brystet var i 2013. Fire år senere er jeg endelig klarert for en ny utgave av Holmenkollmarsjen. Fire lange år med null og nada rulleskiturer og stakeøkter har gått siden sist. I mellomtiden har resten av langrennssporten tatt kvantesprang. Skiløperne flest ser ut som de kommer rett fra innspilling av Rocky 6, de har kjøpt seg stakeski, lange stakestaver og skirenn har fått stakefrie soner. En naiv og utgått diagonaler har uansett trua. Jeg burde vært både spent og usikker på hva jeg kunne forvente. Og burde i alle fall bytta ut ukens to rulleintervaller på sykkel med staking, men de naive har det godt. Heldigvis var jeg støttekontakt og smører for en utdatert fotballspiller med bananstaver, null peiling på skismurning, personlighetsforstyrrelser og alt for høyt tenningsnivå før start. Derfor hadde jeg uansett ikke tid eller kapasitet til å bekymre meg for egen prestasjon.

Ikke akkurat født med ski på beina
Før startskuddet ventet en alt for lang dasskø. For så å klemme seg inn på en alt for trang Hibasdass. Der alle hadde lagt igjen rester av alt for mye og alt for løs konkurransetarm. Noen ting er altså uforandret i langrennssporten også. Det er nesten så jeg får en liten ereksjon også i Sørkedalen når speaker Ola Bustad opplyser dasskøa om at nesten ingen skal gå på blanke ski i den knallharde løypa. Her er det stilren diagonalgang gjennom vinterskogen som gjelder. Dette er tilbake til langrennsrøttene, et realt skirenn..

Etterlater kasuset jeg har med meg sinnsforvirret og mutters alene med perfekt smurte i Sørkedalen. Han starter ikke før pulje 4. Jeg står langt fremme i pulje 1 og brenner selvsagt alt for mye krutt de første minuttene. På merkelig vis kommer jeg meg ut i fin posisjon. De første 12 kilometerne skal det klatres 400 høydemeter opp til Heggelivann. Skia sitter som titanspiker. Jeg finner en fin rytme i en tetgruppe som blir mindre og mindre mens bakkene blir brattere og brattere. Noen stakere er med et stykke opp i bakken, men må tilslutt strekke våpen. Priser meg lykkelig for at jeg har deilig feste med rode viola under skia. Sistemann som slipper tetgruppa har tydelig litt vel mye feste etterhvert som snøen blir tørrere og tørrere. Plutselig lugger skia hans til og det er med nød og neppe han unngår et mageplask i motbakken. Uttrykket “Jæva Pikkski” runger i Nordmarkas skoger. Voksent.

På toppen er vi bare fem karer igjen i tet. Det beste er at jeg føler meg lett og fin. Ok, kanskje ikke lett, det er nok bare en illusjon, men fin føler jeg meg. Begynner plutselig å fantasere om at jeg fortsatt behersker denne skikunsten. At jeg skal kjempe om både pallplass, premipenger og glitter ved målgang i Holmenkollen. Kanskje avgjøre i Petter stil på Northugflata. Fem kilometer nedoverbakker og fem kilometer staking senere er den fantasien lagt stein død. Armene funker ikke. De fremstår som to bøtter med råtten møkk fra Hibas dassen før start. Prøver å stake likevel. Fy flate... Tror egentlig jeg vet hvordan det skal gjøres. Skia er også grisegode. Men det går for faen ikke fremover. Stakemafian dundrer forbi. Sender noen sjokkerte skråblikk. Lurer på hvilken premieidiot det er som går diagonal på paddeflat mark. Resten av ferden er en kamp og en tragedie. Ryggen er pinnestiv og armene henger til pynt ned langs siden. Bruker tiden på å innfinne meg med iskalde fakta og realitetssjokket. Jeg er ikke lenger noen skiløper. Skisporten har staket fra meg. Må derfor komme meg til mål på vilje og stahet. Det har jeg litt av. Kun et par karer slipper forbi før jeg omsider passerer Frognerseteren og inntar en merkelig variant av hockeystilling mot Kollen.

Karrer meg rundt stadion og staker vel på en måte bort Northugfltata. Petter kunne nok forsert den raskere baklengs på en ski uten staver. Inn i mål etter 48 km til en 12. plass. Drøye 6 minutter bak dagens vinner. Strengt talt ikke katastrofe for en syklist med ski på beina. Er jo tross alt noen tusen skiløpere bak meg på lista også. Konkluderer selv med at formen er godkjent, diagonalgangen står til meget. Stakingen til klokkeklar stryk..

I mål venter Mari, Kristian, smørblide frivillige, pølsefest, kakefest og tipptopp stemning. Og alt dette rekker man lenge før lunjstider for vanlige folk. Holmenkollmarsjen og Skiforeningen leverer fortsatt logistikk og trivsel av høy klasse. Kanskje den høyeste. 23 min etter meg kommer jaggu meg også Jacobsen til mål. Slett ikke helt natta til han å være, tror han må ha hatt feltets beste gli, og feste.

Varm velkomst
To karer som digger pølse
Kristian og jeg tar en runde rundt kapellet. En skjelvende og uvel småbarnspappa konkluderer med at skirenn gir mer smerte jo eldre man blir.

Rett ut på økt to. Beinhardt å være toppidrettsutøver
Dagen derpå er korsryggen stokk stiv, krampa rykker her og der og lungene verker mens noe gult og grønt harkes opp. Tar meg en luftetur på sykkelen. Det blør jo innvendig for en syklist som er svak for skiløping. Søndag. Snø på trærne. Nykjørte trikkeskinner innover marka. Fem kalde grader. Ola og Kari Nordmann har pakka snippsekken. Smurt med blå extra og spent på seg skia. Jeg sitter å kaver på en middelmådig brøytet vintervei med dunderspekte tær. Fy flate.. 

Ser hyggelig ut i skiløypa...
Kroppen er totalvrak dagen derpå. Det tyder vel på at jeg har brukt litt krutt. At konkurranseinstinktet og evnen til selvpining fortsatt er med meg. Det er et drøyt halvår siden jeg har kjempet meg gjennom en lang konkurranse nå. Det er noe helt annet enn trening. Tror jeg hadde godt av det. Det var gøy å kjempe en stund. På sykkelen skal jeg kjempe helt inn. Fader det blir jo gøy å sykle også i 2017. Sesongen starter i Aalborg siste helga i april. Nu kör vi..