Det gjelder å sikte høyt

Dette er en historie om en litt vel optimistisk og godtroende kar fra Østerdalen. Hittil i år har han null, NULL seire å vise til på sykkelsetet. Han kan vise til en 4. plass på Nordsjørittet og en 5. plass i Aalborg MTB. Henholdsvis Norges neste største og Danmarks største ritt. Ålreite prestasjoner det, men seiere har han null, niks og nada av i 2016.

I løpet av vinteren jobbet han som lærer samtidig som han prøvde etter beste evne å skikke sin sønn til å takle livets utfordringer. I tillegg ble det noen harde rulleøkter og noen skiturer. Samtidig syklet han 25 minutter til og fra jobb så og si hver arbeidsdag og løftet en noen vekter i styrkerommet på jobb. Toppformen har han prøvd å spare til høsten. Den skulle innledes med NM i Engerdal. En løype som er beste egnet for fulldempede sykler gir selvfølgelig skyhøy odds på Fiskeseier. Jeg satte likevel kursen for Engerdal med godt håp om å gjøre en god innsats for mine lagkammerater. Gikk selvsagt i kamikazebrudd eter tre kilometer. Kjørte på meg hammern etter 11 kilometer. Ble tatt igjen av feltet etter 11,5 km. Datt som en råtten potetsekk gjennom feltet etter 11,7 kilometer. Deretter var NM et bekmørkt kapittel for min del rent sportslig. Selvfølgelig har jeg mange bortforklaringer på hvorfor. En ustabil skulder medførte at oppkjøringen ble brukt like mye til teiping som trening. Vettskremte Engerdøler trodde at mumien hadde stått opp fra de døde for fjerde gang langs Femundens bredder denne lørdagen. Fikk også vassblemmer i hendene etter overdreven pumping på hver servicestasjon. Dekkene var jo ikke tette. Og når hjulene holdt på lufta kilte en kvist seg kabom fast i drevet. Måtte demontere Treken i uttallige fragmenter for å få faenskapet ut av systemet. Heldigvis er jeg fra Østerdalen og har Reodor Felgen som tipp tipp oldefar. Genene hans er sterke så jeg er en racer innen sykkelmekk... Dermed kunne jeg sette sammen igjen doningen og sykle glad og fornøyd til mål. Man bryter ikke et ritt om man kan komme seg til mål. Det har visst noe med god sportsånd å gjøre.. På resultatlista endte jeg derfor nest sist, NEST SIST. Jaja, jeg fikk i alle fall med meg pissepause, reinsdyrsafari, rådyrbukksafari, rovfuglsafari noen pene ørretvak og en colastopp hos noen sædeles trivelige lokale supportere på veien.

Mumien fra Femundsmarka..

Uansett, etter vårens opplevelser og med NM friskt i minnet satte jeg nesen for Halden og Grenserittet. Kia’n ble lesset opp med sykler dekk, barnevogner, kone, barn og lagkompiser. Brødrene Fisk ruller nedover Østfold med en eller annen merkelig oppfatning at vi kan vinne hele shiten. Jr konkluderer med at alt anna enn topp ti er total skandale og unntakstilstand. Når man får bank av Norgeseliten helga før og i tillegg får konkurranse av de beste svenskene, da bør jo seier være innen rekkevidde... Vi drar nedover torsdag. Grunnen enkel enkel. Langt færre treningstimer enn mange av konkurrentene gjennom en lang vinter. Spurtferdigheter og vektklasse på nivå med Jostein Flo. Dette skal jevnes ut med løypetesting i to dager før rittet. Dette kombinert med to dagers hotellfrokost og særdeles godt bakverk hos Bakern nede i gamle Halden fengsel. Skal vel gå greit å ta igjen konkurrentenes forsprang på to dager. Løypetest av det nye terrenget cirka tre mil ut i rittet dagen før. Dette senket nok ambisjonen til undertegnede noe. Har aldri vært noen gaselle når løypeprofilen viser motbakke på sti.

Starten lørdag morgen i Strömstad er som alltid litt kaotisk. Blenging, velt og litt kjeftbruk er visst en del av greia. Likevel sitter alle fira kara fra Trek Mesterhus med teten. Etter tre mil stormer tetgruppa inn mot det nye terrengpartiet. Jeg bruker toppetasjen etter beste evne og plasserer meg først inn i terrenget. Det varer i nøyaktig 12 meter. Da kommer fire ganger Grenserittvinner Wengelin forbi. Sneglefarta til tjukken foran gidder han bare ikke mer. Så kommer fler og fler og enda fler. Faktisk halve tetgruppa. Team Trek Metserhus drakter er det imidlertid ikke å se. Hører skravla til Martin bak meg. Den stemmen bærer jo imidlertid flere kilometer så aner ikke om han sitter på hjul.  De beste får en luke og vi sitter igjen i gruppe to med syre, lungespreng og lang nese. Maner til jobb i gruppe to og kjører det vi er karer om. Nærmer oss teten noe i det vi kommer inn i neste kritiske parti. En stupbratt steinbakke, dessverre oppover. Sitter på hjulet til mine gode teamkompiser da en gammel gauder blenger seg fram på siden utenfor løypa. Mannen har jeg syklet mot i mange år. Har nesten aldri sett han dra. Men når det blir kritisk, da skal han frem, koste hva det faen koste vil. Styret hans hamrer inn i styret mitt i det han passerer. Jeg mister kontrollen et sekund, på mirakuløst vis holder jeg meg på sykkelen. Så skal han forbi Martin også, klart han skal selv om det egentlig ikke går. Det blir for trangt og han moser inn i bakgiret til Engerdølen. Det knekker selvfølgelig som deilig sprøtt potetgull. Game over for Martin, makan. Jeg får bråstopp bak og må løpe opp bakken. Er ikke akkurat Wilson Kipketer der jeg gamper opp steinrøysa så mister et minutt til gruppa før det flater ut nok til at jeg kan sette meg på sykkelen. Blir en helvetes kamp for å komme seg opp til en gruppe. Bidrar sammen med Gjellebekk og unge Lierhagen til å få litt fart i denne gruppa. Resten vil kjøre rulle, men ikke dra. Alle som har fattet poenget med en sykkelrulle skjønner at det er  et vanskelig konsept. Løpet er derfor kjørt, vi ser aldri mer  til teten. I sist innlegg skrev jeg om svenskene som gir alt de har fra start til mål. Et minutt foran i tetgruppa sitter disse og praktiserer nettopp dette. Da kan ikke Ola Nordmann sitte med hjelmen i hånda i gruppe to og fantasere om at en komfortrulle der du ikke bidrar skal dra deg opp. Jeg bruker aggresjonen på å dra så godt jeg gidder. Bryr meg ikke om pinglene som vil ligge på hjul. Med god hjelp av Lierhagen og Gjellebekk drar jeg sammenhengende de siste 6-7 kilometerne. Vi henter inn to stk som har mistet teten. Når “spurten” kommer er det derfor lite å gi.. Adenalinet er uansett ikke tilstede for en “spurt” om plasser langt nede på lista. Jeg var ikke her for å kjempe om hederlige plasseringer. Et par av gutta som har kost seg på hjul siste milene har plutselig supermannkrefter. De spurter inn til 17. og 18. plass. Gratulerer med det! For en bragd.. Noe å fortelle om når man en gang kommer på gamlehjemmet og trenger noen gode historier... Hadde alle gitt alt hele veien hadde vi tatt igjen teten. Der går alltid tempoet litt opp og ned. Da kunne vi spurtet om pallplasser. Da kunne gubbene på gamlehjemmet fått noen gode historier da. Gidder ikke å irritere meg, folk må få sykle som de vil. Det får jeg uansett ikke gjort noe med. Har syklet mot noen av disse nordmenene i alt for mange år. Noen av dem vil aldri endre seg..

Nedturen fra Grenserittet fort glemt når man finner et bringebærkratt fullt av deilige bær dagen etter..

Første forsøk på topplassering gikk altså i dass over Grensa. Nå står CykelVasan for tur til helga. Nytt forsøk. Kia’n fylles nok en gang med kone, barn og sykler. Håper den stakars koreaneren med 95 usle hester orker kjøret. Vasan er kanskje årets flateste, men samtidig hardeste ritt. Alt som kan krype og gå av Svensker som eier en sykkel på to hjul uten motor er på start. Mange av dem trår ganske hardt også. Gutter som har deltatt i olympiske leker både landevei og MTB er på start. Vi er ikke bekymret for at det blir noe lurerulle her... Jeg vet at de beste slår meg 19 av 20 ganger. Jeg vet at marginene og dagsformen må være på mitt lag om jeg skal ha en sjanse. Men drømmen om nettopp dette er nok til å holde på. Jeg vet det er mulig. Jeg hadde en slik superdag i september 2013. Den er grei å fortelle på gamlehjemmet Håpet er at det snart kommer en ny.. Den dagen ambisjonen og fantasien forsvinner kan man finne på noe annet..

Vi varmer vi opp med Vasasprint fredag ettermiddag. Selvsagt har jeg og Jr takket ja til invitasjonen om å delta her. Nok en gang må vi skylde på vår godtroenhet. De 15 beste svenskene i rundbane i duell av to av Norges dårligste syklister i rundbane. Rittet foregår i en rundbane nederst i alpinanlegget. Det pleier å være tjåka med publikum. I begivenhetenes sentrum er to blad Fisk. Mest trolig kommer vi til å drite oss loddrett ut etter beste evne.

Gutta viser rå muskelkraft på Vasasprint

Etter Vasan bærer det rett til Island. Glacier360 blir et tre dagers Vikingtukt på sagaøya. Eirik, Martin og Knut Erik blir også med. En skummel vikinghær. Blir fire dagers “profftilværelse” på sykkel. Mari og Kristian sitter betuttet igjen i Norge denne gangen. Tre dagers herretur og ritt omgitt av vulkaner, isbreer og varme kilder. Når det i tillegg er lagt opp til teltovernatting blir dette spekatulært og dritkult! Om vi rekker flyet, Knut Erik ikke fryser fast i soveposen, Martin legger igjen rando skia i Norge og Eirik husker å ta med sykkelen på flyet, ja da kan dette bli rett så gøy.

En snau uke etter hjemkomst står vår
alles kjære Birken for tur. “Terrengrittet” som egentlig ikke er noe terrengritt. Hybriden der landeveissyklister plutselig kan hevde seg. Det er mye slit, hat og frustrasjon over nordmenn som vil ligge på hjul. Likevel kommer vi tilbake år, etter år etter år.. Så vi er nok på start på Rena i år også. Stinn av Islansk urkraft. Det lukter pallplass, gull og glitter og slikt selvsagt!

Høsten må jo bare bli suksess!

Anders