mandag 29. februar 2016

VO2-maks og laktatprofil, de kalde fakta

Mandagkveld. Ny uke og nye muligheter

Har akkurat inntatt horisontalen etter dagens gjøremål. Ferdig med en av ukas hardere økter. 50 merkbare minutter på rulla. Typisk mandag. Helgen, langturdagene er unnagjort og da markeres ofte starten av ny uke med mye laktat i beina.  

Vi har alle vår tilnærming til trening. Du har din, og jeg har min, og andre har helt sikkert sin. Om hva som er rett og som er galt. Jeg er enda ung og uerfaren i den store verden, men når det kommer til trening har jeg i hvert fall lært en ting, og det er at det finnes veier til rom. Ingen er like, og ingen kan læres gjennom mengder med pensum og teori. Det må riktignok ligge et minimumsnivå i bunn der, men ting må læres, det må prøves og det må feiles. Sånn er det bare. 

Et raskt kikk i notatene mine sier meg at jeg har noen tusen timer trening på samvittigheten de siste årene. Noe har jeg da lært, og deler av den erfaringen danner grunnlaget for min treningshverdag. Noen ting sitter faktisk igjen fra helt tilbake til da doktor B oversendte et dokument med tittel «fisketrening» for en del år tilbake. Vet mange ting som fungerer bra, gode økter jeg er kjent med, som fortsatt utvikler meg. Så prøver jeg med jevna og utvikle og forandre på små ting, ørsmå detaljer som jeg håper kan føre meg videre. Da er det gull verdt å gjøre noe som er målbart fra tid til annen. Har flere tester i ulike varianter jeg har brukt siden barndommen. Bakken opp til skistua hjemme på Tynset vil alltid være den samme. Hvor fort jeg løper opp dit vil alltid være et testresultat. Dog inneholder den testen en del parametere som ikke nødvendigvis forteller meg hvor fort jeg klarer å sykle til enhver tid.


Nå har jeg akkurat startet siste rulleperiode for i år. Økter jeg har kjørt tidligere, men med små endringer. Derfor bestemte jeg meg for å kjøre en test på Valhall Trening og Terapisenter AS både før og etter perioden. Første test er allerede tilbakelagt, full rulle bokstavelig talt med laktatprofil og vo2 maks. Som lovet skulle jeg komme tilbake til resultatene. Her de kalde fakta:













Jeg er ingen vitenskapsmann, men å sammenlikne noen tall fra gang til gang, det klarer jeg. Målte denne gangen et VO2-maks nivå på 78,3  antall milliliter oksygen, per kilo kroppsvekt, per minutt (mL/kg/min). Volumopptak som i mange sine øyne er viktigere målte jeg til 6344,5 milliliter, per minutt (ml/min). Og terskelwatten som i en syklists øyne er det viktigste målte jeg til 366,5 ved 4 i laktat og 339,3 ved 2,7 i laktat. Basert på tidligere tester har jeg målt omtrent samme vo2-maks nivå på det høyeste, derimot kan jeg ikke erindre å ha scora såpass høyt på terskelwatt noen gang. Derfor tar jeg med meg tall og resultater videre mot sesongen som tegn på alt som foretas ikke er helt bak mål. Og bra er jo det, jeg som innbiller meg at jeg har lært noe opp gjennom.

Tusen takk for super veiledning av Knut Sindre Mølmen gjennom testingen. I Valhall står kyndig personell med høy faglig kompetanse klar til å hjelpe deg. Ta deg en tur innom for å kartlegge ditt fysiske nivå. På den måten kan de hjelpe deg med riktig treningsmengde og treningbelastning. De skreddersyr treningsprogram som passer deg og dine ønsker. 

Snodig å lese korrektur på eget innlegg denne ganger. Pleier for det meste å være en haug med vås og fanteri med små snev av treningsfaglig i det fjerne. Forandring fryder sies det, da dette var ment som lite vås og noe faglig. Tror innholdet på denna sia gjenspeiler to surrehuer av noen brødre sitt forhold til det å være satsende terrengsyklister. Det er alvor, og fokus på trening. Men viktigst av alt vil alltid være gleden. Gleden av å ha en hobby man bruker store deler av fritiden sin på. Gjennom flotte naturopplevelser i tråd med konkurranseaspektet sitt flotte element. Det kan være økter som er seig å gjennomføre på regntunge dager, selvfølgelig er det det. Men den dagen jeg opplever det som noe annet enn innbydende å dra ut på trening 9 av 10 dager er det nok andre marker som skal få min oppmerksomhet. Det er sikkert. Nå er ikke det tilfellet, har det moro i sykkelhverdagen og nyter tilværelsen.

Lev i nuet, kom deg ut på trening, kjenn på endorfinene, nyt øyeblikkene og føl på stillheten.

God tur








Eirik



søndag 7. februar 2016

Kappsykling på Kanaris

Blant lavastein og forvirrede dansker på en sportsklubb uti Atlanterhavet har en sindig Nord-Østerdøl tilbragt de siste 10 dagene. Som et resultat av noen ulike bekjentskaper, og at jeg bare pissa på storebror med noen få sekunder under en intervall i jula, havna jeg på en 10-dagers treningssamling på Lanzarote. Etterlengtet og kjærkomment i en noe hektisk hverdag. "Bare vent til du eventuelt skulle være så heldig å prestere godt nok til å bli pappa du Jr, da kan vi snakke om travel hverdag" Hvilken kjernekar det ovennevnte sitatet tilhører krever neppe noen videre utdypelse. Fattern har ihvertfall hatt en samtale med meg om hvilke konsekvenser/hvilket ansvar slike prestasjoner som er nevnt i sitatet kan føre til. Regner med den samtalen også har funnet sted med mine eldre søsken, så ikke ta den nei.





Å anbefale Lanzarote til nordmenn på jakt etter den perfekte sydenferien vil jeg nok være litt forsiktig med. Derimot er Club la Santa det perfekte sted å legge en treningssamling. Her har du det du trenger. I tillegg til time opp og time ned med trening har vi sykla etapperittet 4 stage MTB Lanzarote. Det starta på rimelig bedritent vis. Seeding fra Birken hjemme i Norge hjelper lite i et ritt med Ekvator som nære nabo.





Første dag bestod av 35 raske km. Forholdsvis rett inn på teknisk terreng. I et relativt mislykket forsøk på å snike meg inn langt fremme i startbåsen var utgangspunktet satt. Lyktes riktignok i å hoppe over gjerdet ca midt i folkemengden, men med godt og vel 200 syklister i varierende fysisk form foran seg er det bare en ting å gjøre. Sykle til syra står ut av bein og ører i det startskuddet går. Det gjorde jeg, og laktaten, den kom som bestilt. Ta igjen de aller hvasseste var bare å glemme, men fikk dannet en gruppe med 5-6 mann som tidvis syklet mer enn fort nok for min del. Samarbeidet bra med disse store deler av etappen. Selv Spaniakker må samarbeide når Atlanterhavsvinden kommer i orkan styrke rett i fleisen på deg. 2 km før mål var samarbeidet over. Da var det singeltrack. Det visste jeg etter en treningsrunde dagen før. Kom meg først inn på den, gikk for en langspurt, det holdt. 9.plass på dag 1, med brukbar avstand fremover.

Å sykle ritt med Spaniakker er en opplevelse utenom det vanlige. Der skal det jukses og trikses for enhver pris. Team Hard-Rocx taktikken ala grenserittet 2015 blir hyppig benyttet..Når det er sagt er det joviale karer å kappsykle mot. Når målbanneren passeres er det store smil og idrettsglede som runger. Munnhuggeri i et bredt vokabular, blenging og andre former for uoverensstemmelser er totalt glemt. Herlig atmosfære.






På dag 2 var det noen flere km å fordele juksingen på. 55 km, men fortsatt nokså folkelig løypeprofil. Med 9.beste startposisjon etter dag 1 gøv jeg løs på 2.etappe med færre bekymringer. Satt bra med teten en god stund uten at kroppen hatet meg til det maksimale. Det var vondt, men ikke uutholdelig. Fikk en liten periode småvåte drømmer om at her er det kanskje mulig å gjøre det riktig så bra. Satt med de halvvåte drømmene mine i ca 20 km. Da kom vi ut i et slags synkende lavasteinsparti. Det opplevdes som å sykle ut i et slikt lekebur fult av plastballer. Fikk følelsen av å være den største ungen som sank helt til bunn av rommet, han ingen ville leke med. Det virket som om partiet med rullestein strakte helt til Sydpolen, men tror i realiteten det varte i ca 5 km. Drømmene forsvant, jeg ble brutalt vekket til liv, innhentet av realitetene. Skled bakover i feltet og fikk til slutt selskap av en stor og en liten Spaniakk jeg klarte å henge meg på. Vi utfylte hverandre bra og kjørte sammen inn til mål. Som på dagen før trakk jeg det lengste strået i avslutningen, slo amigoene på slutten og kom inn til en ny 9.plass.





Takket være super leveranse av Foss sykler var jeg og Knut Erik så heldig å få med oss årets rittsykler med på tur. Trek procaliber 9.9. Spennende å ta i bruk da det er en del forandringer fra fjorårets modell. Nye flotte karbonhjul og en noe snodig dempegaffel som er snudd opp ned. Veldig komfortbabel og stødig i fronten. Utrolig responsiv. Har ikke hatt et teknisk problem på 10 dager, med 4 dager ritt inkludert. Det lover rimelig bra.

Tredje etappe, bakketempo på programmet. Det er jo ikke utelukkende søt musikk i Jr Fisk sine ører. Fikk estimert at eventyret fra surfebyen Famara og opp til øyas høyeste topp kom til å vare ca en times tid. La mest fokus på å ikke bli for hissig på grøten i starten . Det ble ikke noe problem overhode da beina var særdeles lite samarbeidsvillig første halvdel. Kom seg allikevel brukbart oppover lia, og når jeg fikk tatt igjen et par Spaniakker som hadde donga satt jeg igjen med et ok inntrykk på toppen. Endte som nummer 15, og hadde sånn sett min klart dårligste dag. Kanskje ikke helt uventa. Ga ihvertfall hva jeg hadde.



Fjerde og siste dag skulle vel være nok til å skille gutter fra menn. 88 km, mengder med slitsomt terreng i form av mye løs sand sand og en drøy bakke halvveis. Naturlig nok gikk det litt roligere fra start siste dag. Med noen unntak da det virkelig gikk fort. Vi var faktisk en periode bare 6 mann i tet. Meg sjøl, Søren, Lars, 2 fra Team Extremadura og Karl Platt. Men det samlet seg stadig igjen. Etter ca 30 km kom vi ut i den første seriøse sanddyna. Her datt folk som fluer, inkludert meg selv. Sykla imidlertid bedre og bedre utover rittet. Sanka plasser jevnt og trutt. Og når stakkars Nissen som hadde punktert kom og tok med igjen ca 2 mil før mål var det bare å hoppe i sleden og sitte på inn. Bare så det er sagt, det finnes mer komfortable sleder å sitte i. Den mannen er flink til å forflytte seg i lengderetningen på to hjul. Ålreit for meg, men håpløst for han som sannsynligvis tapte seieren sammenlagt på grunn av punktering to dager.



Jeg kom inn til 8.plass, noe som holdt til 7.plass i sammendraget. Det må vel sies å være bra uttelling for to 9.plasser, en 15.plass og en 8.plass. Det gjelder vel å ikke gå skoa fullstendig av seg noen av dagene når det er etapperitt, det unngikk jeg vel. Siste dag var slitsom, men en artig etappe med alt det er maratonritt skal inneha.


Nå er det flytur, med den evige higingen etter mer beinplass. Bare positive minner med i bagasjen hjem. Hatt noen upåklagelige dager med et over gjennomsnittet bra reisefølge. Mye moro, mange mil og mang en dårlig kopp med spank kaffe.Takk til iHus med Geir Ole Reiakvam for at vi fikk være med. Søren Nissen som på mange måter finansierte oppholdet vårt med fjorårets prestasjoner, og Lars Granberg, Otto og Knut Erik for en bra tur.





Eirik