Glacier 360, for et eventyr!

Vi har gjort mye rart i vår sykkelkarriere Storefisk og jeg. Vunnet, tapt, elsket og hatet. Utallige opplevelser og historier vi tar med oss helt inn til siste langestasjon. Den siste uken føyer seg definitivt inn i den rekken. Etappetitt i moderfolkets natur.

Sosiale medier er roten til alt og ingenting i våre dager. Slår du opp ereksjonssvikt eller andre problemstillinger på nettet, dukker det opp bilder av potensmiddel og andre vidunderkurer uansett hva du foretar deg på nett de neste dagene. Når jeg står opp om morran gir mobilen beskjed om at paraplyen må ut av skuffa, det regner på Bjerke i dag. Jeg må også legge inn 5 min ekstra til jobb, det er veiarbeid i sinsenkrysset. Noen sitter å overvåker alt hva vi gjør. Skumle saker for en ung nord-østerdøl i den store verden. Men så har det sine fordeler. Da sesongplanen ble lagt i vår rullet det opp noe på skjermen som vakte interesse. Bilder av glade terrengsyklister i guds deilige natur, med en undertekst vi ikke forsto en døyt av. Google translate kunne gi oss svaret på hva dette var. 3 dagers konkurrering blandt vulkaner, isbreer og vannsøyler som spruter av seg selv. Dette kunne være noe for oss tenkte vi. Og noen dager senere var Team Trek Mesterhus 1 og 2 påmeldt tidenes første utgave av Glacier 360 på Island.

Og for et eventyr det ble. Håpefulle og uvitende om hva som ventet satte vi nesa mot Gardemoen
i starten av forrige uke. Man lærer mens man lever sies det. Vi dret skikkelig på draget tidligere i vår. Da gjengen skulle hjem fra Nordsjørittet sto vi igjen på Sola flyplass, med buksa nede mens flyet fløy til Oslo. Klok av skade, og sikkerhetsmargin lagt inn. Morraskaffe på litersvis kunne nytes til det fulle. Denne gangen gikk det nesten helt smertefritt. En bonusrunde som grevlinger for å finne igjen boardingkortet til Andersen i søpla så var vi klar. Alle mann alle.

Vel fremme i Reykjavik får vi utdelt en diger rød pose. En megakondom. Her skal alt av remedier til 3 dagers ritt- og teltliv pakkes. Etter massiv stapping og trøkking trasker vi mot bussen som skal transportere oss til første stoppested. Føler meg som askeladden som rømmer hjemmefra med kjempekondomen på ryggen. Prøvd å rømme hjemmefra en gang før, da på trehjulssykkel uten så mye som en smule på ryggen. Kom til postkassa før fattern tok med med etter øra hjem. Dette kunne jo bare gå en vei.

Første natt tilbringes inne på hostel, før resten av dagene skal tilbringes i telt. En god natts søvn så er teamets to lag klare til dyst. Jeg og Martin utgjorde Trek Mesterhus 2, mens Anders og Knut Erik utgjorde Trek Mesterhus 1. Selv ikke 2 timer i fly og noen timer med buss gjør at vi unngår å treffe to kjente tryner på start. Team Hard-Rocx med Saw og Engelsgjerd....


Startskuddet går, og noen og tretti håpefulle lag ruller i tur og orden under red-bull banneren. Det går ikke mange minuttene før Engelsgjerd tramper til i første bakke, og feltet eksploderer i fillebiter. Topplokket er i konkurransemodus og jeg henger meg på. Skal sykle 300 km fordelt på 3 dager. Likevel sitter jeg altså 10 slag under makspuls etter 10 minutter. Martin og mine andre lagkamerater forsvinner som fluer og jeg blir sittende med ulvene i oransjt og blått. At det er parløp er helt glemt, fullstendig overtenning.

Sitter på hjul med gutta fra Hard-Rocx et kvarters tid. Håper at mine tre venner i blått og hvitt kommer tilbake. Det gjør de ikke. Derimot kommer et annet lag vi skulle bli bedre kjent med rullende. Lag 10 består nemlig av den nasjonale mesteren i henholdsvis Island og Luxembourg. Skimter bak meg at tre kjente skikkelser har blitt til to. Får samlet tankene og slipper meg ned. Martin har en småtung dag på jobben og har mista hjulet til gutta. Vi samler oss å legger ivei innover vidda med fornuften tilbake mellom øra. Herfra holder vi det gående innover den grove lavasteinen. Skimter i det fjerne at våre to teamkollegaer tar igjen Island/Luxembourg. Vi gjør en brukbar figur til vi passerer 50 km. Så trygg er jeg på deg Martin og her fyres det løs. Ingen skal spares. At du sprakk som en ballong herfra og inn er vel ikke til å stikke under en stol. Fire minutter etter tet, ble til 15 på de siste fire milene. Deilig nyheter venter likevel ved målgang. Anders og Knut Erik har kjørt inn et Hard Rocx lag som også snuste på kjelleren allerede første dag. Dødt løp i tet..

Et bad, en real runde grillmat, mengder med redbull og noen donuts senere er det bare å hoppe i posen. Ny dag er bare noen nattetimer unna. Andersen er en fjellvandt mann. Før Ole Lukkøye bekrefter sin posisjon drar han opp en minijack så vi får litt lett musikalsk hygge på tampen.
Obligatorisk "love me like you do" på repeat før nattatid i teltet til lag 12. Dagens vonde bein er glemt. Det er feelgod og gladfølelsen av å ikke være noe annet sted i hele verden som gjelder. I den friskeste fjelluften jeg har innhalert sovner gutta med et smil om munnen.

Dag to, monsteretappen. 111km og de lokale gutta sprer rykter om en brutal, men eventyrlig dag på sykkelen. De har sine ord i behold. Hard-Rocx kjører samme stil som dag 1. Luring, støting og minimal hygge fra første tråkk. Etter litt pesing innover vidda finner jeg og Andersen riktig fart på egen hånd. Dagen er lang, med gårdagen i minne taler fornuften høyest.

Kilometerne ruller. Jeg får følelsen at vi stadig kommer oss tilbake i kampen mot de tre første. Terrenget blir stadig grøvre. Flyten vår stadig bedre. Vi tar igjen Island/Luxembourg og får til en god rulle sammen med dem. Etter 70 passerte kilometer, med søkkbløte labber etter x antall elvepasseringer begynner terrenget å helle andre veien.

Og her er du god Andersen. Flyr avgårde nedover steinura. på våre deilige fulldempere fra Trek. Ser hvordan Andersen nyter å forsere ulendt terrenget. Kjenner til hans følelse når beina aldri vil i jobbeterrenget. Den er bedriten. Deilig for han å få et parti hvor hans kvaliteter kommer til sin rett. Unner deg det der jeg jobber for å holde bakhjulet. I det fjerne foran oss får vi øye på våre to lagkompiser. Tror et øyeblikk vi tar dem igjen. Så flater terrenget ut og Island/Luxembourg er tilbake på halen vår istedenfor. De ruller egentlig rett forbi mens vi blir sittende igjen med skjegget i postkassa. Dumme nordmenn som blir for hissig på grøten tenker de.

De tar igjen Anders og Knut lengre fremme mens vi blir sittende å jage bak. 20 km før mål kommer vi ut på grusvei. Tankene forbereder legeme på 20 lette km inn til mål. Så var det værgudene da... Orkan imot på tundraen og hver eneste meter spiser en formue av allerede tomme glykogenlagere. En vanligvis snakkesalig engerdøl blir som skybert på bakhjulet. Vi jobber oss inn til mål etter beste evne. Sikker på at vi har tapt en evighet til de andre. Det synet som venter oss i mål er seks likbleke tryner. Her er det fler som har blødd for å komme seg til mål. Vi har ikke tapt avskrekkende mye.

Monsteretappen har tatt oss tvers over fjellet. Kjempekondomene våre med alle klæra i har ikke rukket rundt enda. Til tross for varmetelt og rikelig med alskens forsyninger synker kroppstemperaturen som en pudding i fritt fall. Etter et kvarters klamring til terrassevarmeren med pledd rundt beina får vi et attraktivt innspill fra en av arrangørene. " Hey guys, why don`t you go to the hot pool up there". Hot pools på vidda på Island betyr varmekilde med 40-50 grader. En kjernereaksjon finner sted inne i teltet, og vi sprader opp i en fart. Å hoppe ut i den pytten er som å komme til himmelen. Vi blir gjenfødt. Ruset der vi flyter rundt i det fiseluktende vannet mens varmen bobler gjennom kropp og sinn.

Siste rittdag! Tredje etappe består av 10 km kuppert terreng før milevis med flytsti ligger å venter. Jeg prøver å legge ann en habil marsfart fra start for å holde troppene samlet. Hard-Rocx gutta roer hormonene litt sammnliknet med dagene før. Sånn sett lykkes jeg med det, og i inngangen til stien gir jeg kong Engerdal et klapp på skuldra. Vi kommer først inn på stien å tråkker gasspedalen gjennom gulvet slik som Reodor i Flåklypa. Det sprekker opp bak oss, endelig i tet! Vi druser på. Først over stokk og stein. Deretter ut i en endeløs flytsti. Nå smiler livet. Vi svever på en rosa sky.

Tilbake på jorda, og noen mil senere ruller først Hard-Rocx, så etterhvert gutta våre på team 1 inn på hjul. Hard-Rocx leder med noen minutter i sammendraget å parkerer bussen midt i rulla. Anders derimot maler på i jevn steam. De har los på 2.plassen i sammendraget da Island/Luxembourg sitter igjen i steinura. Martin imponerer meg stort gjennom dag 3. Vet hvor jævli han har det i de siste bakkene. Vi karrer oss akkuratt med over siste toppen. Her venter selvfølgelig sidevind inn til mål. Da våkner Thomas og Greg fra de døde og trek mesterhus sprekker opp. Vi fire holder samla inn til mål. Et lite stykke bak. Ved målgang venter samme perverse oppvartning som tidligere. Nygrilla hamburgere, cola, fint vær og en utsikt som bare må oppleves. Fire slitne karer fra Trek Mesterhus sier seg greit fornøyd med 2. og 4.plass i sammendraget. Vi tapte mot bedre motstand. Så lenge man gjør sitt beste er det ingen som kan forlange noe mer sier muttern.

Det er noe med moderfolket. De har jammen en viljestyrke og en guts man bare kan beundre. Senest i sist fotball-EM hvor de fikk stjernene fra fotballøya i sør til å se ut som 2.klasses saftblandere. Går vi fire år tilbake dro håndballgutta hjem fra London med sølvet planta i bukselomma. Jaggu måtte det ikke en islending til bak roret for at de danske håndballherrene skulle få sitt første OL-gull i Rio også. Denne gutsen gjenspeiler hele min opplevelse av fem dager på Island. Her fløy folk som piska skinn for at gjestene skulle bli fornøyde. Og det ble vi. Terningkast 6. Vi reiste hjem med smil om munnen. Alle som en. Takknemlig for at vi fikk lov til å være med. Og ja, vi kommer gjerne tilbake.

Nå har jeg akkurat ridd av meg noen dager med slim og snør. Birken neste. VM i spisse albuer og lungespreng. Den nerven og prestisjen Birken innehar vil ihvertfall alltid være der. Vinner du her er du konge i miljøet over natta. Det blir nok vanskelig, men man får gjøre sitt beste.

Eirik

Om CykelVasa, opplevelser og gjestfrihet

Jeg begynner å bli en gammel mann. 31 år. Jeg er glad i det gode liv. Det er mange veier til det gode liv, men jeg begynner å skjønne når jeg trives. Og når man trives, da har man det bra. Sist jeg var på landskamp på Ullevål så jeg i programmet. Alle mann i startelleveren til Norge var yngre enn meg. Det var et sjokk, en krise, en realitetsorientering. Men samtidig er jo det landslaget totalt ubrukelig. En gjeng med bortskjemte døgenekter. Playstationgenerasjonen, en gjeng latsekker.. Keeperen til bortelaget derimot. Mannen på Ungarn med grå joggebukse. Han var imidlertid nesten 40. 10 år eldre enn meg, en hel tidsepoke. Han moste Norge nesten alene. Det er fortsatt håp tenkte jeg. Så kom Rio.. OL-kongen Michael Phelps er 31. Det samme som meg, uten noen som helst sammenlikning for øvrig. Han er den eldste OL vinner i svømming noen gang fikk jeg høre. OK, så er jeg snart for gammel likevel. Men, Ole Einar er vel 42 og Gunn Rita er vel 43. Hun er til og med syklist. Nesten det samme som meg. Jeg er i alle fall en mann som sykler, hva som definerer en syklist er en annen diskusjon. Repshus er 49, han kan jeg sammenlikne meg med, riktignok ser han ut som en 33 åring, men han er fortsatt med i gamet. Greit nok. Jeg kan ikke skylle på alder. Det er kun et tall. Jeg er egentlig overbevist om at alt fortsatt sitter i hodet. Men det er også utfordringen. Jeg er en livsnyter. Samtidig vil jeg sykle fort. Det er en vanskelig kombinasjon. Eller egentlig er det kanskje ikke det heller. For å dra på sykkelritt kan være en fin tur. Og for meg er en fin tur noe jeg trives med. Det gode liv. Noen ritt blir en god opplevelse, andre ikke. Dette skiller kule ritt fra andre ritt for en livsnyter.

Livsnytere og syklister..

Så, hvorfor blir noen ritt kule ritt. En ting er i hvertfall sikkert. CykelVasan var en kul opplevelse. Og hver gang jeg er i Sverige på ritt kommer jeg tilbake med et slags smil om munnen. Uansett om jeg har fått svenskedeng hver forbanna gang jeg har vært der. Men man trenger ikke nødvendigvis vinne for at det skal være bra. Vinner man er det selvsagt kult uansett. I alle fall for sånne som meg, som definitivt ikke er bortskjemt med slikt. Men kanskje blir dette også kjedelig, bare spør nevnte Phelps. I lengden er det de gode opplevelsene som teller. Det som gir deg glede. Noen ritt er kule selv om man også får deng. Det er som å dra på jakt. Alle som er jegere selv eller som kjenner en jeger, eller som kjenner en som kjenner en jeger vet dette. Kommer man hjem med tiur i sekken er opplevelsen god uansett. Man lever på en slags sky og skryter uhemmet av dette i lang tid fremover. Om det har striregnet hele dagen, man ikke fikk fyr på lunsjbålet og halve dagen har gått med fantasier om å kappe av seg arma fordi man holder på å fryse av seg fingeren. Det er glemt. Men. Man kan også pakke sekken med alskens godsaker, finne fram rifla og dra på jakt. Stå opp før lyset kommer, gå ås opp og ned, drikke kopp etter kopp med bålkaffe, sitte uendelig antall timer på post, se elg, se litt annet vilt, oppleve skogens ro, prate shit i bua og komme hjem dausliten, blakk og uten et gram kjøtt i sekken. Men likevel tenker man at faen dette var en kanonhelg!

Så om jeg tenker meg litt om. Ser tilbake på denne Vasahelga. Hvorfor er denne opplevelsen så god? Hvorfor gidder jeg å komme tilbake hvert jævla år. Langt å reise er det, dyrt er det også. Den norske krona er jo mindre verdt enn en pose sand i Sahara om dagen. Noen billig harryhandel er definitivt ikke noe slagkraftig argument for en sverigetur. Det har vel aldri vært min favoritthobby uansett..  I tillegg må man stå opp midt på natta for å rekke starten. Her blir man så sittende med hjerte langt oppe i svelget. Så langt opp man risikerer å kvele seg selv om man velter i kaoset de første kilometerne. For så å sykle så hardt at risikoen for hjertestans sannsynligvis øker med 700 prosent. Før man avslutter det hele med å bli pisset på i spurten. Og det i hovedgaten i Mora. Foran sikkert tusen Svensker. Halvparten av disse får sannsynligvis en liten ereksjon av å se sine egne tråkke nordmennene langt ned i søla og sende dem hjem med selvtillit på nivå med en fredsmegler i Syrias hovedgate.

Mens Norske sykkelritt opplever sterkt dalende deltakerantall er CykelVasan utsolgt i løpet av minutter nesten et år før startskuddet smeller. 16 000 sykler hovedrittet CykelVasan, ytterligere 8000 er med på andre arrangementer i løpet av helga. Og prismessig ligger det over alle Norske ritt det er naturlig å sammenlikne med. Hvorfor er det slik?

Jeg og Eirik var invitert til å delta i Vasasprint dagen før dagen. Som de to eneste norske deltakerne skulle vi fighte mot de 20 beste sprinterne og rundbanesyklistene i Sverige. Dermed dro vi til Sverige dagen før dagen før dagen for å lade opp. Arrangøren hadde fikset overnatting til oss hele helga. I tillegg hadde vi fikset overnatting til koner, kjærester, barn og foreldre. En real familiehelg altså. Vi ble tatt i mot og fikk en rolig natt og dag i Dalarna før vi skulle ut i ilden i Vasasprinten. På formiddagen var det både barneritt, lekeland og badeland så både store og små fikk dekket sine behov. Alle mosjonister kunne til og med bruke dagen til å prøve seg i sprintløypa. Vinneren stakk av med et Wild card til selve sprinten mot oss i eliten. Selvfølgelig er dette underholdning for noen og enhver. Vi har aldri syklet en slik sprint Jr og jeg. I konkurranse mot Sveriges beste klarte vi oss rett så bra syntes vi selv. Merkelig egentlig siden vi begge ble begge slått ut i semifinalen. Og om du lurer, man startet rittet i semifinalen. Men vi ga en del  av dem kamp og var langt fra sist i våre heat. Vi satt med en idiotisk følelse av at om vi blir invitert neste år, da skal vi faen meg vise dem...

Vasasprint

Underveis i sprinten regnet det. Derfor hadde arrangøren vartet opp med et telt midt på stadion der vi kunne legge fra oss klær og glede oss over litt forfriskninger. Selvfølgelig ble det en utfordring å la forfriskningene stå til etter rittet. Men i det sekundet vi var ute av semifinalen var det bare å fylle opp igjen energilagrene med potetgull, nøtter, boller, deilig iskald cola og kokvarm nytraktet kaffe. Deretter bar det rett på hedersgjestmiddag. Arrangøren hadde invitert alle Vasasprintdeltakere på middag som oppladning til lørdagens hovedritt. Denne ble servert under rammer vi Østerdøler vet å verdsette. I en stor lavo ute i skogen med grill og bålvarme. Deilig mat og drikke fra en særdeles delikat grillbuffet. Både jeg og Eirik ble opplært til å spise hjemme før vi dro bort. Porsjonen på våre tretallerkner er mer en god nok forklaring på nettopp dette. Ikke rart vår kjære mor var bekymret for at vi skulle tømme pølsekjelen på barnebursdagene i Tynsetbygda. Et hyggelig måltid ble avsluttet med at en 10 liters kanne nykokt bålkaffe ble satt på bordet. Mer skal ikke til før Fiskviks oppnår lykkerus.

Lørdag morgen ruller vi ned i Berga by. Som eliteutøvere slipper vi forbi de smilende trafikkvaktene og kan kjøre bilen med servicefolk frem til start. Enhver Vasadeltaker får frysninger langt ned i rumpesprekken bare man hører stedet Berga By blir nevnt. Et helt sted bygd opp rundt en gresslette. Stedet ligger øde og forlatt 360 dager i året. De siste fem er det en eim og en tåke av svette, adrenalin og spenning som legger seg i lufta. Dette er ikke noe vanlig jorde eller parkeringsplass hvor man tilfeldigvis av praktiske hensyn har plassert starten på Verdens største skirenn og sykkelritt. Det er et kulturminne som ligger midt ute i skogen. Vasastarten.

Hele Dalarna er oppe før soloppgang disse fem dagene i året. Alt som kan krype og gå av to og firbeinte er på dugnad. Det kokes suppe, dirigeres biler og merkes løyper. Uansett om det er februar og 25 mørkeblå eller august og duskregn. Alle som en er de stolte som haner. De bærer den oransje refleksvesten som sier at de jobber frivillig for Vasan med en imponerende stolthet. Alle smiler de fra øre til øre.

På startflata ligger over titusen sykler som perfekte brikker på et gedigent sjakkbrett. Men her er det sykler av alle varianter. Alt fra deilige Trek Procaliber 9.9 sykler til hybrider med ringeklokke og kanskje også matpakkekurv på styret. En Bestemor sto visst i bakerste rekke med blomsterkurv på styret og barnebarna på pen rekke bak. Alle skulle de til Mora. I Sverige trenger man ikke frese rundt på karbon og XTR for å sykle ritt. Ikke trenger man å klare noe merke heller. Her er opplevelse og turen i fokus for mange. Drømmen er ikke å gå inn i sekundstridtransen. Drømmen er å manøvrere sykkelen over skogsmyrene. Få en kopp saft og en bolle på Mongsbodarna. Bli heiet i mål i Moraparken. Få seg en kald øl etter målgang. Nyte dagen. De som har stått opp først. Eventuelt ikke lagt seg har fått lagt sykkelen sin i første rekke i sin pulje. Man trenger visst ikke sove eller prøve sykkelen på oppvarminga før rittet om man bare står i første rekke i pulje 9? Heldigvis er brødrene Fisk seedet blant de 20 beste. Da blir vi blir ropt opp av speaker og får stå foran alle som har ofret nattesøvnen..

Speaker roper "GÅ" og 16 000 syklister setter i vei de 94 kilometerne mot Mora. Jeg ruller ut sammen med det beste startfeltet jeg noen gang har møtt i et sykkelritt i Norden. Arrangørene har hvert år gjort forbedringer på løypa og nå er det bare en drøy kilometer på asfalt. Resten går på kjerrevei, skiløype og grusvei. Rittet blir som forventet. Nervene er i høyspenn på grusveien den første mila. Alt, alt, alt for høy tenning hos noen. Alt for mange vil sitte alt for langt frem i feltet. Alt for mange overvurderer egne ferdigheter på to hjul. Alt for mange sykler på løsgrusen i veigrøfta. Alt for mange velter. Alt for mange blir med ned i grusen. Alt for mange ganger blir jeg hindret. Jeg er både alt for feig og alt for redd i slike felt. Kommer derfor alt for langt bak i feltet men er like hel i det vi dundrer inn på første skiløype. Deretter er rittet en vill kamp for å henge med tetgruppa som for hver kilometer blir mindre og mindre. Jeg sitter på stålet lenge. Har planlagt et optimalt langeopplegg med gjengen som er med. Kun et problem. Det går alt, alt for fort. Har aldri pust eller ork til å drikke. Barene i baklomma kan jeg bare glemme å få i meg. Ved inngangen til den kritiske bakken ved Oxberg sprekker feltet. De fem sterkeste får en alt for stor luke. Disse ser vi aldri mer til. Faen, ingen mirakler og Vasakrans i 2016 heller. Jeg blir sittende i pulje to. Lillebror ser jeg heller ikke mer til. Han er selvsagt enda lengre bak i rekkene. Oxbergbakken er hans verste fiende. Hvert jævla år. Kjemper mot kramper de siste milene. Er med i kampen om å bli beste norske. I alle fall i teorien. I praksis er jeg nok ikke det. Mehl/Haraldseth mot Fiskvik på oppløpet i Mora er som Carew mot Zlatan i triksing. Man trenger ikke kunne mye om fotball for å skjønne at det er feige lag. Tradisjon tro blir oppløpet i Mora en fiasko. Ruller inn tredje sist i pulja og blir 17. Nok en hederlig prestasjon. En morsom opplevelse. Jeg satt med teten og hadde en følelse av å beherske dette med sykling. Jeg kunne avansere. Henge med der andre datt av. Avansere der andre sprakk. Men selvsagt stoppet det med dette. Fikk krampelåsning bak låret i det jeg sto av sykkelen. To damer hjalp meg ned i sittende positur. Definitivt ikke mer å hente.

Vinneren blir behandlet bra i Sverige...

Etter målgang blir vi møta av søte damer som vifter med medaljer og forfriskninger. Sola skinner som alltid i Mora denne lørdagen i August. Tror det er karma. De tusener av smilene dugnadsfolkene har nok en slags pakt med de høyere makter. Du kan sykle til Moraparken. Der venter sekker og bager. Ikke kastet i haug som en tilfeldig sekk med råttent gress. Men pent stablet etter nummer. I dusjen er det varmt vann til alle. Man kan til og med kjøpe massasje fra noen damer som står der og kan beskue sikkert 14 0000 nakne veltrente herrekropper i løpet av dagen. At alt utstyret er flatklemt etter 94 km hump og dump tar de med et smil. Etter dusjen har selvsagt arrangøren ordnet med sykkelvask- og park til alle. Så er det rett til Morahallen for gratis mat til alle deltakere. Her er det ikke noe kjøpepress og messehelvete. Det siste man ønsker seg etter noen brutale timer på sykkelen er sannsynligvis å bli presset sammen som sild i en alt for full og varm tønne. Uten så mye som en trekrakk innen oppnåelig rekkevidde hvor man kan hvile beina eller strekke ut krampa. Her kan man sette seg godt til rette ute i sola. Du får til og med en folköl servert til maten. Det har du ærlig fortjent etter alt slitet. En boks koster sikkert 10 kroner. Det merkes ikke på startkontingenten, men du verden den huskes der den står der kald og fristende. Den er bare en av alle faktorene som gjør at 16 0000 syklister forlater Mora med et smil om munnen. Ikke nødvendigvis fordi de har syklet fort. Ikke fordi de har satt rekord, vunnet pokaler eller slått naboen. Men fordi de kan se tilbake på en trivelig dag. En fin tur. En god opplevelse. Det er disse turene man ser tilbake på og smiler. Det er derfor man kommer tilbake året etter også.

Takk for oss

Anders

Det gjelder å sikte høyt

Dette er en historie om en litt vel optimistisk og godtroende kar fra Østerdalen. Hittil i år har han null, NULL seire å vise til på sykkelsetet. Han kan vise til en 4. plass på Nordsjørittet og en 5. plass i Aalborg MTB. Henholdsvis Norges neste største og Danmarks største ritt. Ålreite prestasjoner det, men seiere har han null, niks og nada av i 2016.

I løpet av vinteren jobbet han som lærer samtidig som han prøvde etter beste evne å skikke sin sønn til å takle livets utfordringer. I tillegg ble det noen harde rulleøkter og noen skiturer. Samtidig syklet han 25 minutter til og fra jobb så og si hver arbeidsdag og løftet en noen vekter i styrkerommet på jobb. Toppformen har han prøvd å spare til høsten. Den skulle innledes med NM i Engerdal. En løype som er beste egnet for fulldempede sykler gir selvfølgelig skyhøy odds på Fiskeseier. Jeg satte likevel kursen for Engerdal med godt håp om å gjøre en god innsats for mine lagkammerater. Gikk selvsagt i kamikazebrudd eter tre kilometer. Kjørte på meg hammern etter 11 kilometer. Ble tatt igjen av feltet etter 11,5 km. Datt som en råtten potetsekk gjennom feltet etter 11,7 kilometer. Deretter var NM et bekmørkt kapittel for min del rent sportslig. Selvfølgelig har jeg mange bortforklaringer på hvorfor. En ustabil skulder medførte at oppkjøringen ble brukt like mye til teiping som trening. Vettskremte Engerdøler trodde at mumien hadde stått opp fra de døde for fjerde gang langs Femundens bredder denne lørdagen. Fikk også vassblemmer i hendene etter overdreven pumping på hver servicestasjon. Dekkene var jo ikke tette. Og når hjulene holdt på lufta kilte en kvist seg kabom fast i drevet. Måtte demontere Treken i uttallige fragmenter for å få faenskapet ut av systemet. Heldigvis er jeg fra Østerdalen og har Reodor Felgen som tipp tipp oldefar. Genene hans er sterke så jeg er en racer innen sykkelmekk... Dermed kunne jeg sette sammen igjen doningen og sykle glad og fornøyd til mål. Man bryter ikke et ritt om man kan komme seg til mål. Det har visst noe med god sportsånd å gjøre.. På resultatlista endte jeg derfor nest sist, NEST SIST. Jaja, jeg fikk i alle fall med meg pissepause, reinsdyrsafari, rådyrbukksafari, rovfuglsafari noen pene ørretvak og en colastopp hos noen sædeles trivelige lokale supportere på veien.

Mumien fra Femundsmarka..

Uansett, etter vårens opplevelser og med NM friskt i minnet satte jeg nesen for Halden og Grenserittet. Kia’n ble lesset opp med sykler dekk, barnevogner, kone, barn og lagkompiser. Brødrene Fisk ruller nedover Østfold med en eller annen merkelig oppfatning at vi kan vinne hele shiten. Jr konkluderer med at alt anna enn topp ti er total skandale og unntakstilstand. Når man får bank av Norgeseliten helga før og i tillegg får konkurranse av de beste svenskene, da bør jo seier være innen rekkevidde... Vi drar nedover torsdag. Grunnen enkel enkel. Langt færre treningstimer enn mange av konkurrentene gjennom en lang vinter. Spurtferdigheter og vektklasse på nivå med Jostein Flo. Dette skal jevnes ut med løypetesting i to dager før rittet. Dette kombinert med to dagers hotellfrokost og særdeles godt bakverk hos Bakern nede i gamle Halden fengsel. Skal vel gå greit å ta igjen konkurrentenes forsprang på to dager. Løypetest av det nye terrenget cirka tre mil ut i rittet dagen før. Dette senket nok ambisjonen til undertegnede noe. Har aldri vært noen gaselle når løypeprofilen viser motbakke på sti.

Starten lørdag morgen i Strömstad er som alltid litt kaotisk. Blenging, velt og litt kjeftbruk er visst en del av greia. Likevel sitter alle fira kara fra Trek Mesterhus med teten. Etter tre mil stormer tetgruppa inn mot det nye terrengpartiet. Jeg bruker toppetasjen etter beste evne og plasserer meg først inn i terrenget. Det varer i nøyaktig 12 meter. Da kommer fire ganger Grenserittvinner Wengelin forbi. Sneglefarta til tjukken foran gidder han bare ikke mer. Så kommer fler og fler og enda fler. Faktisk halve tetgruppa. Team Trek Metserhus drakter er det imidlertid ikke å se. Hører skravla til Martin bak meg. Den stemmen bærer jo imidlertid flere kilometer så aner ikke om han sitter på hjul.  De beste får en luke og vi sitter igjen i gruppe to med syre, lungespreng og lang nese. Maner til jobb i gruppe to og kjører det vi er karer om. Nærmer oss teten noe i det vi kommer inn i neste kritiske parti. En stupbratt steinbakke, dessverre oppover. Sitter på hjulet til mine gode teamkompiser da en gammel gauder blenger seg fram på siden utenfor løypa. Mannen har jeg syklet mot i mange år. Har nesten aldri sett han dra. Men når det blir kritisk, da skal han frem, koste hva det faen koste vil. Styret hans hamrer inn i styret mitt i det han passerer. Jeg mister kontrollen et sekund, på mirakuløst vis holder jeg meg på sykkelen. Så skal han forbi Martin også, klart han skal selv om det egentlig ikke går. Det blir for trangt og han moser inn i bakgiret til Engerdølen. Det knekker selvfølgelig som deilig sprøtt potetgull. Game over for Martin, makan. Jeg får bråstopp bak og må løpe opp bakken. Er ikke akkurat Wilson Kipketer der jeg gamper opp steinrøysa så mister et minutt til gruppa før det flater ut nok til at jeg kan sette meg på sykkelen. Blir en helvetes kamp for å komme seg opp til en gruppe. Bidrar sammen med Gjellebekk og unge Lierhagen til å få litt fart i denne gruppa. Resten vil kjøre rulle, men ikke dra. Alle som har fattet poenget med en sykkelrulle skjønner at det er  et vanskelig konsept. Løpet er derfor kjørt, vi ser aldri mer  til teten. I sist innlegg skrev jeg om svenskene som gir alt de har fra start til mål. Et minutt foran i tetgruppa sitter disse og praktiserer nettopp dette. Da kan ikke Ola Nordmann sitte med hjelmen i hånda i gruppe to og fantasere om at en komfortrulle der du ikke bidrar skal dra deg opp. Jeg bruker aggresjonen på å dra så godt jeg gidder. Bryr meg ikke om pinglene som vil ligge på hjul. Med god hjelp av Lierhagen og Gjellebekk drar jeg sammenhengende de siste 6-7 kilometerne. Vi henter inn to stk som har mistet teten. Når “spurten” kommer er det derfor lite å gi.. Adenalinet er uansett ikke tilstede for en “spurt” om plasser langt nede på lista. Jeg var ikke her for å kjempe om hederlige plasseringer. Et par av gutta som har kost seg på hjul siste milene har plutselig supermannkrefter. De spurter inn til 17. og 18. plass. Gratulerer med det! For en bragd.. Noe å fortelle om når man en gang kommer på gamlehjemmet og trenger noen gode historier... Hadde alle gitt alt hele veien hadde vi tatt igjen teten. Der går alltid tempoet litt opp og ned. Da kunne vi spurtet om pallplasser. Da kunne gubbene på gamlehjemmet fått noen gode historier da. Gidder ikke å irritere meg, folk må få sykle som de vil. Det får jeg uansett ikke gjort noe med. Har syklet mot noen av disse nordmenene i alt for mange år. Noen av dem vil aldri endre seg..

Nedturen fra Grenserittet fort glemt når man finner et bringebærkratt fullt av deilige bær dagen etter..

Første forsøk på topplassering gikk altså i dass over Grensa. Nå står CykelVasan for tur til helga. Nytt forsøk. Kia’n fylles nok en gang med kone, barn og sykler. Håper den stakars koreaneren med 95 usle hester orker kjøret. Vasan er kanskje årets flateste, men samtidig hardeste ritt. Alt som kan krype og gå av Svensker som eier en sykkel på to hjul uten motor er på start. Mange av dem trår ganske hardt også. Gutter som har deltatt i olympiske leker både landevei og MTB er på start. Vi er ikke bekymret for at det blir noe lurerulle her... Jeg vet at de beste slår meg 19 av 20 ganger. Jeg vet at marginene og dagsformen må være på mitt lag om jeg skal ha en sjanse. Men drømmen om nettopp dette er nok til å holde på. Jeg vet det er mulig. Jeg hadde en slik superdag i september 2013. Den er grei å fortelle på gamlehjemmet Håpet er at det snart kommer en ny.. Den dagen ambisjonen og fantasien forsvinner kan man finne på noe annet..

Vi varmer vi opp med Vasasprint fredag ettermiddag. Selvsagt har jeg og Jr takket ja til invitasjonen om å delta her. Nok en gang må vi skylde på vår godtroenhet. De 15 beste svenskene i rundbane i duell av to av Norges dårligste syklister i rundbane. Rittet foregår i en rundbane nederst i alpinanlegget. Det pleier å være tjåka med publikum. I begivenhetenes sentrum er to blad Fisk. Mest trolig kommer vi til å drite oss loddrett ut etter beste evne.

Gutta viser rå muskelkraft på Vasasprint

Etter Vasan bærer det rett til Island. Glacier360 blir et tre dagers Vikingtukt på sagaøya. Eirik, Martin og Knut Erik blir også med. En skummel vikinghær. Blir fire dagers “profftilværelse” på sykkel. Mari og Kristian sitter betuttet igjen i Norge denne gangen. Tre dagers herretur og ritt omgitt av vulkaner, isbreer og varme kilder. Når det i tillegg er lagt opp til teltovernatting blir dette spekatulært og dritkult! Om vi rekker flyet, Knut Erik ikke fryser fast i soveposen, Martin legger igjen rando skia i Norge og Eirik husker å ta med sykkelen på flyet, ja da kan dette bli rett så gøy.

En snau uke etter hjemkomst står vår
alles kjære Birken for tur. “Terrengrittet” som egentlig ikke er noe terrengritt. Hybriden der landeveissyklister plutselig kan hevde seg. Det er mye slit, hat og frustrasjon over nordmenn som vil ligge på hjul. Likevel kommer vi tilbake år, etter år etter år.. Så vi er nok på start på Rena i år også. Stinn av Islansk urkraft. Det lukter pallplass, gull og glitter og slikt selvsagt!

Høsten må jo bare bli suksess!

Anders 

Mörksuggejakt og ferietid

Vårsesongen ble avsluttet med harryjakttur til Sverige. Trodde jeg skulle jakte afrikanske villsvinhunner, men navnet på rittet var visst bare et trekkplaster for dumme nordmenn. Ingen sugger å se, kun sultne svensker som gledet seg til å grille nordmenn til frokost. Mörksuggejakten er et ritt på 75 km som inngår i den svenske Långloppscupen. Det svenske landskapet ser litt annerledes ut enn det norske. Fjell og daler er byttet ut med endeløse småkuperte skoger. Det skulle på papiret passer en kar i tungvektsklassen godt. Men papiret juger ofte, fotball-EM viste at ballen er rund. Det
samme kan vel sies om et sykkelhjul tror jeg. De svenske løypeleggerne foretrekker også raske stier framfor steinurer og knotehelvete. Med drøye 80 kg på ramma og to ubrukelige skulderledd passer det meg som "hånd i hanske" eller "xxxxxx i xxxxx" som lillebror så pent sier det. Ryktene sa noe om en knallhard motbakke de første kilometerne etterfulgt av masse raske flytstier. Ryktene var helt sanne denne gangen. Dritgøy løype, rett og slett.

Artig men slitsomt å være norsk i Sverige.

For oss mosegrodde nordmenn er det en kult og annerledes opplevelse å sykle ritt mot den svenske MTB eliten. Har nå prøvd meg i tre-fire år både i Grenserittet og Vasan. Før start har jeg fantasert, hallusinert og hatt våte drømmer om gull og pokaler. Resultatet fra Sverigetuktene har imidlertid stort sett begrenset seg til deltakerdiplom, billig folköl og billig bacon som forsvinner i panna da det består av 85 % vann. Har fått nabodeng hver eneste gang. Svenskene er litt bedre enn oss rett og slett. De har i tillegg en helt annen holdning og kjørevilje enn hva som er tilfellet i fedrelandet. Her hjemme vil alle spare krefter. Folk nyter å snylte på konkurrentene. Målet er å komme seg billigst mulig til mål. Det virker som redselen for å tape er større enn lysten til å vinne hos mange. Det blir vel mye taktikkeri og lurekjøring. I Sverige er det noe helt annet. Alle mann kjører for full maskin fra først tråkk. Alltid vil noen frem å dra og målet er å holde maks fart i feltet hele veien. Svenskene virker ikke til å bruke en eneste kalori på å bekymre seg for at de bruker opp egne kreftene eller drar frem andre. Hele banden kjører alt de kan så lenge det holder. Over tid lønner det seg. For når man gjør dette på hvert eneste ritt så blir man ganske god etter hvert. Og til slutt holder man ganske så lenge. Faktisk helt til mål. Det er kanskje denne mentaliteten som gjør at Sverige kan vise til både Zlatan, Bjørn Borg, Annika Sörenstam, Ikea, Volvo og Scania. Jada, vi i Norge har også hatt Wirkola, Koss, Dæhlie, bindersen og ostehøvelen. Ikke et eneste negativt ord om våre helter eller redskaper for å dele ost, de er legender og forbilder. Men langrenn, hopp og skøyter er nå en gang noe annet enn fotball, tennis og golf om man løfter øyelokkene er ut av den norske sportsrevyen. Det er denne svenske mentaliteten vi digger. Det er beinhardt når det står på, men faktisk kult også. De som er best på sti kjører det de klarer her, de som er best oppover kjører her og de som mangler mest sperrer nedover gir full gass utover. Dermed går det fort hele veien. Vi i Team Trek Mesterhus har også bidratt til dette kjøret når vi har orket. Derfor blir vi godt mottatt når vi møter det som etter hvert har blitt venner og konkurrenter i Sverige. De feite og storkjefta nordmennene med alt for god selvtillit og hår på leggene er lett å kjenne igjen.

Kjør ble det også i Mörksuggejakten. Full spiker fra første tråkk til man passerer mållinja 2.5 time senere. Knut Erik, Lillebror og jeg hadde en plan om å være med å lage fart. Den planen gikk i dass, vi klarte ikke. Orket ikke. Tror jeg dro tetfeltet cirka 100 meter midtveis i den første bakken. Det var min tid i glansen. Men jaggu meg sto det ikke en søt svensk flicka og knipset et bilde av meg akkurat i glansperioden.

Tenk om bare målstreken var her. Fører ann en liten stund opp bakken.

Denne første bakken var tung, jævlig tung. Klarer med nød å neppe å ta halen på teten over toppen. Nesteby er også med. Jeg frykter at dette nok går for fort for Lillebror. Ikke at han er noe dårlig syklist, men noen Chris Froome er han ikke når terrenget heller oppover. Jeg gir flatt jern for å henge med på de raske stiene etter toppen. Det er årets svenske mester Wengelin som tar hyppige føringer inne på stipartiene. Han hevder seg svært bra teknisk når han sykler WC, så det går unna. I tillegg tråkker han rundt på en fullempa sykkel. Jeg derimot har valgt hardtail. Selvsagt har jeg det. Den deilig Trek 9.8 FS`n min har jeg satt igjen i boden. En klums med skrangleskuldre tar selvfølgelig sykkelen med minst demping. Det er rått parti i skogen. Og løypa består jo nesten bare  av stier. Det svinger, hit og dit på barnålsstier og skiløyper. Hadde man ikke hatt puls i rød sone og melkespreng i beina hadde det sikkert vært dritkult. Kan ikke skylde på sykkelen heller, sitter jo to-tre andre karer i tetgruppa med hardtail som meg. Tetgruppa er på 9 mann. Jeg og Nesteby sitter sprengt på halen. Klarer å klore meg med i ca 35 km. Da ryker strikken i en bratt kneik, tetgruppa blir plutselig bare 8. Etter å ha kjørt overfart i en drøy time går det bare ikke lenger. Jeg ser ryggen til Knut Erik sige i fra. Samtidig skimter jeg at også han glipper ryggen til mannen foran. Vi er virkelig ute å kjøre nå.

Lillebror når han skal beskrive følelsen opp første bakken

Prøver å få igjen pusten men samtidig holde bra tempo alene. Det er selvfølgelig en umulig kombinasjon. Blir etter hvert hentet av felt to der jeg venter å møte Lillebror. Det møtet blir jeg spart for. Ingen Lillebror der. Kun kjørevillige svensker med Bleckur i front. Samme holdning og intensitet her så er bare å bite tenna sammen og akselerere når de kommer. Blir med gjengen og kjører det jeg kan inn. Kjemper både mot kramper, løs sand og svettetukter på slutten. Kommer til slutt inn nummer 14. Knut Erik blir 9. Lillebror inn 26. Jeg er mer sliten enn på lenge. Snittpulsen har sjelden vært høyere i et sykkelritt. Avstanden opp er ikke avskrekkende. Og jeg holdt følge med vinneren halve rittet. Det er da noe positivt å ta med seg hjem. Likevel er konklusjonen grei. Jeg ble kjørt fra. Jeg må hjem å trene mer, eller bedre. Prøvde å reise kjerringa i Sommarland dagen derpå. Tapte minigolfrunden. Ble frakjørt av Mari på segway. Kristian og jeg endte klissbløte etter en real kalddusj på båtarenaen og jeg kjørte rett ut i første sving på Gokartbanen. En katastrofehelg på idrettsbanen. Sosialt var det imidlertid rett så hyggelig.

Prøvde å yppe oss i båtkrigen. Spylet ned kidsa. Trodde dem tok hensyn siden jeg hadde en på to år  i båten. Det gjorde dem ikke, vi rundet av kliss-klass som krigens tapere.

Jeg skal møte de samme gutta til nye dueller i Grenserittet og CykelVasan om noen uker. Prøver å lure meg selv med å tro at de løypene passer meg litt bedre. Om jeg i tillegg blir litt bedre form er det håp. Et syltynt håp. En konsekvens av konklusjonen er at jeg ikke kan dra på familieferie og hvile på laurbærene frem til formen. Jeg skal til pizzaens og rødvinens mekka i 10 dager. Men dette er også et hellig land for syklister. Jeg skal stå opp tidlig på morgenen og få med meg det beste fra to verdener. Få eller ingen steder i verden finner mann flere syklister på veiene. At de fleste dropper hjelmen og heller bruker pengene på rosa sko og polering til ramma er en del av kulturen. De kommer til å få sjokk når jeg sykler forbi dem med hårete legger, brillene utenfor hjelmstroppen og med terrengsykkel på asfalten. Det er tid for årets siste skippertak. Jeg skal komme til august med litt mer krutt i beina, litt større volum på lungene og litt mindre fett rundt magen. Da skal de sykle fort de som skal hekte meg av bakhjulet.

Vårsesongens harde fakta er 6 starter, 5 fullførte ritt og 0 seire. 4. plass i Nordsjørittet og 5. plass i Aalborg MTB står igjen som de beste prestasjonene. Målene for høsten er hårete, faktisk enda mer hårete enn mine sykkelbein. Det er på tide å finne veien til toppen av seierspallen. Høydepunktene venter som perler på en snor. Fader, det blir litt gøy også.

Fortsatt god sommer!

Anders

Nordsjøritt med strikkmotor...

Klokka viser nesten 22.00 fredag kveld når brødrene Fisk endelig ruller ut på sine lynraske Trek sykler og tester innspurten av Nordsjørittet. En lang dag med alt for mye logistikk, et sensoroppdrag i Bærum og et forsinka fly gjør sitt til at forberedelsene blir litt under passe gode. Heldigvis har jeg vært på Bislet Games dagen før. Hentet litt motivasjon og tro. Når man kan kaste et spyd 90 meter, løpe en engelsk mil på 3.40 et eller annet og damer kan hoppe over 7 meter i lengde. Ja da kan vel også noen halvfeite hobbysyklister med hår på leggene hamle opp med landeveisproffene fra Team Coop Østerhus.

Skumringstid når gutta får testet form og innspurt fredag kveld.

Jeg merker at kroppen er i høygir. Sover dårlig og driter ofte. Dette skjer bare to-tre ganger i året. De gangene man virkelig forbereder seg på å gå i kjelleren. Skikkelig i kjelleren. Etter en rolig frokost med mosjonistklassene på livesporing som eneste underholdning kan vi konkludere med at forholdene er raske. Vinden fra Atlanterhavet vil blåse oss nordover fra Egersund til Sandnes. Rekker akkurat bortom målområdet for å hylle Otto som vinner av M35-39. Tar også i mot gladiatorene som fightet tunge interne oppgjør i 40 års klassene. Ryktene svirrer allerede i målområdet. En hårløs, forvokst gammel midtstopper med Skeiddrakt og selvlysende hjelm har skapt furore ved starten. Han har visstnok trøbbel med å kontrollere adrenalinnivået 9 mil lengre sør. Sykkelen hans med navnet "Rocky"punkterte visst som et børsesmell i startområdet da unge Jacobsen trodde Rocky kunne brukes som dampveivals mot en fortauskant snaue 20 minutter før start.

14.30 sendes eliten i vei fra Egersund. Det som var medvind på morran er selvsagt blitt til en seig frisk bris rett i knollen nå. Dette hindrer ikke de seks karene fra Coop Østerhus i å sette i gang med støtebonanza. Tror vi har syklet nøyaktig 500 meter når førstemann i blå Coop-drakt kommer som et prosjektil bakfra og får en luke. Jeg sitter litt langt bak etter en trang, hard og klengete start. Heldigvis ser jeg at lillebror (på stammespråket kalt Jr) sitter pent plassert langt fremme. Slå meg derfor til ro uten å finne på noen hodeløse avanseringer ute i grøfta på løsgrusen. 377 meter senere ser jeg opp igjen. Det går styggfort, men beina varsler ikke krise enda. Men vent, feltet har for faen meg splittet seg opp. En superamatør har selvsagt klart å blenge seg alt for langt fram i starten uten nubbesjans til å holde tempoet. Makan. Prøver å spotte lengstemann i feltet, Jr. finner han ikke i første gruppe langt der framme, helvete. Hvor er han? Der, med hjelmen omtrent nede på ramma... Først i gruppe to, med hengehue. Idioten som har laga luka er Jr. Han faller som en potetsekk med råtten potet gjennom feltet. I det jeg tråkker forbi spør jeg om formen er "rass". Får ikke noe svar, tar det som et ja og tråkker videre. Ser at Thomas Engelsgjerd tråkker det han er kar om for å tette tomrommet etter lillebror. Fire magadrag senere er vi ajour med tet. Da kommer neste brudd, så neste og neste og neste og neste. Sånn flyr kilometerne. Det er Knut Erik, jeg og et par mann til som prøver å tette lukene. De fleste andre sitter stille som østers og ser dumt på hverandre. Prøver å gjøre seg usynlig. Da kan de bare ligge på hjul, uten å dra en meter. Kjøre rulle der de selv slipper å dra. Den våteste drømmen til enhver landeveissyklist.

Tilslutt ryker strikken og to karer fra CØ kommer i vei. Jeg har akkurat tettet et brudd og orker ikke å ta det som kommer. Sammen med Knut Erik og Engelsgjerd holder vi en viss fart. Vet det nærmer seg løypas eneste terrengparti. 2 av 90 km hvor vi endelig har litt overtaket på CØ gutta. Dessverre de to eneste. Er et snaut minutt bak tet inn i terrengpartiet. To km senere er vi oppe hos teten. Forunderlig. Karene i CØ er mestere på en landeveissykkel. De hopper over asfaltkanter, ligger sideveis i svinger og tar seg gjerne en slurk drikke mens speedometeret nærmer seg tresifret på en landeveissykkel hvor dekkene likner en grov fyrstikk. Men å sykle med store dekk og bredt styre på et jorde hvor steinplukkeren har vært litt sløv, det fikser de overhode ikke. Syklene deres spretter som hoppestokker fra stein til stein. De ser også ut til å spille golf. De treffer i alle fall hvert eneste hull som finnes på denne stien. Eller skal man kalle det kjerreveien. Plutselig føler unge Fisk seg som Nino Schurter i det han danser sikk-sakk mellom klossmajorene.

Sammen med fire andre har vi kjørt oss opp til de to CØ karene i tet når vi kommer ut på veien. Alle utenom to mann digger dette. De to ligger bare bak. Gutta fra CØ selvfølgelig. De vil ha resten av laget opp. Vi terrengsyklister er for enkelt skrudd sammen. Vi skjønner oss ikke på disse landeveisgreiene. Skjønner ikke at man ikke sykler så fort man klarer fra A til B. Vi prøver å samarbeide og synes det går fort. Selvsagt ikke fort nok. Plutselig snur jeg meg og det er 10 mann ekstra bak. Rulla til CØ gutta i pulje to har nok gått som kniv i varmt smør og de er oppe igjen. Fortsatt 5 mil til mål, men nå er det ingen terrengpartier. Støtebonazaet er i full gang igjen. Alt er som på starten bortsett fra mine bein. De begynner å merke kjøret. To mil senere ryker strikken på nytt. To mann kommer avgårde og vi klarer ikke lengre å stå i mot. De forsvinner etter hvert i det fjerne. Samtidig fortsetter strikkmotorkjøringa i gruppa vår. CØ nøyer seg ikke med to mann fremme, de vil få i vei flere brudd og tapetsere Nordsjørittpallen.

Hengebrua er en klassiker. Den svaiet bra i år, landeveissyklistene hater denne. Det gjorde ikke Engelsgjerd ser det ut til..

Jeg klarer sammen med en mutters stille kar i svart drakt å klore meg med når det avgjørende bruddet i kampen om tredjeplassen går. Vi kjører alt vi har i noen kilometer og har en habil luke inn i Tinghaugbakken. Mitt verste mareritt i denne løypa. Hundrevis av mennesker. Topp stemning. To minutter motbakke. Alt for bratt for 80 kg. To år har seiererssjansen gått i dass her. Forsøk nummer tre er intet unntak. Bruddet fra unge Austevoll med CØ-drakt kommer som bestilt. Jeg og mannen i svart biter tenna sammen. Krampa sprenger i lårene og pulsen viser mørkerødt. Det går ikke fort nok. Vi blir hektet av lasset. Dobbeltfaen. Prøver å overtale den stemmeløse til å kjøre partempo for å hente inn tredjeplassen. Han svarer ikke. Faen for en surpump. Drar mye. Men klarer å få med "surpumpen" på parkjør etter hvert. Formaner om at vi må kjøre for å holde unna fremfor å spare oss til spurt om 4. plass. Dessverre vi er for tung i labban begge to og når aldri igjen gutta foran. To kilometer før mål klarer jeg å lure "surpumpen" fram til å dra. Jeg testet løypa dagen før og vet siste lille motbakke kommer snart. En bakke som er passe bratt og passe lang for en som meg. Ca et minutt hvor jeg kan stå på tunge gir hele veien. Vi kjører litt slalom mellom mosjonister. Han sier ikke et kløyva ord. Jeg må gi lyd så de passer seg. Jeg sier også takk eller flott jobba i det vi passerer dem, "surpumpen" sier ingenting. Ufordragen type. Mosjonistene fortjener en takk. De har syklet like langt som oss, brukt mye lengre tid, med mye dårligere utstyr. De er en svært viktig del av dette rittet. Alltid flytter de seg, alltid smiler de når vi kommer og alle heier når vi passerer.

Her ryker tredjeplassen opp Tinghaugbakken. Ser heldigvis ut som mannen i front tar i litt også..

I det vi runder inn i siste bakken prøver jeg å holde farten gjennom svingen litt ekstra så jeg kan sette inn rykket. Får de sekundene jeg trenger for å holde unna til mål. Vi er et par minutter bak gutta på pallen. Fjerdeplassen føles likevel bra. "Surpumpen" kommer i mål, tar meg i hånda, klapper meg på skuldra og sier noe som ligner "thank you". Ser nå som tåkesynet gradvis avtar at det står noe med Baltic på drakta hans. Speaker Kristiansen omtaler femtemannen fra Litauen og jeg skjønner at mine formaninger nok ikke gikk hjem. Sur er han heller ikke, han smiler som en sol i målområdet. Slik som folk flest i dette rittet. Uansett. Nok en gang har jeg blengt meg inn på podiet. Gitt CØ litt kamp i alle fall. Men jeg taper for tre bedre syklister denne dagen. Ikke bedre terrengsyklister, men dette er heller ikke et helt vanlig terrengsykkelritt. Knut Erik kommer inn med feltet bak og har som alltid gjort en solid kompisjobb når det trengs. Han er ikke akkurat Mark Cavendish i spurten så blir sist her. Lillebror kommer også i mål til slutt. Han viste møkkaform, men topp moral. Den karen står ikke av sykkelen selv om det butter litt. Deilig sportsånd. Man sykler til mål så lenge det er mulig!

Kvelden brukes til bankett med arrangører, rittets samarbeidspartnere og noen konkurrenter. Kroppen er fullstendig utmattet. Jeg skjelver, fryser, sitter på dass, svetter, tøyer kramper og hoster slim med blodsmak mellom slagene. Men som alltid vinner vi banketten. Coop Østerhus klarte ikke engang å komme seg til start. Søndag våkner jeg av krampe i leggen, slimhoste og vondt i lungene når jeg puster. Vi prøver oss på en restitusjonstur med bysightseeing inn til Stavanger. Hyggelig men slitsomt, kroppen føles som et takras. Det er først i dag, fire dager etter rittet at ting begynner å komme seg. Ikke mange ganger i året man orker en slik utmattelse. Verken fysisk og psykisk, sunt er det nok heller ikke. Men jeg tror jeg er ganske flink til å ta i når det trengs. Gutta i Team Trek Mesterhus har en oppgave søndag. Komme oss på flyet hjem til Oslo kl 14.15. Det er selvsagt for mye for langt. Vi står på Sola som idioter med kofferten i hånda når flyet til Oslo tar av. Takk til Norwegian for ræva service. Bare å booke nytt fly og innfinne seg i avgangshallen noen timer ekstra med noen lapper mindre på konto. Sterkt jobba!

Recovery i Stavanger. Jr tok en fem minutter, akkurat de fem minuttene vi mistet flyet med noen timer etter. 

Nok et år må vi takke gjengen i Nordsjørittet for en fantastisk helg. har ikke syklet alle ritt i Norge, men er rimelig sikker på at arrangørene her er i Norgestoppen i sin klasse. Topp service gjennom hele helgen. Strålende stemning og atmosfære både underveis og i målområdet. Publikum som heier på alt og alle gjennom en lang dag. Massevis av hyggelige lokale syklister som prater varmt om at vi tar turen og som gleder seg over at vi tar kampen med CØ. Selv om vi bare bruddvis skjønner hva Rogalendingene sier så setter vi pris på alle. Og svarer vi kort og rart har vi bare ikke skjønt hva dere sa. Utstyret teller heller ikke så mye i Vest. Selv om det er oljekrise og man ikke har kjøpt seg ny sykkel siden 1900-tallet kan man sykle ritt. Tredelt krank, 26er hjul og V-brems frakter deg også de 9 milene fra Egersund-Sandnes. Kult! Takk til lagkompiser og langere for hjelp og selskap. Takk også til Coop Østerhus for en morsom fight og gratulerer til Blikra med seieren. Vel fortjent. Synd dere er så gode til å sykle. Nå har dere slått meg tre år på rad, om jeg holder koken på to hjul neste år kommer jeg tilbake så dere kan slå meg igjen.

Til jul i år ønsker jeg meg et ekstra terrengparti mot slutten av Nordsjørittet. Da tror jeg Atlanterhavsvinden ville snudd til vår fordel.

Anders

Blytungt å være norsk i Danmark...

Avsluttet den forrige sesongen svært brått. Et tafatt forsøk på å knuse asfalten på Grefsenkollen etter et særdeles ufint møte med en annen syklist. Måtte ta en runde med meg selv. Men fader heller, er jo gøy også. Starter denne sesongen like brått som den siste avsluttet. Alt for tidlig på sesongen for en nordmann som er alt for glad i å gå på ski. Likevel var jeg og Jr på plass i Aalborg forrige helg. Gutta var mer eller mindre klar for 100 kilometer i det vi på forhånd trodde var et flatt land. Regnet hadde styrtet ned hele natta og vinden blåser som alltid friskt inn fra Atlanterhavet og gir følelsen av konstant sidevind fra alle kanter.

Startskuddet smeller langs Limfjorden. Et kaotisk første kvarter med svinger, fortauskanter, brostein, små bruer, inn og ut på veier og masse små stolper midt i veien som skal hindre bilkjøring til daglig. I dag bidrar de til at noen karbonsykler og noen spinkle danske syklister får et ublidt møte med steinhard betong. Ingen tvil om at betongblokkene kom seirende ut av den duellen. Som vanlig blir jeg litt feig i slike felt og havner litt bak i rekken. Jr derimot bruker sin tradisjonelle "tanks taktikk" og ploger seg seg fram i tet. Når vi kommer ut på første sti går det som det må gå. En kar som sitter alt for langt fram i feltet, med alt for mye syre i beina, gir luke i sidevinden. Cirka 15 mann siger fra. Jeg sitter med "kukken i buret" som Jr så fint kaller det i en slags dødens posisjon. En haug med danske "wannabe" syklister som har kjørt seg delvis fast i åkeren skiller meg fra luka opp til teten. Sprutregnet natta før har medført at det som til daglig er tørre fine åkerveier har blitt til milevis med sammenhengende hengemyr. Jeg kriger meg forbi en etter en til jeg endelig er først i gruppa og kan jage teten. Et etterlengtet veistrekk på noen fattige hundre meter gjør at jeg kan klaske giret på den gigantiske 40 skiva jeg har valgt foran. Tråkker til alt det jeg makter av watt. Hele toget som sitter på bakhjulet mitt detter av lasset og jeg jager tetgruppa i ensom majestet. Ut på hengemyra igjen og det er et evig kamp om å finne et sted der sykkelen ikke synker ned i kvikkleira. Traktorhjulsporene er helt ubrukelige, de likner mest på to striper med sprutbæsj. Midten av åkerveien er pyramideformet og glatt så dekkene sklir og sporer i alle retninger. Dermed blir løsningen å sykle ute i periferien og samtidig torpedere bondens avlinger. Forsvarer veivalget ved å innbille meg at nattens monsunregn sikkert har druknet det som var av høstens havre og hvete lell. En blanding av grisemøkk, gjørme, sølevann og kunstgjødsel er nok det man får skyllet i trynet i den desperate kampen med å hente igjen tetgruppa. Pulsklokka viser full alarm og indikerer at jeg er helt i toppen av superkritisk rød sone. Men jeg har ikke noe valg, skal ikke rittet være over etter en halvtime må jeg opp i den gruppa. Har faen ikke tatt danskebåten med hele harryavdelingen på Østlandet for å bli kjørt av etter et kvarter. De oversvømte åkerveiene tar aldri slutt. Jeg kjemper febrilsk mot de fysiske lovene for å hente tetgruppa. Det er liten tvil om at fjærlette danske drenger på 60 kilo flyter bedre i hengemyra enn 82 kilos fjellape fra nord. Forbanner meg over den daglige kaffesjokoladen og for mye bacon til hotellfrokosten og koster på videre. Aner at jeg sakte men sikkert kryper innpå teten. Når jeg igjen får noen hundre meter fast dekke under hjula ser jeg at tetgruppa tar en slurp drikke. Finner igjen tyngste giret og et siste maksdrag. Da er jeg plutselig ajour på halen.

Resten av klanen liker tydeligvis ikke at de nå har to karer i blått fra Trek Mesterhus med i tetgruppa. I det vi svinger ut på neste hengemyr er det maks fart i front. Jeg og Lillebror karrer oss med så godt vi klarer. Pulsen er igjen på maksgrensa og jeg må jobbe mentalt for å holde meg på halen. Tankene går til Frodo og Sam i det de passer The Dead Marhes på sin evige vei mot Mordor. Landskapet, de endeløse flate hengemyrene og sumpene er også her. Frodo så døde lik flyte i vannet. Sam var litt småtjukk akkurat som meg og Lillebror. Vi skimter nok også mannen med ljåen i det fjerne mens vi kjemper mot melkesyra. Ringen jeg bærer er ikke så tung, men disse 82 kiloene som skal trygt over myra er likevel en blytung byrde. Men søren heller. Frodo kom til Mordor, vi skal bare tilbake til Ålborg. Det er bare å kjøre over evne og håpe på et mirakel. Akkurat i det jeg får litt trua virker det som om Saruman har lagt noen feller også i den danske åkeren. I det som viser seg å være siste svingen ut av sumpen spretter en ståltrå opp fra gresset som en klapperslange og fanger syklisten foran meg. Umulig å bremse og jeg dundrer rett inn han. Sitter fanget i samme tråden. Den kiler seg inn i gaffelen og det blir en meget upassende taktisk stopp. Luke opp til tet igjen og et nytt magedrag venter. Også denne gangen kommer jeg opp igjen. 

Tunge sykkelforhold i det danske kulturlandskapet

Bestemmer meg nå for å ligge på halen og finne igjen litt krefter og meg selv. Det går fint i akkurat fem kilometer. Hele gruppa må løpe opp det som likner mer på en bergskrent enn en motbakke. Jeg er på halen og i det jeg kaster meg opp på sykkelen er clipsene under skoene stappa med hestemøkk og gjørme. Får ikke festet skoene og har dermed null kontroll ned igjen fra bergskrenten på andre sida. Det er akkurat nok til at gruppa forsvinner igjen. Nye 5 kilometer med lungespreng før jeg er igjen er på halen. Har havnet i en ond spiral og orker ikke sitte foran i gruppa. Må bruke tiden på å komme meg og få inn på en bar og drikke. Da bærer det inn i et sandtak som likner et bombekrater. Løypeleggeren har tydeligvis hatt det moro når han la løypa her, for vi kjører opp og ned fra denne forbanne gryta på alt for bratte stier. De 82 kiloene er nok en gang ikke på mitt lag. Musklene får nok en gang akutt underskudd av oksygen. Lungene jobber det de klarer men det er bare ikke godt nok. I en kort men jævli bratt bakke blir det noen meter opp til Lillebror som er plassen foran. Merker at jeg er helt på kanten av stupet og at strikken vil ryke en siste og avgjørende gang om ikke Lillebror slipper seg noen meter ned og tauer storebror opp igjen i tetgruppa. Ser med lange øyne frem på den litt skjeve hofta til Lillebror. Ikke tegn til respons. Blod er tydeligvis ikke så tjukt likevel... Han enser ikke storebror en tanke. Når vi i tillegg kjører ned i bombekrateret atter en gang er løpet kjørt. Vi skal opp en motbakke som umulig kan sykles opp på en sykkel uten motor. Og hemmelig motor i ramma har vi ikke fått inn helt enda. Her går det rett i dass. Krampa låser seg i det jeg løper opp bakken. Gruppa sprenges i fillebiter og jeg sitter med svarteper i bakre halvdel. Kaver meg opp bakken. Kommer meg på sykkelen og ser opp. Tomt. Ingen å se foran, de er borte. Faen… Verdens beste langepar Mari og Kristian står klar med en ny flaske til meg. Brøler i tillegg at hun må innom en butikk å kjøpe mer sjoko. Er tom for mat allerede... Matvrak..

Sykler i en tett skog full av krappe glatte svinger, det er trangt mellom trærne og jeg venter bare på å kile mitt 72 cm brede styre mellom to trær så jeg skal få en flygetur i gjørma på kjøpet. Karrer meg ut av bushen og ut på en åker. Ser langt frem, ingen å se foran. Griseforjævlig. Her sitter jeg mutters alene i en dansk åker. Ikke snøring på hvor jeg er. 50 km fra mål. Kramper i beina. Neddynket i søle og med en smak av hestemøkk i kjeften. Ser med skrekk og gru på å sykle 5 mil alene til mål med kramper uten sjanse på noe som helst. Ser meg bak igjen, men der er ingen. Nei dette går ikke. Må mobilisere. Ikke seilt over Skagerak for å sitte her å tørrjokke alene i gjørma. Finner fram litt krefter og faenskap. Tråkker alt det jeg klarer bortover en evig lang åker. Ser plutselig en gul og en grønn syklist foran. Holder koken i enda noen minutter og kommer opp i ryggen deres. Nå er er vi alle fall tre som skal komme oss gjennom den evige ferden til mål i Aalborg. Får en pause i ryggen på gutta. Plutselig får jeg et glimt av fire-fem ryttere til langt der framme. Vi kommer ut på en vei og jeg tråkker nok en gang ut den 40 tenner gigaskiva for alt den er verdt. En ny åker og seks-sju minutter senere og jeg er plutselig tilbake i det gode selskap. Den gule karen har ligget som en skygge bak meg i den evige danske sidevinden og gjør nærmest et forsøk på å gi meg en klem i det vi kommer opp. Han grønne ble visst kjørt av lasset.

Tror jeg er berget for en stund, men akkurat i det jeg kommer opp setter Mehl inn et rykk. Der røk håpet om et Norsk samarbeid til himmels, makan. Jeg sitter som vanlig i idiotposisjonen langt bak i feltet og må bare be til høyere makter om at ingen gir luke. Har nok ikke mange gode venner der oppe. Feltet sprekker som en gammel dong foran lillebror. Han har verdens tydeligste kroppsspråk, jeg kjenner han godt nok til å vite hva som er i vente når den atferden melder seg. Han er finito. Lyset har gått av. Mehl og en danske siger i fra og jeg har ikke krefter til å gjøre noe som helst med det. Håper noen andre kan ta ansvar og tette luka. Det er tydeligvis alt for mye å håpe på. Jr er helt kaputt og danskene ser bare dumt på oss og hverandre. De to i front forsvinner og alle vi bak skjønner at vi skal krige om en 3. plass de siste milene. Det blir en merkelig krig mot kramper og konkurrenter. Ingen vil dra, bare rykke. Mari og Kristian er på nytt i løypa og jaggu følger det også en snickers med flaska. Går ned på høykant. Lykkerus.. Tempoet går opp og ned som strikkmotor. Jr er ferdig for dagen så han forsvinner med en mil igjen. Det gjør også den gule karen. Men han har tydeligvis funnet uante krefter og dundrer fra oss andre. Det var takken for å taue med han opp igjen. Med han forsvinner også pallhåpet og den tynne lufta som er igjen av det som en gang var en ballong.

Prøver på et eller annet vis å skjule at jeg er stinn av kramper og har null krefter til en spurt, klarer å parere rykkene som kommer, men kjenner at når det skal spurtes vil dette ende i havari. Det går som det må gå. Krampa låser seg fullstendig på oppløpet og jeg må spurte med kramper. Alle som har prøvd det vet at resultatet blir tragedie. Minner nok ikke mye om en spurt det vi leverer i Aalborgs hovedgate, men jeg karrer meg inn som nummer 2 i gruppa til en 5. plass totalt.

Prøver å løse ut pedalen for å dempe krampefesten som utfolder seg på fremsida av lårene, da strammer det til også på baksida. Strekker desperat ut beina for å parere og da sitter krampe bak i leggen. Blir stående med pinnestive bein uten sjans til å bøye dem. Står der som en stokk stiv premieklovn i sikkert tre minutter før to damer kommer til unnsetning. Jeg er nok alt annet enn tiltrekkende der jeg står, men ser nok såpass stakkarslig ut at de hjelper meg av sykkelen og støtter meg bort til et gjerde. Jeg enser at gjerdet leder inntil en vegg og bruker gjerde som støtte for å komme meg dit. Prøver å velte meg ned på bakken uten at krampa skal låse seg. Helt uten hell selvfølgelig. Den setter seg på nytt bak i låra og ræva. ruller litt rundt oppi sigaretteneipene og de hundrevis av tyggegummiene som ligger klint nede i asfalten. Krampa slipper og jeg kan finne en slags avslappende stilling mot en husvegg. Ligger urørlig. Får etterhvert besøk av en akkurat like blek Jr som må ta til takke med en 7. plass.

Etterhvert kommer også Mari og Kristian løpende. Kristian ser forskrekket ut og lurer nok på hva som har truffet far og onkel. Mari ser litt bekymret ut og tenker nok at Kristian burde vært skånet for dette synet. Men dette er livets skole. Den fikk vi brutalt oppleve denne dagen i Aalborg. Vi har i alle fall syklet det vi var god for, og sannsynligvis vel så det.

Brutalt syn på et gatehjørne i Ålborg

Alt i alt kan Aalborg MTB oppsummeres med følgende. Brutalt. Langt. Utfordrende og bløtt. Men en utrolig artig løype. Vi kommer tilbake...

Noen synes Danmark var tipp topp

Andre erfaringer fra Danmark er at dansker fortsatt er rett så trivelige folk. Danskene er bedre enn nordmenn på bakverk, men danske rødpølsa er fortsatt like oppskrytt. Alt i alt er det fortsatt “deilig å være norsk i Danmark” så lenge man ikke er med på sykkelritt… Men vil påstå at det var langt hyggeligere å sitte i et dansk sykkelfelt enn i et norsk. Dette er danskenes største sykkelritt. Danmarks Birkebeiner. Likevel var det ingen klenging og blenging i starten. Ingen kjefting underveis. Ingen som lå bak hele veien for så å brøyte seg vei fram før de tekniske stiene. Ingen lokalkjente som tok snarveier ingen andre vet inn på stier de kjenner som sin egen bakgård. Her holdt man sin posisjon i rekka og klappet hverandre på skuldra. Alt i alt ga det følelsen av en langt tryggere og hyggeligere rittopplevelse. Her har visse nordmenn mye å lære..               

Dagen derpå var allting glemt. Tipper vi er tilbake også i 2017