Bolledager...

Jeg legger bak meg en vinter med mye surr.. Sår hals, snørr, gørr, slim, bihulebetennelse og feber. Ja, sist hardøkt som fungerte var tidlig i adventstida. Nå har det vært bra i snaue to uker og jeg brukte vinterferien til noen lange rolige turer på ski og sykkel. Har bevisst drøyd med å tråkke til nå, har gjort et seriøst forsøk på å bli frisk og vel så det først. I midtuka kjørte jeg ei kontrollert hardøkt på rulla som funka bra. For første gang kunne jeg konsentrere meg om kampen mot pusten og melkesyra, ikke tuberkuløs hoste.


Smal i blikket etter dagens økt. Toppformen er langt unna. Bruker "Norgesmesterbuffen" jeg fikk av Jacobsen som motivasjon.

Dermed var det duket for en real hardøkt på ski i dag. Av typen "langhardt" som vi kaller det på Tynsetspråket. Bakkene fra Sørkedalen mot Løvlia er en gunstig lokalitet for slike prosjekter. 

Hardøkt med dårlig form er vondt nok som det er, derfor ble det kun to vinglass til fredagens ost og kjeks. Som småbarnsforeldre flest ble det en tidlig fredagskveld. Kristian hadde tydeligvis blitt foret med både sukker og speed på barnehagens karneval denne fredagen. Jon Blund var tidvis fraværende. Allerede kl 23.30 kom han over i vår seng. Der sov han selvfølgelig godt. Utfordringen er bare at han liker å ligge på tvers. Og når mamma er best som pute blir hode til pappa fotball. Etter to-tre brutale vekkinger med reale kickspark midt i pæra tok jeg med dyne og pute inn på barnerommet i fire draget. Deilig dyp søvn i to-tre timer i gjestesenga som er hard som ei betongblokk. Gjorde bare en kardinalfeil. Glemte at baby call'n sto på og at den kan reverseres. Bare et tastetrykk på voksenrommet er nok. Og når uret akkurat hadde bikka 06 lørdag ble jeg brått revet ut av drømmeverden, "Pappa, er du våken, Kristian vil stå  opp, over!" Mamma ikke vond å be der altså. Siden jeg ser 6 og ikke 5 tallet på klokka er det bonus så spretter opp. En lang god guttefrokost senere vekker jeg mamma og setter kursen for Sørkedalen i brutterns Caddy. Deilig følelse å snylte litt drivvstoff på Jr mens han er i Spania å sykler mil etter mil. Tenker på at han har prestert bra i Andalucia Bike Race denna uka. Jeg må ta et jafs nå om jeg skal henge med til sommeren. Ankommer parkeringa i Skansebakken i halv ni draget og får dagens lengste bakoversveis. Hele nasjonen flyter på en nasjonalromatisk orgasme etter gullfesten i Falun. Halve byen skal visst ut på ski selv før damenes 3-mil. Får fader ikke plass på parkeringsplassen kl 08.30 en lørdag. Man må altså dra hjemmefra langt før åtte om man vil parkere rett ved skiløypa.

Masse snø i Sørkedalen. Reist fra byens bare plener og tatt med godskia. Smurt med fiolett voks og nye stive skisko. Et par minusgrader, trikkeskinner og perverst skiføre. Norges millionsmøretrailer har heller ikke fått røre skiene mine så gli og feste er perfekt. Ved "Rastebua" er jeg god og varm og det er duket for dagens hardkjør. Simen Østensen kommer stakende med Vasan i blikket og jeg får en god målestokk opp bakken.. Får deng... 18+23+13+12 minutter senere er jeg ferdig med blodslitet og framme ved Løvlia skistue. Formen er langt unna, men er frisk som en fisk nå. Føler meg som Sundby beskrev det "ikke pill råtten heller". Så kanskje får jeg med meg Birken på ski om tre uker. Uansett er fokus å komme seg i form til sommeren. Har allerede innsett at jeg må bruke våren til trening. Men det kommer jo noen ritt utpå sommeren også....

 

Jeg hadde nok plassens desidert billigste bil i konkurranse med Milslukernmafiaen på Vestkanten.

 

30 meter før ankomst Løvlia møter jeg en vegg av bolleduft som er umulig å passere etter to timer på ski. Visste denne umulige situasjonen ville oppstå, så har sekken full av tørt skift. Blir et kvarters energipåfyll før hjemturen. Men det er for dumt å dra rett hjem i slike forhold. Legger inn en liten bonusrunde om Damtjern og ofrer første halvdel av Johaugs parademarsj på Lugnet. Tenker på at det er slike turer og økter man lever for og drømmer om. Ikke sykling på rulle i ei leilighet som er så klam og varm at selv "Mullaen" måtte kastet turbanen. Heller ikke sykling på vinterveier som er så dynket i salt at man får i seg anbefalt ukesdose av salt i løpet av en times sykling. Men planen for å finne tilbake formen er lagt. Hardøkter skal gjennomføres på rulla, med et mål for øye om å bli bedre. Bruker vinterens siste vinteruker til gode opplevelser og langturer på ski.  

Som alltid god Løvliabolle. Fikk flere ved hjemkomst og serverte også skoleboller i fredagens kakeklubb så har blitt et anstendig antall konsumert denne helga.

Flott vinterdag i høyden i marka.

Etter fire timer er jeg tilbake ved Caddybilen. Utmattet, men fornøyd. En halvtimes hjemtur med ny endorfinrus etter mer drivstoffsnylting på Jr og Thomassen/Gran på radioen avslutter en flott tur. Hjemme er det også bollefest. Mari har invitert, slekt, venner og naboer på 3-milslag. Klarer å karre til meg en ledig stol i en krok på kjøkkenbordet og prøver etter beste evne å få med slutten på 3-mila mens jeg hiver innpå noen rundstykker. Så er det er bare å innta klovnerollen. Med nesten tosifra antall unger under 3 år innestengt på 67 kvadrat er det bra trøkk. Er småblek og sliten. Drømmer om vater på sofan, men holder maska bra. Tror jeg er smart når selskapet bryter opp og sier at jeg holder fortet når alle skal ut en tur. Da bli jeg selvfølgelig sittende igjen med svarteper og ryddejobben. Slutter aldri å forundre meg over hvor mye unger klarer å rote på noen timer. 

Nå er det lørdagskveld. Jr og teamsjef Nesteby sitter på flyet hjem. Jr mumlet på telefonen at han kom til meg ca i 8-draget for å hente bilen. Midt i kjernetida for pizzaen på en lørdag mente han. Samtidig nevnte han at kjøleskapet hans i Holmenkollveien er like tomt for kalorier som hopplandslagets frokost. Ikke vanskelig å legge sammen to og to der altså. Dermed lager Mari pizza til klanen mens jeg og Kristian bruker lørdagseftan til guttekvalitetstid med lørdagsgodt og fotball i stua.

Anders

Pervers treningsøkt

Tilstandene i Holmenkollveien 92 er som de har vært de siste årene en lørdag tidlig i februar. Fosterstillingen er inntatt, og alt som kan gjøre tilværelsen lettere er plassert på nattbordet. Årets marsj fra Sørkedalen til Holmenkollen ble som vanlig et fysiologisk selvmord.

Før fredagsfesten var over for de aller ivrigste var det meningen jeg skulle starte denne dagen. Det gikk rett i vasken. 3 uhyggelige tidspunkter var lagt inn på vekkerklokka, men vet da fadern hva som skjedde med dem. For da Frode ringte og var klar for avreise til Kollen og busstransport lå undertegnede fortsatt i de søteste drømmer. De søte drømmene ble da fort byttet med stundens alvor. Listet meg ydmykt inn på naborommet og vekket et middels fornøyd søskenbarn. Han så seg vel bare nødt til å hjelpe å stilte derfor som privatsjåfør inn i Sørkedalen.

2 minusgrader i Kollen ble brått til 12 i Sørkedalen. Det skulle altså fryses litt før start i år også. Storebror satt i år hjemme med barnehagespøkelset sitt, så slapp heldigvis å fungere som redningsmann for han denne gangen. Klarer ikke å se en sånn dass de setter ut på skirenn uten å tenke på da han bestemte seg for knekke dørkrampen å stenge seg sjøl inne på en sånn en for et par år sia. Makan til depressivt påfunn skal du lete lenge etter. Hvis man først skal stenge seg inne, gjør man det IKKE der. Det gjør man bare ikke.

Ingen innestengt på do denne gang altså, dermed duket for start. Fra start er alt som normalt, noen brekker staven, noen er sinte og noen er glade. Jeg er glad, selv om jeg gjerne skulle startet lengre fram da jeg pleier å åpne i et mere ufornuftig tempo. Maser meg litt frem her og der. Legger inn høygiret opp til Heggelivann. Har spikerfeste, kroppen samarbeider, de rundt meg lider og jeg avanserer. Livet smiler. På toppen ved Heggelivannet møter jeg imidlertid noen realiteter. Der er det orkan imot. Nå skal det stakes over lange vann. Jeg har spikerfeste på flatene også, det glir nada og armene vil ikke være med på dette tullet. Jeg forsøker desperat å gjemme alle mine cm med kropp bak en liten kar fra Sportslageret, det funker ikke i det hele tatt. Livet som lekte for bare minutter siden begynner stadig å bli mer anstrengt.

Trenden fortsetter gjennom Nordmarkas vakre natur. Rekker ikke passere «30 km til mål» skiltet før første krampetrekning i overkropp melder sin ankomst. Selvfølgelig tegn om at her er det mer ubehag i vente. Begynner så smått å grue meg til vi skal over Bjørnsjøen. Den er lang, og diagonalgang der, det biter rett og slett ikke. Sklir etterhvert ut på sjøen, det føles som jeg skal krysse Skagerrak, en polferd som aldri ender. Tempo over isen er rett og slett elendig, forkastelig og ubrukbart. Midt på sjøen får jeg konsekvensene av dette slengt i fleisen. En rosa skidress kommer piggende forbi meg. Det kan da ikke være sant!!! Alle varsellamper lyser for fult, tid for å ta seg på greip, ta et oppgjør meg seg selv. Hiver meg på bakskiene hennes. Det går i ca 3,5 sekund. Konstaterer at, nei du har rett og slett ikke sjans i havet til å henge på til enden. Det er et realt spark mellom beina. Ser antagelig ut som et tapt kapittel der jeg prøver å karre meg til andre enden. Dette får en ivrig tilskuer med seg å skjønner at jeg trenger en oppkvikker. Han informerer om at første dama er rett foran. Tonefallet hans er ikke til å ta feil av, det er tydelig hva han mener om det. Polferden tar etter hvert slutt, og beina kan aktiviseres igjen. Passerer den rosa skidressen igjen rimelig kjapt, ser heldigvis ikke noe mer til den.

Bjørnsjøen

Koppen med cola på Tryvannstua 7 km før mål kan i år igjen sammenliknes med å komme til himmelen. Men himmel blir fort til helvete. For ved første stavtak etter drikkestasjonen takker kroppen for seg. Nå er det nok staking for i dag får jeg beskjed om!! Følelsen av magekramper blir tatt til nye høyder. Det blir svart. Det låser seg totalt. Blir nødt til å sette hele på skirennet på vent noen sekunder. Stopper helt opp å utfører en form for magemassasje på meg selv. Magemusklene blir hardere og hardere, litt usikker på om de holder seg inne i skidressen eller ikke. Selvfølgelig inntreffer dette på stedet med mest tilskuere. Jeg ser ut som en forbanna idiot der jeg står, driter egentlig i det. Selv om folk garantert undrer fælt på hva som foregår. «hva i svarte er det han driver med?» «Står han der midt i et skirenn å beføler seg selv?» De må jo ha hatt en hysterisk morsom opplevelse. Magemusklene holder seg i skidressen. Krampene gir seg, lyset går på og jeg kan skru på skirennet igjen. 

De siste kilometerne er det ikke engang et tema å prøve å bøye seg. Står rett opp og ned som en snømann de siste utforbakkene. Kommer meg til mål, med livet i behold, og med den rosa skidressen bak meg. 81. plass er fasit, litt under det jeg hadde håpet kanskje. Men formen var grei, og da kan jeg leve med andre problemer av  ulik sort. At Pølsa har vunnet denne moroa på blanke ski synes jeg er smått utrolig, galemathias..

En flott tur og en pervers treningsøkt er tilbakelagt!

Takk til skiforeningen for et nydelig arrangement og til Carl Fredrik som ikke sto på kobberhaugen å langet.

Eirik

Barnehagespøkelset...

Etter at jeg ble pappa har det blitt signifikant mindre livstegn på bloggen. Det har sine grunner, det tar visst på å bli voksen, tidsklemma dukker plutselig opp. Nattesøvnen på over 6 timer ble plutselig en slags fjern drøm som er for god til å være sann.

  


Hvorfor Jr også har vært stille som ei mus må ha andre forklaringer. Onkel Eirik står med null bæsjebleieskift og null onkelvåkenetter til nå. Ryktene sier imidlertid at tinder er den nye fritidssysselen på Vestkanten. Om det blir mye match vites ikke, vi har alle fall ikke sett noe avkastning. Kanskje bruker han for mye hårvoks eller har for lange bein. Jeg er selv for gammel for dette tinder greiene, ja faktisk så gammel at når jeg meldte meg på årets Obik skikarusell så havna jeg i klasse M30-34, 30-34(!). Heldigvis har vi fått et par nye syklister på laget vårt dette året som kan vise oss mosegrodde hvordan ungdommen lever. Unge Andersen fra Engerdal ga alle en grundig og god innføring i tinder på vår første teamsamling på Trysil. Dette var helt klart hans arena. For andre som ikke vet hva tinder er for noe slags syssel, eller for de som ikke har lyktes på denne arenaen, sjekk her: http://www.side3.no/slik-lykkes-du-pa-tinder/5167279.html

Jeg har virkelig fått kjenne voksenlivet på kroppen i vinter. Treningshøsten var slettes ikke verst med forholdsvis hyppige innslag av halvharde sykkelturer, noen hufseøkter, en del styrketrening og et anstendig antall timer jaktgåing. Så kom det seilende et hvitt slør noen dager ut i starten av julekalenderen. Det var ikke snøen som kom dalende. Neida, det var et spøkelse som jeg tror ble med Kristian hjem fra Ekeberg idrettsbarnehage. En virusliknende skapning som tok bolig i halsen. Og han har nok hatt det moro der, for han har jobbet hardt for å formere seg. Og sannelig ble den med til Tynset på juleferie også. Holdt meg med selskap hele jula og over i det nye året. Den ble også med ned til Oslo. Nå i form av en seig materie i brystet. Når den i tillegg fikk selskap av broren sin influensa sist uke var kaoset komplett. Sofan og ullpleddet ble min beste venn. De to brødrene har nok møtt en del motstand fra både fagocytter og lymfocytter nå, så forhåpentligvis er de på vikende front. Heldigvis er kroppen som dørvaktene ute i Oslonatta eller på gode gamle kronestua. De husker de slemme gutta og stenger dem ute på livstid.


Mot våren håper jeg på lysere tider, og det er jo som ordtaket sier; Det som ikke dreper deg gjør deg sterkere. Så selv om både vinterens skirenn, de harde rulleøktene og jobbsyklingen har gått i vasken til nå så ser jeg fremover. Det er mye jobb som må gjøres før kalenderen viser sommer. Per dags dato husker jeg omtrent ikke hvilken farge det er på sykkelen min. Det er tungt når man hører om andre som har syklet både 70 og 80 timer allerede i 2015....

Men det er lenge til sommeren, og vi har noen nye med på laget. Det må jo bli moro:

      

  



Anders