Norgesmester. DEN følelsen!

Foto: Per Harald Gravdal

Det er sen fredag kveld på Geilo. Fiskvik brødrene ankommer fjellet etter en lang dag. For min del startet den med sykling i råtåka i Oslo kl 07.30. Deretter jobb med obligatorisk kakeklubb, lang biltur med mye kø og ankomst Geilo kl 20.30. Peppes pizza med resten av laget er neste stopp. Ingen optimal oppladning, men dette er amatørens hverdag. Vi er kraftig redusert. Teamsjef Nesteby er med som servicemann, forkjøla. Dr B ser ut som et vrak om jeg skal si det selv. Blek i trynet, blank i øya og sår hals. Det går som det må, han evakuerer hjem lørdag morgen. Ikke Doc sitt år dette, synd. Han hadde noe på gang til helga.. Jr ser ut som en gangster. Skrubbsår i hele trynet etter møtet med grusen i 60 km/t helga før. Kan skremme livet av de fleste med den maska. Jeg føler meg fin. Har vært mye på jakt siste ukene. Men noe har ligget i bakhodet. Formen vet jeg har vært god siden tidlig august. Marginene har ikke vært helt med meg. Noe har vært annerledes i denne jakta. Jeg har fokusert litt på søvn, kosthold og frysing. Jeg har syklet flere gode hardøkter mellom slagene. Dette er nytt, forklaringen er enkel, dagen i dag. NM maraton.

Starten går ikke før 13.30. Det betyr god frokost og rolig start på dagen. Bytter i tillegg dekk på sykkelen på formiddagen. Alt skal være perfekt denne dagen.

Starten går på Hol lenger nede i dalen. Mål er på Geilo. 2 600 høydemeter og 85 km venter. Brødrene Fisk skal forsvare lagets ære, mange har brent seg før med å stole på de gutta... Ikke spesielt teknisk løype. Noen klager, det passer meg optimalt. Målet for dagen er klart, medalje. Det er kun medaljer som teller i NM! Målet er ambisiøst, men ikke hodeløst. 

Startskuddet smeller. Og for en smell det er i starten. Kjøren tråkker til for full maskin inn i første lysløype. Hadde jeg hatt et balltre i sykkellomma skulle jeg tatt det fram og brukt det. For en smerte. Hjertebank og lungespreng. Det går rasende fort i småkuppert terreng de første 15 kilometerne. Vi er bare 14-15 mann igjen i tet og landeveisutfordrer Willmann er borte. Jeg og Jr er begge med! Så inn i første lange stigning. Nr en av fire for dagen. Tempoet skrus opp enda et hakk. Lungesprengen er borte. Jeg sitter lett med. Dessverre blir Jr borte. Vi er 10-11 mann med over toppen til første langing. Tidligere omtalte Willmann har også gjenoppstått fra de døde. Han er tilbake i gruppa. Inn i andre bakke setter han tempoet. Men er dette alt han har? Jeg sitter lekende lett med. Flere faller av. Vi er 8 igjen på Kikuttoppen første gang. Ned på baksiden, ekstrem fart nedover asfalten. Så U-sving, litt terreng og opp lia igjen. Samme scenario. Jeg er like fin, kan nesten ikke tro det. På toppen er det bare jeg og Willmann. Inn på dagens lengste sti, ca 8 km. Willmann blir fort borte, jeg er alene i tet. Jeg leder NM!! Nå står to ting i hodet. Holde farten i terrenget, men ikke punktere. Kjører derfor litt safe i de mest steinete partiene. Nordskar kommer opp på slutten av stien. Vi er to stk. Ser ingen andre. Samarbeider fint ned til skistadion på Geilo og ny langing. Teamsjef Nesteby er tydelig ivrig og løfter meg frem. Men krampene har kommet, ikke bare litt, intenst. Bøtter nedpå cola og tar fatt på siste smell opp til Kikut. Setter en jevn marsjfart. Nordskar er ferdig! Han blir sittende igjen langt nede i bakken. Adenalinet bobler og hjelper meg opp i bra driv. Blir sekundert, øker til alle andre. Har 1.30 på toppen. SYK følelse, Nesteby er vill i blikket når jeg passerer toppen. Noen rare tanker går gjennom hodet. Jeg er i ferd med å bli Norgesmester!! Men det er 15 km igjen. Jeg skal ned alpintrekket. Fokus! IKKE punktere. Synes jeg kjører rolig ned, men speedometeret sier noe helt annet. Koker nok litt i toppetasjen. I bunn av bakken er Nesteby, hvordan klarer han det? Han er over alt. Jager meg frem, herlig type! Men hva FAEN!! En brå sving, framdekket styrer dårlig. Lite luft, sigepunktering foran. Noen stygge gloser og tanker går gjennom hodet, kan ikke gjengis her. Bruker fem sekunder på å omstille meg. Detta skal holde. Det går en faen i meg. Jeg skal først inn, skal ikke stoppe. Uansett. 1 mil igjen skiltet kommer. Det går greit med hjulet de første fem. Verre med beina. Prøver å reise meg på en kul, krampa hogger til som en illsint tiger. I begge låra! Beina låser seg. Klarer verken røre dem eller trå rundt. Krampe i fingre og overarmer også, holder på å bikke. Bryter i gang beina etter noen sekunder. Krampa er ikke borte. Men når jeg sitter klarer jeg tråkke. Så svinger jeg ut på ei bru. Dekket vrir seg, nesten flatt. Unngår akkurat svømmetur i elva, men krampa hogger til i ryggen i den brå bevegelsen. De siste kilometerne blir en kamp mot kramper, flatt framhjul og følelser. Kjører tante pose stil i alle svinger for å ikke vri av framdekket. Taper tid, nå må de jo komme snart?! Kilometerne går sakte. Ved 1 kilometersmerket ser jeg langt bakover, ser ingen, det må gå.,, 400 metersmerket. Ser bak, ingen. Dekket er flatt. Kan ikke bry meg mindre. Det går! Jeg blir Norgesmester!!

En lagkompis er rørt, en er superglad! Foto: Per Harald Gravdal

En ubeskrivelig følelse å passere målstreken først. Eirik og Knut Erik kommer stormende. Jr river ned sperringa i glede. Jeg prøver å stå på bakken. Krampa river! Morsomt å se gleden i lagkompiser og kjentfolk rundt. Ren idrettsglede. Vanskelig å komme seg av sykkelen. Men det går. Så kommer andremann inn, Bersvend. Dobbelt Østerdalen. Ikke til å tro! At Jr har brutt siden han har drita og sykkelshortsen er brun gir vi blaffen i på en slik dag..

Dobbelt Østerdalen!

Utmatta men glad, prøver å stå av sykkelen. Foto: Per Harald Gravdal

Så er det mye oppstyr. Nasjonalsang. Trøyeutdeling og mye moro. Kan ikke beskrives. Stor opplevelse for en beskjeden og sindig Østerdøl. Men kroppen er ute å kjøre. Fryser og skjelver. Bruker 2 timer på å avlegge dopingprøve. Er helt utmatta. Når jeg og Eirik ankommer dusjen er alle ferdig. Vi er alene i garderoben. Jeg ligger på golvet, gud vet hvor lenge. Skjelver, fryser, kvalm og hoster. Kommer meg i dusjen, står en halvtime med det varmeste vannet. Får ikke opp varmen. Klarer heller ikke spise. Kan dette være bra? Muligens ikke, men det er slike dager man drømmer om som idrettsutøver, ikke hver dag man klarer å gå så langt ned i kjellern. Da er toppformen der. Både fysisk og mentalt. Vi vurderer bankett på Geilo, men jeg klarer ikke tanken. Vil bare ligge rett ut..

God stemning. Foto: Per Harald Gravdal

Vi bestemmer oss for det eneste fornuftige, hjemreie. Middag med Knut Erik og Eirik på Gol. Burgeren gjør underverker. Kroppen våkner til liv. Det blir bankett i Oslo by. Otto møter meg i taxi hjemme i Lunden. Ut på byen. Gode venner venter ute på byen. Kollega Jacobsen har fyrt opp stemninga på Løkka. Resten av kvelden er en historie for seg. Man må feire når man blir Norgesmester, ikke hver dag... Søndag var det tid for ettertanke. Det var kun gode tanker...

Nå er sesongen over. Jeg sitter igjen med mange opplevelser. Mange høydepunkter og noen nedturer. Mye moro med gjengen på laget. Avslutningen kunne ikke bli bedre. Ser allerede fram til neste år! Jeg skal sykle i mestertrøya! For en vitamininnsprøyting på sesongens siste dag..

Tusen takk til alle som har bidratt. Sponsorer, langere, lagkammerater, konkurrenter og alle treningskompiser! De som har bidratt vet det selv. Og ekstra takk til den viktigste av alle, Mari. Hun legger alt til rette for at jeg skal kunne holde på med det jeg liker aller best.

TV sending fra rittet ser du onsdag 25. sept kl 21.40 på TV2sport, Jeg skal se på, det bør du og!

Anders

En uke i paradis..

Sist uke var jeg i pardis, alle fall mitt paradis. I fjellet på jakt. Været var strålende hele uka, det samme var høstfargene og omgivelsene. Det ble to dager på reinsjakt og fem dager på rypejakt. Det ble både reinsdyr ryper i sekken.. Fjellet er helt fantastisk nå, aldri er det vakrere enn i den klare høstlufta. Dyreliv så vi også rikelig med. Både kongeørn, fjellvåk, jaktfalk, jerv, rev, rein, elg, hjort, hare, fjellrype og lirype ble observert i løpet av uka.

Pause må man ha..

Noen dager gikk jeg alene. Andre hadde jeg godt selskap. Det ble konsumert store mengder egg, bacon, cola, sjokolade og biff i løpet av uka. Helios sin pasta, knekkebrød og riskaker har også blitt favoritter som er med på tur.. MYE mat, men jaggu meg ble det forbrent mange kalorier også. Totalt ble det ca 150 km gange med sekk og børse i løpet av 7 dager. Dette er fantastisk grunntrening. Tror jeg har god nytte av de uendelig mange timene jeg har med slik trening. Tror mange skulle slitt med å henge på da jeg la i vei med 40 kg sekk med en ferdigslaktet rein oppi. Gleden av å komme til bilen og ta av den sekken må bare oppleves. Kan ikke beskrives. Det er som å fly.. Beina kjennes ut som vinger når man går. Colaboksen som venta i bilen må også oppleves, den var bedre enn noe som kan beskrives med ord.  MEN, tung sekk og lange dager gjennom kratt og opp lier er ikke noe formtoppingsprosjekt. Man får fantastisk grunntrening, men det blir lite sprut i beina. Derfor klarte jeg også å lure inn tre hardøkter på sykkel sist uke Altså 150 km gange og tre harde sykkelturer. Vanvittig med aktivitet. Men lite søvn og tunge bein. En jaktdag starter gjerne 05.00 om morran og avsluttes kl 20. Lyset utnyttes..

Jeg håper jeg har klart å bevare godformen til NM. Men så sent i sesongen er det andre ting som også spiller inn. Vel så viktig som det fysiske, er det mentale. Sist uke ga meg masse mentalt overskudd, masse gratis trening og opplevelser jeg husker for livet. Tanken slo meg mange ganger i løpet av disse dagene.. Kan man ha det bedre. 

Scott gjorde en god jobb..

Takk til alle som gjorde denne uka mulig og takk for turen LarsA, Gerhard og Torgeir. Alle var lik seg. Lars forspiste seg, Gerhard skjøt mest fugl og Torgeir traff minst, men drakk mest. God stemning i bua på kveldstid, masse oppvask siste dag og greit med en dusj etter fem dager svetting i fjellet uten mulighet til vask. Gleder meg allerede til neste gang. Ingen ferietur i verden kan erstatte en slik uke for meg..

Mat må man ha...

Nå går straks startskuddet her på Geilo. Jeg og junior blir nødt til å forsvare lagets ære ettersom Knut Erik og dokor B ikke er ved sine fulle fem. Uansett glad jeg har med junior og fantomkreftene hans, de kan bli gode å ha på mitt lag i dag.

Anders

Birken med juniorøyne

Jr har ikke latt høre fra seg på en god stund, det er forsovidt ulike årsaker til det. Blandt annet har asusen vært inne på service. Studiene på høyskolen har nok blitt litt i mest laget for den. Men det er klart at i denne urbane verden skulle jo ikke det være noe uløselig problem, så da blir det kanskje drøyt å gi mangel på pc all skyld. Men samma det. Storebror har vist gnistrende form ved flere anledninger i høst, iveren etter å spre det glade budskap har slengt seg på, så han har fått oppdatert det aller meste. Det har jo selvsagt satt meg i et dårlig lys, men det er vel delvis fortjent.

Helgas birkebeiner var nok junior sin siste mulighet til å notere seg en god plassering i 2013, den muligheten ble skuslet bort i likhet med de andre Augusteventyrene. Grenserittet, Cykelvasan og nå Birken ble en rekke med stort sett ubetydelige plassringer. Formtoppen som var ønsket og planlagt, ja den uteble... Det har igrunn vært fellesbetegnelsen for denne sommeren, en rekke middelmådige plasseringer jeg ser på som ingenting, null og nada! Svarte.

Storebror har allerede delt sine synspunkter, så dette blir vel som å hoppe etter Wirkola, som det så fint heter. Men sånn opplevdes birken med juniorøyne.

Lørdag formiddag, Helios DBS racing team ankommer det normalt så fredelige Rena, etter et bedre døgn på rica Hamar. Rena er ikke lenger noen fredelig plass. At 17 000 urolige hoder, med dårlige mager og peppermynteduftende bein har forlatt stedet, det setter sine spor. Men freden er i ferd med å senke seg igjen. Til tross for at eliten straks skal avgårde, spør meg i år igjen hvorfor det er slik. Et opplegg jeg aldri har forstått døyten av. Tankene går tilbake til 2012 da jeg ble offer for dette opplegget. Da jeg satt klistra i bakhjulet på en mosjonist uten sjans til å reagere. farlige scener, flaks berget meg, uflaks sente lagkompiser i grusen, mer uflaks sendte doktoren i grøfta.

Alle fra teamet er vi seeda i gruppe A, det er betryggenbde. Slipper å sitte rundt idiotene som på desperat vis skal smyge seg frem til steder de ikke hører hjemme. Det er aldri gøy, og alltid farlig. Opp til Skramstad går det som alltid unna, folk ramler ut av dansen i tur og orden, jeg prøver å finne bakhjulet til storebror. Ikke er han helt banos blottet for smartness, og jeg føler meg temmelig sikker på at han ikke detter av. Jeg finner bakhjulet, storebror viser fredfult veien opp til toppen.

Et stykke opp i bakken skjer det noe, Wilmann og Åsmund Løvik drar avgårde, håper en med Helios-DBS logoen på brystet hiver seg etter. For egen del er det utenkelig. Ser mange rundt meg som ser spreke ut, jeg har forlatt comfortsonen for lenge siden, klarer ingen stor tempoøkning.

Birken er birken, vet hva det går ut på. En ting er å henge med opp til Skramstad, en annen ting er ned igjen på andre siden. Her blir det alltid småluker, folk mister hodet, ofrer livet. Storebror nevnte i sitt inlegg en overivrig baias som forsvant ut av sperregjerdet, Jeg passerer åsstedet noe senere enn storebror. Baiasen kommer kavende opp igjen fra utsiden gjerdet. Med desperasjon i blikket kaster han seg inn i veien på sykkelen. Vi har svimlende tall på speedometerer, han har 0. Det vil si at han lager et helvettes spetakkel igjen. Jeg er oppi andre siden av veien for å passere han. Skulle tro man lærer av å kjøre ut av sperregjerdet, men neida. Learning by doing har aldri vært mere feil, for en bavian.

Inn i terrenget, det går kvalmende fort. Småluker blir til storluker. Er ikke mange steder jeg har det vondere i løpet av året enn her. Prøver å finne den jævelen som bor der inne et sted, den må frem nå! Skimter etterhvert en Helios-logo rett foran meg. Selv om tåkesynet er ved sine fulle fem oppdager jeg at det er Helios-DBS rytteren med mest hår ut av hjelmen, ja det er storbror. Her er muligheten, nå må du for guds skyld følge det bakhjulet til utgangen. Jr skuffer seg selv igjen, det blir ganske nøyaktig 7 lange meter til det bakhjulet ved utgangen. Det er 6,5 for mye....  forjævlig.

Førstemann som er ute av dansen, det er junior. Den følelsen man får når man kommer for sent ut av det forbaska terrenget.... den kan ikke beskrives, en hel verden av sykkelønsketenkning legges i ruiner. Ole Hem kommer hakk i hæl. Han har gode planer om å ta oss opp igjen. Det hadde han kanskje klart med litt hjelp, men det får han ikke. hjelpen han trenger av junior er ikke å oppdrive. Vi blir liggende i et håpløst vakum. Blir etterhvert hentet av de bak som senere tar oss opp til de foran. Meget begrenset dravilje har ført til at de 5 første nærmest har avgjort det hele. Ser at mine to lagkompiser gjør en iherdig innsats, prøver etter beste emne å få til kjør. Det vil ingen være med på. Skulle så gjerne ha hjulpet dem, men har dessverre ingenting...

Kvarstad passeres, her er det klart for andre langing. Langerdebutant Brovold er på plass på avtalt sted. Fra passeringen på Bringebu lå jeg bak Anders og Knut Erik, det var nok Brovold forbredt på her også. Ser at to squeezyflasker blir delt ut, ingen fler å se i Brovolds hender. Tar affære, er litt idiot jeg også, roper som om jeg skulle ha ledet VM med 10 sekunder. Brovold skvetter omtrent med nesa ut i feltet, en desperat kroppsvissitering av seg selv blir gjennomført før han roter fram den siste flaska fra baklomma, strålende innstas! Lettelsen i blikket er tydelig å spore i det jeg passerer han, får med flasken og noen velvalgte ord på veien videre.

For min del er det en kamp mellom liv og død herfra og inn. Det er jeg klar over. Det vil kjøres hardt i hver eneste kneik. Jeg henger med helt til det står ”200 meter til toppen” i rosinbakken. Her legges junior sin birkeninnsats grus, bokstavelig talt. Hørt om å grave gress på fotballbana, til og med hørt om å spise snø når mann staker på ski, men når man er i nærheten av å grave grus på sykkel... , da er det slutt, over and out!

Blir sittende sammen med 7-8 andre inn. Klarer å bli skikkelig uvenn med en kar fra Milslukern uten å prøve nevneverdig hardt på det. Han skal frem og ta en meget sjelden føring rett før Sjusjøen, han rykker til slik at jeg mister noen meter. Han snur seg å slenger med leppa, feil tidspunkt. Jeg er sliten, mistet motet, lengter til mål... Der sitter en tulling fra Milslukern og messer om 3 små meter... blablabla, han får svar. Et klart, men realt svar.

Ved inngangen av ballettbakken er det alltid kamp om plassene, min allerede nevnte kompis fra Milslukern stikker seg fram igjen. Jeg smyger meg på innern slik at han havner litt uti skråninga. Jeg får intet mindre enn ”kukksuger” slengt etter meg. Blir lei meg på hans vegne... voksne mannen, det koker i hjelmen hans, han har definitivt mye å lære her i livet.

Ned bakken forsvinner alle hemninger i kampen om en ubetydelig plassering. To mann fra gruppa foran, fem bak. Tar med meg det positive. Jeg vil komme til den gangen da det kjempes om høyere plasseringer, beviser ovenfor meg selv at jeg tør ganske mye ned den bakken. Sier noen høyst usaklige ord til meg selv idet jeg ruller over linja til en 28.plass. Tror jeg, har egentlig ikke sjekket. Treffer igjen Storebror og Knut Erik, de er heller ikke fornøyd. Alle er vi skuffet, men på ulike måter. De har vært utrolige sterke hele dagen, det har ikke junior. De har ikke fått utløp for sin vannvittige form, junior har ikke hatt noen vannvittig form. Jeg var ikke god nok, det var de. Så klart er det en ergerlig følelse.

Som allerede nevnt så jeg på birken som årets siste reele mulighet for noe godt resultat. Skal også sykle nm, men har nok neppe noe å stille opp med der. Mandag meldte jeg meg på helgens nc-avslutning i rundbane på Skullerud. Det skulle jeg ikke gjort.. Hver gang jeg planlegger å prøve et rundbaneritt er det et eller annet som skjærer seg. Nå har jeg vært småsjuk og ikke trent på 3 dager. Bedring i dag, prøvd en tur og det gikk fint, så da blir det ritt!. Kanskje er det skjebnen som prøver å fortelle meg at dette er noe jeg bør holde meg unna? Vi får se i morra

Jr

Birken, idiotenes aften..

Årets Birkebeinerritt er historie. Den går inn i historiebøkene som et av historiens kjedeligste. Lungespreng opp Djuposet samt feige konkurrenter får ta skylden for det. Det har vært sol fra skyfri himmel hele juli og august, med unntak av en dag. Birkenlørdagen, da våknet Helios DBS gjengen opp til regn og gråvær på Rica Hamar. Tre syklister og de fire gode hjelperne var klar til dyst. Logistikkplanen var klar. Beina var fine, optimismen oste av hotellvinduene. 

For en gjeng..

Ved ankomst Rena stopper også regnet. Rena sentrum fylles opp. Av Norgeseliten, Sverigeeliten og jaggu meg også landeveiseliten i fedrelandet. De beste fra to verdener møtes. Egenlig naturlig. Birken er ikke terrengritt, heller ikke landevei. Det er en krysning, en hybrid. Det er Birken. Gutta gjør de siste forberdelser. Jr mangler en del elementære ting så må kjøpe og låne litt utstyr. Sekkene veies inn. Minstemann slår til igjen, har fiksa noe han mener er en sekk på ca 3,5 kg. Den er nok nærmere 1. Halve verktøykassa mi havner i jr sin sekk, både rørtang og avbiter blir med han over fjellet.

Startskuddet smeller. Kaoset slipper løs, dagens første idioter blenger seg frem og går i bakken. Vi bruker hue og holder oss på sykkelen. Sitter godt fremme opp mot Skramstadsetra. Henger lett med. Superbein. Dessverre får jeg ikke med meg at et par landeveissyklister suser fra feltet. Prøver å støte meg opp når jeg ser det, men for seint. Hele feltet henger seg på. Går jevnt halvhardt over Skamstad. Jeg manøvrerer meg fint frem og sitter bra plassert topp 20 inn i Djuposet. Minifisk og Stankelbein Nesteby er bak meg i gruppa. Det går som alltid styggfort ned bakken. Folk kjører loco, noen for loco. Dagens andre idioter lager hull i gjerdet og besøker grøfta. Jeg ligger på halen av det som nå er en tetgruppe... Inn i terrengpartiet i en durabelig fart. Ser en rød skygge i front, det er ikke oksen Anton. Det er Ericsson, Vasavinneren for to uker siden, like sprek i dag.

Bratt motbakke i terrenget er ikke Fisken i sitt rette element. Jeg er som en panisk Fisk på land. Kaver meg opp. Beina spreller og lungene jobber som gjeller som ikke får vann. En tetgruppe glipper avgårde. Jeg klorer meg på halen av felt 2. Helt sprengt ut på veien. Nesteby har elga (løpt/hoppa) forbi meg i skogen og drar gruppa, Jr er borte. Jeg må ha litt alenetid bakerst, få ned pusten og få igjen bevisstheten. Grubler over om det er verdt det, har vondt. Etter første langing på Bringbu har jeg fått påfyll av drikke og fått kontroll over tankevirksomhet og fysiologiske prosessene i kroppen. Er klar til innsats. Hører vi er 15 sekund bak tet, er innstil på å kjøre full pupp for å ta de igjen. Det samme er Knut Erik, Manenegen og Nordskar. Men resten, NEIDA.. Sitter å ser dumt på hverandre. Dagens kronidioter. De vil ikke bruke en kalori på å ta igjen de 6 i tet.. Hva faen??! Fornøyd med å kjempe om 7. ende plass. Gitt opp seiern? Amatører.. Ja, forresten, vi er amatører, og kjemper mot proffer. Da må vi alle fall kjøre det vi kan og samarbeide. Men det er visst ikke snakk om. Går i snegletempo til Kvarstad. Etterhvert gidder jeg ikke dra selv heller. Går som det må gå. Vi taper mye til teten og gruppa vår blir gigantisk. Det blir bare for dumt, jeg er forbanna.. Sparer så mye krefter som mulig. Skal kjøre av alle jeg kan i Rosinbakken. Det blir dagens mål, kvitte seg med alle feiginger.

Så kommer skiltet, "Rosinbakken", men fader så kort den er. 1 500 til toppen. Ingebrigtsen løper jo den distansen på 3.30. Mange klarer man å kjøre av på en slik kneik? CF Hagen og Manengen bidrar litt i front. Men jeg drar nesten hele bakken. Gruppa er alle fall mindre på toppen. På kulene mot Storåsen støter jeg og herjer det jeg kan. Nestby bidrar med sitt, lager småluker og litt kvalme i gruppa. Vi er ca 20 over Storåsen, ca 50 mann av lasset. Planen funka bra, men ikke bra nok. Vi er for mange. Transport ned til Ballettbakken. Der avgjøres det. Som alltid..  Knut Erik og jeg havner midt i gruppa, vi blir 16 og 20 totalt. Hobbyamatører og redd som Luvig fra Flåklypa nedover begge to. Ikke det vi hadde håpet på. For stor gruppe med inn. Det skyldes at alle vil henge, ikke kjøre. Da får vi også svenskebank på vår egen hjemmebane. For dårlig. Håper de som ikke dro en meter hele veien og karret med seg en topp 15 plassering er fornøyd. Det må de være. Hvis ikke må de bytte taktikk. Kommer ikke høyere opp med den innstillinga. Vi i Helios DBS sikter mot toppen, da kjører vi for å klare det.. Men i dag var vi ikke gode nok. Ikke oppmerksomme når første bruddet gikk. 10 sekunder for dårlig gjennom terrenget. Ikke sterke nok til å kjøre inn teten. Også for dårlig ned Ballettbakken. Da når man ikke opp.. Men det kommer flere år..

Kl 04.30 søndagen etter ringte vekkeklokka. Birken er skillet mellom sommer og høst. Ut på reinsjakt. Jakt på heder og ære blir bytta ut med jakt på kjøtt og flotte fjelturer framover. Ingen feige konkurrenter, ingen idioter, bare flotte turer i vente.

Mine 3 satsningsritt er gjennomført. Ingen topp 5. plassering. Men i Sverige var jeg i posisjon og i Birken var jeg sterk. Ingen bryr seg om det. Det er resultatlista som teller. Fokus blir på litt andre ting fremover, men avslutter sesongen med NM 21. september. Før den tid blir det mange timer med sekk og børse. Ska få til noen hardøkter innimellom, håper dette bevarer formen. Men merker at det er tøffere mentalt nå. Det koster å fokusere for å være med i toppen. Det ypperste fokuset er borte, det kan være forskjell på suksess og fiasko. Men den som lever tre uker til får se om jeg klarer å samle krefter til en siste innsats...

Fjellet kaller nå.

Anders