fredag 4. mai 2018

Trøbbel i Fiskeparadis..

Det er en helt vanlig fredag. Jeg er på vei hjem fra jobb. Hovedstaden går inn i helgemodus. Har lagt inn 20 minutter ekstra på veien. En bonustur opp til Grefsenkollen. Tar fem minutter. Jeg har sittet her utallige ganger før. På denne gressplenen. På denne benken. Over hovedstaden. Reflektert over livet, formen og hverdagen. Hundrevis av intervalldrag har jeg kjørt opp hit. I år har jeg ikke kjørt et eneste drag. Det går visst ikke alltid slik man har planlagt.



Første helga i mai har de siste to årene blitt markert med danskebåt, tax-free shopping, rødpølse og sesongstart i Aalborg. Vi digger å være norsk i Danmark. Aalborg MTB skulle derfor være sesongstart også i 2018. Nytt lag, ny motivasjon, ny skulder, nye råe samarbeidspartnere og nytt utstyr. Bordet er dekket til storfest. Derfor var jeg grytidlig ute med å leie en gedigen partybungalow til hele vår nye Ahlsell Cube. Downtown i Aalborg. Bare et steinkast unna startlinja og de beste restaurantene i byen. Alt lå altså til rette for sesongstart med et smell! Smell ble det definitivt i fjor. Da holdt strikken i 75 av 100 kilometer. Da møtte jeg en betongvegg som var dobbelt armert. For to år siden holdt Fiskene 99 km før det gikk i svart. Bildet sier vel sitt...



Oppgaven var derfor griseenkel før avreise Danmark. Gjøre treningsjobben gjennom vinteren. Holde 100 kilometer den 5. mai. Knuse all motstand. Ta med pokalen hjem til fedrelandet. Å ta båten over Nordsjøen for å bli slått av Drenger og Rødnisser for tredje år på rad er ikke et alternativ.

Etter en høst med fatle og sykkelrulle var toppetasjen megaladd for seige skiturer og harde sykkelintervaller i det kalenderen bikka 2018. Kroppen svarte imidlertid blankt nei.

Jeg har vært med på dette gamet en stund. Vet hvordan ting skal føles, plutselig føles det ikke slik. Ikke i det hele tatt. Etter en blytung januar var det tid for justering. En rask blodprøve var alt som skulle til. Svaret er et slag med knyttet neve midt i pæra. Det lyser rødt på alle parametre. Fiskekroppen er på ukurs. Det er det siste jeg har sett til rød sone siden den gang. Noe har gått galt. Sjekker det som sjekkes kan. Ingen kan forklare hva, hvorfor eller hvordan det har blitt slik. Dager blir til uker og uker til måneder. Plutselig er det mai og sesongstart. Ingen Aalborg, ingen hardtrening, ingen sykkelform. Lillebror sliter også med legemet. Ligger betuttet rett ut på sofaen noen hundre meter nede i gata. Klør seg i hode og på pungen. Kom seg aldri på danskebåten han heller..

Vi må sende vårt nye teammedlem alene på tukt over Nordsjøen. Han må kjempe alene mot Rødnisser og Drenger. Vi andre krysser fingrene for Per. Heldigvis har han en egen partybungalov.  Han kan invitere til et realt houseparty om han vinner pokalen.

Men hva med brødrene Brothers. Har Fiske blitt for gammel og grå? Har sykkelverden rullet fra oss?
Svaret er enkelt. Svaret er nei. Vi skal tilbake. På toppen. Der vi hører hjemme. Enda bedre. Enda raskere. Enda sterkere. Historien er full av folk som har reist seg og kommet styrket ut av en tur ned i avgrunnen. Menneskesinnet er en merkelig innretning. Når man plutselig ikke kan gjøre det man elsker. Da blir man mer motivert enn noen gang. Dette er ikke slutten. Så langt langt i fra. Håper å se dere på startstreken også i 2018. Jeg skal være der, jeg trenger bare litt tid.

Bekken bruser av energi og nytt liv på Grefsenkollen. Hestehoven blomstrer denne fredagen over Oslo. Naturen reiser seg etter en lang og tøff vinter. Den har vært tålmodig. Men nå er den klarere og finere enn noen gang. Det gir meg trua. Trua på et nye sykkeleventyr. Jeg må bare gjøre som hestehoven. Være tålmodig. Vente til riktig tid. Til sola skinner. Da skal jeg igjen blomstre på to hjul.. Som en vis dame en gang sa; Hvis vi ikke hadde noen vinter, ville ikke våren vært så deilig. Hvis vi ikke av og til møter motgang, ville ikke gode tider vært så velkomne.



Tar sykkelen og ruller ned. Henter Lillegutt i barnehagen. Han er bedre enn noen gang på to hjul. Vi sykler hjem til mamma. Leker oss soldansen på trampolina. Tar en utekaffe og skummer avisa i kveldssola. Lager oss fredagspizza og fyller litt rødt i glasset. Livet kan heldigvis by på så uendelig mye mer enn terrengsykling. Det virkelige livet... Sykkel er bare viktig av alt det som egentlig ikke betyr en noenting. Men likevel, det er faen så gøy..



God helg!

StoreFisk









søndag 18. februar 2018

Dyrene i Afrika




Så var Afrikaturneen over. Alle eventyr har sin ende.


Å reise til Sør-Afrika på sykkelritt har vært en gulrot og en drøm for meg i mange år. Da muligheten ba seg var det bare å berolige foresatte, ta vaksiner og pakke viagraen i håndbagasjen. Mente aftersunen selvfølgelig. Liberty Trans Cape 2018. Et sykkelritt som arrangeres for fjerde gang. Går over sju dager og sykles i par fra Knysna til Franchoek. Som en del av UCI-lag trodde jeg en partner skulle være mulig og oppdrive fra egne rekker. Så feil kan man ta. Det skal skrives bachelorgrader, noen føder og andre har bare en skulder til disp. Døgenikter.

Rødnissene fra Swix Hardrocx står imidlertid alltid klare for sykkeleventyr. De har slikt å drive med. Lite føding og bachelorskriving i leiren der. Ole Hem var førstemann ut. En drømmemakker med alt en konkurrerende Blånisse kan ønske seg. Så ble drømmen til mareritt. Ole stuper på trynet ned fra Ullevållseter seks dager før avreise. Kragebeinet tvers av. På ski. Perkile. Ypperlig timing. For båda två.

Slikt blir det tankekaos og sinnsforvirring av. Føler meg som Kjell Bjarne i Elling som er mentalt innstilt på flesk og duppe. Den turen til Afrika, den skulle jeg ha. Heldigvis var redningen nær. Rødnisse 2 fra Halden kom med positiv tilbakemelding på direkten, selv om han satt på flyet hjem fra Canarisen. «Hvorfor ikke, bagen er jo allerede pakket» Tror det er syklist man skulle blitt 😊

Fredag 02.02. Klokka passer 24.00. På plass i Cape town. 15 timer på fly. Lune 40 graders temperaturforskjell fra Oslo møter deg i døra. Det er oppkok i pappen. Bekkenløsning i korsryggen. En nøttebrun rødnisse fra Halden står klar til å hjelpe tynsetingen med bagasjen. Oppbyggingen av nisseunionen starter knirkefritt. Jul på månetoppen.


Thank you Laura and Sarah for a beautiful flight on the way down to CT #helloladies 

Rett i seng, ny flytur til Goerge og Knysna noen timer senere. South African Airways. Lokal moro. Kommer oss til Goerge, får testet utstyr og sykling i nærmere 40 varmegrader. Presterer sjølsagt å glemme solkrem på armene første dag. Semiamatør av en annen verden, senere the lobster from Norway som må sykle rundt med løse armer under rittets to første dager i 35 stek. Gratulerer med dagen. Jeg reiser alene.

Når startskuddet etterhvert går søndag morgen er det en ellevill spenning som frigjøres fra overtente sinn. Nå skal det mentale regnskapet balanseres etter noen uker og måneder med grubling. Hva duger man til? Fasiten er aldri langt unna. Idretten er ærlig. På godt og vondt.

Et av hjemmelagene har god glid på skiene. De stikker unna i første bakke. Resterende har is i  rubben. Sitter igjen som dødstekte hummere med åndenød. Me and my partner in crime kommer på toppen som andre lag. Dette er vår posisjon. Her hører vi hjemme. Her glir vi inn i næringskjeden. The Thomastrain and the lobsterboy finner sin fart. Afrikanerne forsvinner i det fjerne, det samme gjør det jagende kompani bak. Vi ruller inn til en 2.plass på åpningsetappen og føler vi har god kontroll på sakene.



Så starter de syv underverker av en profftilværelse. Rittet er sponset av Volvo. Blankpolerte xc90`er står klare til å frakte alt som kan krype og gå av nedstøvede syklister til dusjen. Der står de og venter til lem og legme er presentabelt for lunsj i rittcampen. Så kjøres du tilbake til et lunsjbord det krever sin mann for å håndtere på en fornuftig måte. Der ruller du deg god og mett til øyelokka annonserer at en liten tur i bingen er å foretrekke. Med starttider henholdsvis 06.30 og 07.00 er det opp før fuglen flyr. Så kommer en ny Volvo og kjører deg til hotellet. Sykkel og møkkete klær har du forlatt hos arrangøren. De møter deg nyvasket til neste dag. Sjåfører av begge kjønn i volvobilene takker pent for at de fikk æren av å kjøre deg og rittmagen til hotellet. Snakk om utakknemlig jobb. Om du ønsker deg ut igjen på kvelden er det bare og gi en lyd. De er aldri mer enn noen minutter unna.

Treretters middag klokka 18.00 står klar hver enste kveld. Rittet har en egen kokk  som er med på hele moroa. En kokk som i blinde hadde servert Eivind Hellstrøm de deiligste retter. Uten og få passet påskrevet og knuste trommehinner. For en ønskedrøm. For en tilværelse. For en kjip følelse det er å være broder fisk hjemme i Norge. this is the shit. This is Nirvana.

Dag 2. Vi rapporterer på ydmykt vis til speakeren ved målgang dag 1 at vi har «doing a stabile race, hopefully the winner guys has pushed a bit to hard from the beginning». Jeg har møkkabein ut av en annen galakse. Det er tortur å presse gjennom et anstendig antall watt i pedalene. Pølsebein. Pokker. Føler meg sjakk matt. Føler meg som en deigklump. Klistret til underlaget. Kjenner at det sykles ufornektelig sakte, men det går bare ikke mer. Makan, er det sånn uka skal bli? Hva tenker Thomastoget? Skal han sykle sammen med en kringledeig fra Østerdalen i sju dager? Hva hadde Magnus Carslen gjort? Ingen ting. Sjakk matt er sjakk matt, selv for han. Det går jo som det må. Vi ramler av teten, blir hentet inn bakfra. Så har jeg vel litt flaks med at 2.etappen i utgangspunktet passer meg meget bra. Deigen hever utover i etappen. Vi avanserer i feltet igjen. Tornerose våkner fra dvalen mot slutten og vi ruller inn til 3.plass.


Dag 3. Hva venter? Lengste dag. 114 km. Skal det bli 114 km hvor Timon skal taue Pumpa fra team Happy Salmon gjennom jungelen i dag igjen. Det blir samlet «felt» mellom de tre første lagene etter første lange stigning. Får hyggeligere svar av legemet i dag. Vi er venner igjen. Laget som etter gårsdagen har kapret 2.plassen er en spennende og utradisjonell sammensetning av et sykkellag. En franskmann som er en tro kopi av Chris Froome, i tospann med en overtent plugg av en tysker. Heretter kalt Speedy Gonzalez på morsmålet i Happy Salmon leiren. Speedy ligger aldri dårligere enn nr. 2 i feltet. Ligger 1,7 mm bak masterbilen hver dag og er generelt gira på livet at the moment. Han er den typen. Artig konkurrent som farger hverdan i Afrika.

Speedy har en klar plan om å kjøre meg av lasset etter gårsdagens begredelige forestilling. Pumba, the lobster boy from Norway skal grilles. Det er tyfon av en motvind nede ved kysten. Speedy brenner høyoktan som dagen er lang. Lar ikke en kneik går fra seg før han brenner til. Kikker litt tilbake på meg med jevne mellomrom. Jeg lar han gå rett i baret. Kølla i buret. Jeg sikler og griner på den røde nesa hver gang han brenner på. Er ikke sliten at all, men det tror han. Det blir samlet inn, og jeg har en sjeldent god følelse i kroppen etter 110 km med ballene i klem. Det blir hektisk på slutten. Lederne som er på hjemmebane er tydelig kjent i hver en sving gjennom sentrum. De støter ut av en 90 graders sving 7-800 m før mål. Jeg ber Thomastoget pent om å tette luka. Ingen respons. Speedy sitter igjen med halen mellom beina og faller tilbake som en potet. Vi ruller inn til 2.plass. Happy med dagen, Happy Salmons. Men nesa er lang etter at seieren gikk fra oss på en god dag.

Fjerde dag. Kneika. Det er alltid en milepel å passere halvveis i et etapperitt. Dag 3, 4 og 5 byr alle på distanser over 100 km. Sol og 30 stek er bytta ut med pøsregn og 25 grader. Ypperlig for nordmenn som er vandt til å kjøre griseritt i 0 grader. Arenaen er dog en annen. Dette er rene grisebingen. Gjørma er så klebrig at vi må løpe opp flere bakker fordi gjørma pakker seg mellom ramme og hjul. Statisk stillstand. Aldri vært vitne til makan. Skulle hatt spade i lomma. 

Speedy har definitivt ikke lært leksa si etter dag tre. Han fyrer opp damplokomotivet og brenner på i samme stil. Same procedure as day 3. Tre lag. Vet at det kommer en heftig bakke på sti ca. halvveis. Nå er det lobsteren sin tur til å grille Speedy. Grabber en muffins på tredje waterpoint. To min senere går løypa rett til værs. Sier adjø til Speedy langt inne i sjelen og løper meg opp i tet.

Får trill på sykkelen igjen etter litt gjørmegraving. Tråkker til med krefter jeg har og krefter jeg ikke har."Har du kontroll Fisk? Det er 55 km til mål lyder det fra bakhjulet"

På toppen er det bare Happy Salmons og anpustende afrikanere igjen. Digg. Får motorpace med afrikanerne på andre siden. Kan ikke erindre og tilbakelagt 35 km så raskt i et sykkelritt ever. Passerer 50 km/t i rulla når den minste av afrikanerne er fremme og drar. For et lokomotiv. De takker så pent for samarbeidet etter 85 km. Da er det slutt på lobstermoroa. Thomastoget må i aksjon igjen. 20 km senere står de og jukker en pinne ut av giret på toppen av en bakke. En ny glød blir tent i maskineriet som er sluttkjørt på tomgang. Klarer med et nødskrik og slepe meg på halen inn til målstreken. Der konstateres det begredelige faktum med 1. og 4. plass til team Happy Salmon i spurten. Jeg misser totalt i inngangen. Det knekker 90 grader venstre 50 m før mål. Jeg har hverken krefter eller syn til å oppdage noe som helst. Kunne ikke svart på hvor i verden jeg kommer fra, hva jeg heter eller hvilket kjønn jeg er. Det er rimelig kølsvart. Purkstusslig, men sant. Så blir det en ny 2.plass, men det nærmer seg.




Dag 5, the neutralized day. Superlette første 35 km, for lette selv etter gårsdagens tur i underetasjen. . Ca.50 mann. I samlet felt. Med mange elvekryssninger. Med de fordeler og ulemper det følger med. For det meste ulemper. Kommer så til et låst gjerde uten videre merking av løypa. Her er det for sikkerhetsskyld en bisverm som holder til. Ledermotorsykkelen står med hjelmen full av bier og er smått sinnsforvirret. Det komplette kaos oppstår. 50 ryttere titter febrilsk rundt seg i alle himmelens retninger. En luring tar til slutt avgjørelsen om å klatre over gjerdet. 48 av 49 inkludert oss selv har ikke mer vett i pappen å vise til. Klatrer etter. Så sykler vi 5 nye km til veien stopper. Da kommer en ny motorsykkel brasende og melder «go back guys, you are far away from the track and in complete wrong direction". Tilbake 5 km, over samme gjerde. Forbi samme bisverm. Nå er det min tur til å få et biestikk i pappen. Er bare passe glad i veps, bier etc. Det er ingen hemmelighet. Kroppen agerer uten samtykke fra hjernen. Drar noen mr. Bean moves midt i feltet. Henger hjelm og briller på styret mens jeg får ristet bia ut hjelmen. En hjelm som raskt blir forholdsvis trang. Havner langt i bakleksa. Sliter meg til slutt opp igjen etter slalomsykling for å høre at UCI-kommissæren har valgt å nøytralisere etappen.

Da blir det trilletur resterende 60 km inn til mål. En luring av de sjeldne fant ut i det vi hoppet over gjerdet at dette måtte være feil vei. Han snur altså 180 grader uten å si et pip til noen av de andre. Sykler solo 80 km i motvind for å stikke avgårde med etappeseieren. Passerer da før UCI-kommisæren melder at rittet er nøytralisert. Får beskjed på siste water point 11 km før mål om at rittet er nøytralisert. Sint som en fele selvfølgelig resten av kvelden. Karma is a bitch si.



Nest siste dag. Du er da kommet til det stadiet i livet hvor butterdeig og croissanter må oppdrives til frokost for å orke og spise deg mett. Det er vondt og stå ut av senga. Å sette seg på sykkelsete er som å tre en ananas inn mellom beina.  Med fem knirkefrie rittdager på råd var dagen kommet for en dose med spetakkel og kålrabi. Thomastoget punkterer tidlig. Spretter av og starter med å ødelegge pumpa. Vår eneste tilgang til ekstern CO2. Sykkelmekanikeren fra Halden uttrykker sine tanker rundt det. Guds frie natur langt sør for ekvator får vært vitne til noen norske formaninger som ikke tåler dagen lys. Jeg starter jobben med å trygle de forbipasserende om litt luft. Etter en god stund får vi det og er klare til videre ferd. Rett rundt neste sving står Speedy med sin kjære kompanjong. Fire sykkelhjul, tre av dem med luft i. Guds frie natur får igjen vært vitne til noen ymse formaninger. Denne gangen på tysk.

Vi kjører en steikende bra tempo i 60 km. Tilbake på 2.plass. I det vi inntar den begynner framdekket mitt å sprute guffe i alle himmelens retninger. Det får vi plugga i en fart, og en ny jakt på 2.plassen er i gang. Afrikanerne er for lengst stukket av gårde og langt på vei avgjort kampen om sammenlagtseieren. Vi knekker det siste laget om 2.plassen opp siste stigning og karrer til oss en ny 1. taper plass. Kjører en knallbra dag som team foruten to hull i gummien. Speedy og sin makker punkterer like godt 5 ganger og gir oss en luke på drøyt 50 minutter til dag 7.



Så eksploderer magen som en granat i løpet av kvelden. Komplett gjennomtrekk og det er spraylakkering av badet 5 minutter etter hvert forsøk på inntak av næring. Våkner kl. 01.00 på natta og må skru av aircondition for og få igjen varmen. Skjelver som en struts og pappen verker som en maurtue. Gleder meg ikke nevneverdig til vekkerklokka som ringer 3,5 time senere. Med god grunn. Å gå ut av den dyna når klokka ringer er som å krysse Nordpolen. Thomas henter noen crossainter til og meg og hjelper meg med pakkingen. Får konstatert at feberen er fraværende og innstiller selvsagt sinnet på at det er 73/650 km unna 2.plass. Det er guds lykke at vi fikk god margin bakover. Dag 7 blir en kamp om å opprettholde en form for tempo til mål. Uten å sprenge en syk kropp.  Sitter over endeløs savanne. Har akkurat flekka av sykkelshortsen og tømt magen. Kjenner at tanken er bunnskrapt. Vet det er 7 km stigning mot slutten. Hoi. Hva ville Jan Baalsrud gjort? Kommer i mål etter 72 km på bakhjulet til Thomastoget. Langt bak de beste lagene, men innenfor limiten på 50 minutter til lag 3. En befriende følelse å krysse mållinjen og grave gress i Franchoek. Målet om pallen er innfridd, og det er enkelt og slå seg til ro med en 2.plass når vinnerne totalt sett var flere hakk hvassere. De hadde heller ikke multius dritopolaris siste døgnet.

Premiesermoni, tablemountain i soloppgang, safari påfølgende dag og litt lokal rødvin så er man etterhvert klar for hjemreise. Foruten om at magen har servert flytende avkastning 25 ganger daglig i to døgn har alt gått prikkfritt. Minneboka har fått friske og gode innskudd.  Det var selvfølgelig den største utopi at 11 dager lengre vekke fra Tynset enn noen gang tidligere ikke skulle by på utfordringer. Tropper opp på flyplassen med rennede tarm, luguber helsetilstand og generelt lite motivert for 15 timer i fly hjem. Bare for å få følgende beskjed. «I`m sorry mr. but your flight arrived for 22 hours ago». 12 Februar 00:40 der altså.

I egen tankevirksomhet har det alltid vært natt til tirsdag. Noe det selvfølgelig ikke er. Føler meg som den mest inkompetente, største premietreskallen sør for Polarsirkelen. Forbanner meg selv, mens siste rest av overskudd i en utmattet kropp svinner hen. Får beskjed om å traske bort til billettskranken for å finne ut når neste ledige fly til Norge er. Det var ikke mulig å endre billetten til Ole på tur ned. Ser for meg samme skjebne, en fattig hverdag og at utfallet blir å reise tilbake til Cape Town for en ny natt, for og så knuse sparegrisen for en dyr billett hjem. Krisemaksimerer og mobiliserer det som er mulig. Klemmer ivei noen tårer idet jeg går bort, forklarer situasjonen og drar opp med at dama er gravid hjemme i Norge. På noe som neppe kvalifiserer til ståkarakter i engelsk. De kommuniserer seg imellom i skranken. Det føles som hele 8.etappe mens de korresponderer og taster på laptopen. Så kommer altså tilbakemeldingen om at de er villig til å hjelpe meg. Får booket om billetten til et annet selskap. Jeg er bønnhørt og får gleden av og dra mastercardet på et beløp jeg mer enn gjerne er villig til å betale. 

Det ordner seg alltids 😊

Takk for turen Thomastoget, det har vært en sann glede fra ende til annen.
Takk til Cyklon som stilte med lånesykkel for anledningen. Syklet alle dager på hardtailen CUBE Elite C:69 SLT 29.
Takk Original Teamwear for perfekte trøyer i varmen. 

Team Happysalmon



Jr 


tirsdag 9. januar 2018

Hva nå?!

Så var 2018 her. Nytt år, nye muligheter, nye opplevelser, flere komedier og nye drømmer står for tur. Bloggen har på sedvanlig vis ligget død som en sviske siden siste tråkk i 2017. De største fadesene og triumfene er evaluert med både rette og skrå blikk gjennom året som har gått. Nå er juleribba fortært og blikket rettet mot neste kapittel.

Det er fem år siden vi klarte å stable et UCI-lag fra Nord-Østerdalen på beina. Et profflag bestående av amatører pr. definisjon. Dette har vært vår måte å gjøre det på. Vår nisje. Vår greie. Man kunne skjøvet arbeid og studier til side, men det passer bare ikke for alle. Det passet ikke for oss. Vi trenger også noen andre ting i hverdagen. Jakting, fisking og andre interesser. Så ligger syklingen og idretten der i bunn. Et fundament som skaper orden i regnskapet. En trigger i hverdagen som holder hodene kalde og sinnet skjerpet.

Så blir man kanskje ikke verdens beste sykkelrytter. Det krever at du legger vekk det ovennevnte. Gjør alt som står i din makt. Og selv da er det tvilsomt om man når opp på øverste nivå. Drømmen har nok heller aldri vært og bli best i verden. Drømmen har vært og bli så god som mulig. Reise rundt, med startnummer på styret og adrenalin på tanken. Sammen som lag. Sammen med en kompisgjeng som deler de samme verdiene, og som har de samme drømmene. Spre idrettsglede. Vise frem den fantastiske idretten vi bedriver på best mulig måte. Få med de yngre inn i et bra miljø. Vise ungdommen i Østerdalen at du sykle fort selv om du er stasjonert i snøfonna oppe på Tynset store deler av året. Kjenne at man lever, kjenne at kroppen er i balanse, at man kan tøye strikken til det ytterste, og gjerne litt til. Da blir det også noen prestasjoner og se tilbake på. Det er mulig. Med kloke valg, og riktig fokus til riktig tid.Vi har da fått en norgesmester, vunnet norgescupritt og senest i fjor kom et av de større høydepunktene da vi klarte å dra hjem seieren på Island. Og vinne et ritt i det store utland, sammen som brødre. Det er spesielt.

På vår vei har vi hatt trofaste samarbeidspartnere gjennom 5 gode år. Alle gode viser har sin sende. Nå har enden kommet for flere, og vi står foran 2018 uten tilstrekkelige samarbeidspartnere for å drive laget vårt videre. Om du eller din bedrift kan være interessert i å inngå et samarbeid med oss står døra åpen. Om du har tro på det vi driver med, på våre verdier skal vi i fellesskap utarbeide et samarbeid som begge er tjent med. Ta kontakt, responstiden er rask :) Det dreier seg om tilstrekkelige midler til å holde driften av et lag. Den dagen det ikke lønner seg blir det vanskelig å forsvare videre drift. Men tiden er knapp. Laget må registreres innen kort tid. I realiteten innen torsdag fk.

Drømmene lever videre. Vi føler fortsatt vi har noe ugjort som lag, og at det bor flere triumfer i gjengen fra Østerdalen. Man lærer mens man lever, og toppidrett er en dyrebar læring. Det er "learning by doing" som gjelder. Vi er alle forskjellig, skapt med ulike forutsetninger fra naturen sin side. Det som fungerer for meg fungerer nok ikke like bra for deg. Vi føler stadig at vi utvikler oss som syklister, som idrettsutøvere. Vi er klar for 2018!


Sykkelhilsen fra to Fisker som fortsatt vil være en del av et lag.















torsdag 14. september 2017

SkaidiXtreme... Extremt fett!

Det er en helt vanlig onsdag ettermiddag i hovedstaden. Fiskene sitter endelig på flyet til Alta. Klare for nye sykkelerobringer. Solørguden på laget har klart å overtale oss til å skrinlegge reinsjakta en hel langhelg for å dra på trofejakt og opplevelsestur til Sameland. Gjengen som står i bresjen for Skaidi Xtreme har snekret opp et program som virker for kult til å være sant.  Det er ikke bare, bare for Fiskeamatører å få tid til slike sprell. Ingeniøren droppet kontrollregninga av bærebjelkene og læreren har tredobbel timeplan første halvdel av uka. Tiden vil vise om husene står gjennom vinteren og elevene står på eksamen til våren.


To brødre som er brødre i Sameland..
Sju timer tidligere var det levering i barnehagen ved åpningstid og sedvanlig halvhard spurt med slimhoste og kolspust på to hjul gjennom Groruddalen for å rekke første time. Fire skoletimer senere er det full spurt ut fra klasserommet og inn i Caddy`n. Junior venter som planlagt rett utafor hoveddøra på skola. Han sitter konstant opptatt i telefonen til Gardermoen. Prøver febrilsk å forklare noen konstruksjonstegninger for en polakk på østerdalsengelsk over telefonen. Jeg trøkker ned min medbragte lunsj som likner et bombekrater i plastikkposen. Samtidig får jeg svart på noen jobbmailer fra min utgamle antikktelefon. Sykler og bager ligger strødd i bagasjen. Pakket i hui og hast i høstmørket kvelden før. Syklene sendes på flyet i god tid. Fem minutter før innsjekkingen stenger. Vi finner det som likner riktig fly og planter rumpa ned i flysetet på SAS. Setter mobil i flymodus og kroppen i hvilemodus. Har nødutgangsete, lange bein kan strekke ut og hvile. Amatrørene som leker proffer kan senke skuldrene.

Lander på Alta flyplass. Helt uten formening om hva vi skal møte i nord. Står utenfor døra på Alta lufthavn med sykkelkofferten i hånda som to apatiske søringer uten retningssans og egen fri vilje. Ringer rittsjef Odd Peder som ber oss se etter en buss med Skaidi skilt. Det står en eneste buss på hele flyplassen. Skaidi står det på den. Idiotsikkert opplegg. Skulle ikke være så vanskelig selv for to idioter på tur. Sjåføren lemper inn utstyr og hilser oss velkommen til Skaidi. Vi tror ting ruller vår vei. Bussen kommer ikke lengre enn 3,5 kilometer før neste utfordring. Vi sitter i klisteret til Statens Vegvesens storkontroll. Heldigvis trenger man ikke gyldig vognkort og papirer for å kjøre buss i nord. Såføren drar noen lokale skrøner og groviser, er raus med shitprat, klapp på skuldra og deler gjerne en rullings med alle mann i kontrollsona. Gjør tydeligvis en ypperlig figur. Femten minutter senere ruller vi videre. Over vidda kjører vi sikk-sakk mellom reinsflokkene. Lillebror sitter med elefantøyer, tendenser til ereksjon og en tåre i øyekroken. Forrige søndag evakuerte vi rett fra Birkenland til Tynsetland. Satte vekkeklokka på 03.50. Brukte de neste 14 timene i Alvdal Vestfjell. Traska mil etter mil etter mil gjennom kratt og ur. Kikla i kikkert til øya var tørrere enn tørketida i Sahara.. Drømte og fantaserte om reinshorn i horisonten. Fant ikke anna enn Bæ-bæ lille lam og Snurre sprett i linsa. Her trenger vi ekstra setebelte fordi bussen må kjøre omveier rundt alle reinsflokkene...

Vi passerer Skaidi uten at bussen ser ut til å vurdere stans, vi skal visst til Hammerfest, hjem til rittsjef Odd Peder. Dette er den formelle starten på det som skal vise seg å bli et fire dagers eventyr.

Vi forlater utstyr og bagasje utenfor et pent opparbeidet bolighus. Inviteres inn i varmen til Odd Peder. Barna hans tar klær og sko og viser oss vei. Hans kone Susanne har disket opp med de deiligste bagetter og en stor kopp kaffe. Vi hilser på verdens hyggeligste kar, Øyvind, vår vert, verge og fadder første natt. Alt er en drøm. Så vekkes vi brått. Fiskene skal sette opp syklene. Det går som det ofte går. Eirik har ikke ofret Trekfulldemperen et blikk eller en mikrokalori siden Islandturen. Pakker ut en nesten komplett Trek. Mangler bare en krankarm og pedaler. Godt forsøk, likevel helt ubrukbar til sykling. Jeg pakker opp min nyvaska Trek som er topp preppa for Finnmarksvidda. Har fått streng beskjed av Reodor Lillebror om å skru av giret så det ikke bøyes under flyturen. I det jeg åpner sykkelkofferten ligger giret i fragmenter utover sykkelkofferten. Fjærer og skruer hopper rundt som sprettballer. Faen i faen i faen... Bruker all min tekniske innsikt for å sette sammen giret. Funker nesten. En del mangler. Umulig å feste giret til ramma. To syklister, ingen sykler. For noen sirkusklovner. Resten av selskapet kjenner oss for dårlig til å le høylytt, men latteren klarer de ikke skjule. Klovneamatørfaktoren til Fiskene har nådd nye høyder.

Vi kunne vanligvis bestilt først fly hjem. Det er bare en ting som redder oss. Vi er i verdens beste hender. Hos det som viser seg å være verdens mest løsningsorienterte folk. Vår husvert Øyvind utsetter henting av kone og barn. Han må rundt på bygda og samle sykkeldeler til Fiskene. Gutta som han nettopp har blitt introdusert for. Gutta som han skal innlosjere i sitt eget hjem. På soverommet til sin egen datter. Som han har tatt på seg å være verge for de neste 14 timene. Han tenker nok sitt. Hva har han sagt ja til..

15 minutter senere er Øyvind tilbake. Med et bakgir, en krankarm og to pedaler. Vi får en tåre i øyekroken. En kar med navn Joakim har demontert hele sykkelen sin for at Fiskenes sykler skal komplementeres. Vi hiver delene i bilen til Øyvind og fraktes til middag. En lokal kokk disker opp med den beste hvalbiff. Fiskene vet som alltid å sette pris på god mat. Junior rekker minst to runder for mye gjennom buffesonen. Deretter må det mekkes. Øyvind deltar gledelig i strabasene. Låner bort garasjen, lyser opp, holder utstyr, gir tips, gir bort utstyr, underholder med noen gode historier og ofrer hele kvelden med familien for at Fiskene skal få satt sammen syklene til en del. Alt avsluttes selvsagt med at Junior skal låne Øyvind sin pumpe for å justere dekktrykket. Junior mister hue. Legger all kraft og hvalbiff i pumpinga. Bøyer Øyvinds sykkelpumpe som en pill råtten banan.  Selvsagt funker den ikke lengre, junior har ødelagt pumpa som har fungert hver dag i ti år. Bare å skru av lyset og dra ned rullgardina. Innta stua i Hammerfests peneste hus. Få servert litt frukt og nøtter. Innta senga som Øyvinds kone Lisa har redd opp til oss. Mia og lillesøster må ligge på gjesterommet. Brødrene Fisk har okkupert barnerommet og prinsessesenga.

For livets glade gutter går Solen aldri ned...
Fem timer senere ringer vekkeklokka, 04.50. Øyvind er selvsagt oppe før oss. "Coffe to go" står og venter på kjøkkenbordet. Sjenket i to pappkopper med lokk, en til hver Fisk. Øyvind setter syklene på taket. Vi inntar passasjersetet og blir skysset ned på kaia. Hurtigruta venter. Øyvind tar hånd om sykler og bagasje. Vi trenger kun å spasere inn på båten. Finne frokostsalen. Spise så vi triller av båten i Honningsvåg 5 timer senere. Mer mat venter på kaia. Sammen med sykler stablet med kirurgisk presisjon og fjærlett forsiktighet på den mest gjennomførte sykkelhenger verden har sett. Så er det sykling til Nordkapp, mer mat ved ankomst, ut i ribb, kjøre 50 knop, hoppe på bølger, fiske krabber, herremåltid i en lavo og buss til Skaidi. Og jaggu meg venter ikke kveldsbuffe på hotellet før vi innlosjeres på det som likner hytta til AkerRøkke på Oppdal. Og selvsagt er Øyvind på plass også her. Og selvsagt sørger han for at bagasjen vår står klar på hyttedøra. For en dag, for en mann og for et land...

To konger i Sameland
Våkner dagen derpå. får servert både hotellfrokost, reinsskav med potetstappe av de lokale samene, varm brunsj, sørøyburger og bidos før dagen er omme. Innimellom maten rekker vi å bli parkert av en Rødnisse på løypetesten og ryke på et braktap i lassokonkurransen. Tror fordundre meg en Rødnisse ble lassomester også. Fy flate.. Heldigvis ankommer forsterkninger. En langhåra hippieortoped fra Byåsen skal sette Rødnissene på plass. Doc Amdahl ankommer Sameland fredag kveld.

Lørdagens ritt starter med full gjørmespurt fra første tråkk. Jeg er overaskende pigg tross forkjølelse og karrer meg fram i feltet til en finfin fjerdeplass på toppen av andre bakken. Sykkelen er satt opp med bunnsolide dekk så gir jernet ned første gjørmekjøringa. Det varer nøyaktig 370 meter før bakdekket er flatere enn et stykke Rørosflatbrød. Må stoppe i den dypeste og mørkeste sumpen på hele Finnmarksvidda for å sette inn slange. Fader ikke noen multer å spise til arbeidet her heller. Kun selskap av to millioner mygg som elsker søringer. Etter langt om lenge er sykkelen klar igjen, men hansker og utstyr er borte i kvikkleira. Etter et par minutter graving er alt lokalisert og gjørmemonsteret kan sette seg på sykkelen igjen. 200 stk foran og mulighetene spolert.

Koser meg derfor med en lang fjelltur på Finnmarksvidda. Siger jevnt forbi syklister. Prater med mosjonister, ser hvordan de tryner i elva og noen treffer hver eneste tue på multemyrene. Slenger noen skrøner til verdens beste publikum som holder koken hele dagen midt oppå vidda. Kommer etter hvert innom ungdomsløypa. En herlig atmosfære. Ungdom som opplever mestring og sykkelglede. Noen knall og fall. Hjelper et par stk på beina. Gir bort barene mine til noen som trenger de mer enn meg. En gutt som gikk på hue i myra og ei jente med flatt bakdekk fikk en Squeezybar som oppreisning. Bruker 2 timer og 45 min på 39 kilometer. De klart lengste 39 kilometerne jeg har opplevd. Junior har heldigvis inntatt kaketeltet når jeg ruller i mål. Han ble 7. Langt svakere enn vi hadde håpet, men løypa er dønn ærlig. Han var ikke bedre. Vi er begge mektig imponert over alle barn, unge og mosjonister som fullfører. Alle som kommer til mål i Skaidi er superhelter, uansett tid...

Kakebordet, sørøyburgeren og reinskebaben som venter syklistene i målområdet er et mektig syn. Likevel bare en søt forsmak på hva som skal komme. Tre retters middag med alle rettigheter. Afterbike med konkurrenter, arrangører, vertskap og mosjonister ut i mørkets timer. Stemningen er mildt sagt upåklagelig, bare synd at Rødnissene igjen stakk av med de feteste premiene...

Noen var kanskje i overkant hissig på Sørøyburgere..
Høstsola stråler fra skyfri himmel på Alta flyplass søndag morgen. Det samme gjør syklistene som skal hjem. Slitne bein, et snev av skallebank og en alt for kort natt søvn er ikke nok til å hindre at smilet går trill rundt på alle mann. Rødnisser, Blånisser og andre nisser stråler om kapp med sola. Vi tenker tilbake på det fantastiske eventyret vi har opplevd her oppe i samenes rike. Arrangører, kokker, løypevakter, kakebakere, hytteeiere, vertsskap, samer og alle andre har stått på fra morgen til kveld for at folk skal dra hjem med et slikt smil. Skaidi verken ønsker, eller kan bli verdens største sykkelritt. Men de har allerede laget verdens beste rittopplevelse.

I en tid hvor arrangører i sør må avlyse bør de kanskje vende nesa mot nord og se hva de har fått til her oppe. Med stå på vilje, humør, engasjement, dugnadsånd og innovasjon skaper denne gjengen en pakke og atmosfære som gir deg så mye, mye, mye mer enn et startnummer og et par glass sportsdrikk. Fiskene kom uten forventninger og vendte hjem full av opplevelser, optimisme, godt humør, beundring og et knippe nye sykkelvenner fra nord. Takk skal dere ha Odd Peder, Susanne, Øyvind, Lisa, Joakim og resten av banden! Vi er stumme av beundring. Og det skal mye til for at vi mister stemmen.

Takk for oss. Håper vi møtes igjen i 2018!

Nå er det tid for å finne noen reinsdyr også her i Søringland...

StoreFisK

fredag 25. august 2017

Det kritiske punktet i livet...


G-punktet, klitoris, det kritiske punktet eller hva de nå kaller det. Kjært barn har vel mange navn sier noen. Uansett, om du tenkte du nå skulle få en innføring i kvinnens kjønnsorganer må jeg bare skuffe deg igjen. Jeg har verken nok formell- eller realkompetanse til å holde et intensivkurs innen dette spesialområdet. Uansett, det er slik at enhver mann i løpet av livet opplever noen kritiske punkter og opplevelser. Fødsel, første kjærlighet, første øl, giftemål, slagsmål, opprykk, nedrykk, få fyken, pensjon, flytte på gamlehjemmet og videre inn på kirkegården. Ja, du vet.

Det idrettsfolk og andre spesielle raser også vet, er at ingen av disse kvalifiserer likevel til å defineres som akutt kritiske punkter i en manns liv. Det er det bare noen ytterst få opplevelser som kan fylle en slik tittel. Og når man opplever dem. Da er det ingen tvil, da bare vet man det, dette er et slikt punkt, en slik revolusjon, noe som vil prege deg, henge ved og over deg, redefinere deg som person, for evig og alltid.

Jeg har akkurat opplevd noe som få mennesker er forunt å oppleve, det kritiske punktet har gjensøkt meg, tre ganger, tre dager på rad. Hendelsene jeg snakker om fant sted i eventyrlandskapet på Island. Blant lavafjell, vulkaner, elver og isbreer. Ikke ulikt landskapet i Tolkiens fantasiverden. Et sted mellom Laugavatn og Husafell, et sted mellom Husafell og Hveravellir og tilslutt et sted mellom Hveravellir og Gullfoss. Hendelsen oppsøkte meg og slo meg ut som lyn fra en klokkeklar skyfri himmel. Den var brutal, ærlig, vakker, episk, grusom, smertefull, emosjonell og følelsesladet. Kanskje gjensøkte den meg tre dager bare for å overbevise kropp og sinn om at det er virkelig, det er ikke en drøm, et eventyr eller et mareritt. Det er livet, det er her og nå. Det gjelder deg og det gjelder Lillebror. Hendelsen, det kritiske punktet jeg prater om er et slags «point of no return». Det handler om den plutselige revolusjonen i rangordning og hierarki som oppstod på Sagaøya. Når Lillebror plutselig kan tråkke to pedaler rundt raskere og hardere enn Storebror. Når rollene er snudd, når Junior blir til Senior, Læringen blir Sjef, den lille Gutten med talentet og gløden i blikket blir til en Master, Sykkelens Herre. Når Lillebror, Minifisk, Junior eller Eirik som noen visst kaller ham, skal gå foran i krigen, dra lasset, vise vei i mørket og trekke Storebror med seg på bakhjulet gjennom Mordors landskap. Jeg skal nå fortelle deg historien om hvordan Storebror og Lillebror taklet en slik saga. En saga i tre deler, ikke gjennom Midgard, men rundt Langjökul.

Det hele startet med at vi også i år satte oss på flyet til Island. I et helt år hadde vi drømt tilbake til verdens feteste singeltrack i Thief valley, de spektakulære omgivelsene langs løypa, de varme kildene og ikke minst den utrolige gjestmildheten, servicen og buffetbordet vi møtte tre dager til ende i Glacier360. Den gang ble Knut Erik og jeg to mens Eirik og Martin ble fire i sammendraget. I ett år har det irritert og motivert min Lillebror. Vi var sterke begge to for et år siden. Han har fantasert mye om utfallet hvis vi hadde vært en duo den gang. Nå var Knut Erik og Martin satt igjen i Norge. Brødrene Fisk skulle utforske verden alene. Utfordre brødrekjærligheten. For første gang skulle vi sykle på lag i et sykkelritt. Mye kan gå galt når to Fisker er alene i den store verden. Derfor la vi også inn en dag sikkerhetsmargin. Dermed fikk vi en dag i Reyykjavik før spetakkelet braket løs. Vi leverer til terningkast seks i forberedelsen og får med oss både bysightseeing på hjul og til beins før start. Alt er klappet og klart. Vi har et års rutine med dette og har med riktig utstyr til rett sted og rett tid.

På ryttermiddagen ved Laugarvatn er bordet dekket for Fisken og alle andre. Vi kan konstatere at servicenivået er minst like høyt og maten minst like god som for et år siden. Vi konstaterer også at med UCI-status er konkurransen flere hakk hvassere enn for et år tilbake. Syklister fra alle verdensdeler er samlet for å kjempe om heder, ære og UCI poeng. Middagens minste deltaker vekker oppmerksomhet, David Rosa fra Portugal er ranket godt inne blant verdens 30 beste terrengsyklister. Google gir oss lette og kalde fakta. 52 kilo på badevekta. Portugisisk mester de siste syv årene. To OL deltakelser og nylig niendemann i EM. Selvsagt har fjorårsvinner Greg Saw rekruttert denne karen som sin makker i år. Faen så urettferdig, åssen skal feite Fisker henge med denne varianten av Bippe Stankelbein opp bakkene. En annen ting som også er urettferdig er at 52 kilo tunge Rosa spiser pizza, pasta og feite kjøttkaker så det renner fettsyrer ut av ørene hans. Fiskene derimot må jobbe som Per Ulv med terapeutisk vilje dag inn og ut for å ikke se 80 på samme badevekt.
Tung og treg


Rask og lett

Vi konkluderer med at Biipe Stankelbein vil gå tom for krefter. Da kan danskene som sitter på nabobordet vårt berette at regjerende verdensmester i 24 timers sykling også er på start, og at han nok ikke sprekker med det første. Mette, fortumlede, betuttede, godtroende og småoptimistiske finner vi rommet vårt og klarerer kropp og utstyr til start.

Nå venter tre dager rundt Langjökul. I det store og hele er det egentlig tre like episoder. Opp fra soveposen, Lillebror slipper en braker, raskt ut av teltet, frokost, teiping av slarkete skuldre, sjekk av utstyr, en junior som banner, oppvarming, 85-120 km sykling, sykkelprat, mat, mer mat, noen donuts, noen cookies, mer sykkelprat, varm kilde, RedBull, sykkelvask, vedlikehold, middag, enda mer sykkelprat, inn i teltet, Junior sender cirka 143 snapchat og ser en episode side om side, Storebror leser aftenposten, taktikkplan for neste dag legges, litt diskusjon, Junios slipper en ny braker, pissing om natta og litt brødrekjefting. Noen dypdykk inn i rittets avgjørende partier er likevel på sin plass.

Ut fra start er det en herlig og rolig atmosfære. Både Fisker og konkurrenter gir etter beste evne uttrykk for at vi skal nyte turen og ta det som en opplevelse. Det varer vel nøyaktig 2,3 kilometer. Kjøret er i gang og folk faller som svimete fluer etter en lang vinter bakerst i feltet. Inn i første skikkelige stigning setter Bippe Stankelbein opp en marsjfart man sjelden ser makan til i fedrelandet. Tunge, runde Fisker setter inn alle Fiskekrefter og jobber for full maskin for å være med. Det går nesten akkurat. Overraskelsen er gedigen i det jeg merker at Lillebror ser ut til å takle strabasene best. Heldigvis ser jeg at Bippes partner peser gjennom både munn, nese og ører for å samle nok O2. Det er en befriende følelse når han må strekke våpen. «David, my legs, I can’t hold this speed» klinger i fjellene og gir et gjallende ekko i den Islandske lavasteinen. Jeg jubler inni meg. For en lettelse. Nå roer det seg. Så feil kan man selvsagt ta. Lillebror har satt toppetasjen i angrepsposisjon og kjører kontra. Helt uten hell. Det koker bort i kålen og vår egen melkesyre. Bippe er for sterk og tetter alle brudd. Likevel er alle andre lag blåst av og sykkelenes brorskap er satt i episode 1.




Under vår peptalk kvelden før kvelden kom dette scenarioet opp. Vi har en ny plan å trekke opp av sykkelbuksa. Vi skal angripe, og vi skal angripe i dag. Vi skal snart inn i motvind. Dette er vår dag, vår mulighet, vår sjanse til ågi litt deng, skinne som klare stjerner på Islandhimmelen. Bippe har satt igjen fulldemperen på Solkysten og makkeren hans streber litt bak bortover humpedumpeløypa oppå vidda. Det er bra turbulens i underlaget. Trek fulldemperne er i sitt ess nå. Bakdemperen jobber på høygir og Fiskene flyter som flyndrer over sanbunn. Etter mange nok forsøk klarer jeg å skli i vei noen meter. Bippe er selvsagt på hjul. Greg og Lillegutt sitter igjen i bakleksa. Lillebror har for en gangs skyld brukt hue. Intuisjonen og den trådløse brødretankeoverføringen fungerer over all forventning. Jeg venter bare på neste krevende nedoverkjøring. Her kommer Lillegutt som en kamikazepilot ned steinura. Greg har mistet hjulet og vi kan gi flatt jern. Tyngdekraft, store lår og optimale sykler hjelper oss ned steinrøysene. Vi tråkker alt det vi klarer og har en fin, fin luke i det vi svinger høyre inn i motvinden. Rett inn i djevelens port. Vi møter en motvind man kun drømmer om i de sykeste sykkelmareritt. Det er som Saruman svinger tryllestaven rett i trynet på oss. Vinden er vår verste fiende, men også vår beste venn. Så vond, så kald, så beinhard. Likevel vet vi at solbrune syklister med fyrstikkbein opplever den enda tøffere, enda hardere og enda kaldere. Vi leverer et brødresamarbeid i verdensklasse de neste tre milene opp til topps. Gutta bak forsvinner i horisonten. Faen så perverst, vi parkerer gutta og resten av bussen på dag 1.


Så…. To mil før mål. Har merket det en stund. En ekkel følelse har dukket opp. Som når en krokodille ligger og lurer under vannskorpa. Med mord i blikket. Klar til angrep. Angrepet er brutalt. Beina blir lammet. Undertegnede møter en bekmørk vegg. Har svidd alt av krutt. Det som skulle rasjoneres over tre dager. Alt er brukt opp, ikke en gnist igjen. For mye adrenalin, for mye angrep, for mye motvind. Finner bakhjulet til Lillebror som guider gjennom stormen og mørket.



Beina er tomme, blikket er tomt, evnen til å tenke er lagt igjen på fjellet, armene er numne, følelsen i fingrene har forsvunnet. Har kun en tanke i hode. Følge Lillebrors bakhjul. Klarer selvsagt ikke det. Et par kilometer før mål svinger Lillebror rundt den største og mest firkantede steinen Island kan skilte med. Jeg tar snarveien. Rett over. Kjenner felgen dasker i steinen som en blodsprengt penis mot beinhard rumpeball. Slangen i mellom ryker som den billigste dong. Faen i dobbeltfaen i helvete. Brøler ut flatt hjul. Lillebror kjefter, selvsagt gjør han det. Jeg starter med noe som skal imitere løping. Vet vi nærmer oss mål. At vi uansett skal krysse en elv. Har verken krefter, hjernekapasitet eller fingerkraft til å tenke slangeskift. Vi sjonglerer som to avdanka sirkusklovner mot målstreken. Lillebror tar noen spurter med sin alt for korte hamstring så jeg får avlastning på hans sykkel. Jeg har mistet koordinasjonsevnen så smeller knæra sammen som klinkekuler mens jeg løper. Målområdet siger frem i horisonten. Det siste stykket tar lillegutt to sykler mens jeg vakler som en skadeskutt skabbrev over målstreken.

Det er som å nå enden av alt i det vi krysser mållinja. Vi ligger der helt urørlige. Som Frodo og Sam ved veiens ende. Utmattet og tomme for ord. Vi har ikke reddet Midgard, verden og tusener av liv. Men det kom ingen bakholdangrep, ingen Sauron. Vi vant første etappe. Et UCI ritt. Vi leder hele greia. Lykkerus, endorfiner, RedBull, varme kilder, cookies, pizza, cola og annet moro bidrar til at jeg holder meg oppegående ut dagen. Klarer å tørke litt krutt til dagene som kommer. Mens jeg tørker krutt og klesvask fikser Lillebror sykkelen min. Mannen fra antikken er ikke for sein å vende. Jeg blir overtalt til slangeløst guffeoppsett bak. Nå skal det være slutt på tøys, tull og flate jul…

Dag 2. Kongenes dag. Kongeetappen. Atter en konge skal kåres over 112 kilometer lavastein. Vi skal gjennom Mordor. Evighetslandet med kun stein. Planen er idiotsikker. Være med beste lag. Kontrollere feltet. Kontrollere ledelsen. Kontrollere det røde lederstartnummeret. Lillebror er igjen gutten som bærer aftenstjernen, veiviser og guide. Også i dag dannes det samme brorskapet. Også i dag er Bippe sterk, også i dag hører vi «David, my legs» bak oss. Også i dag fungerer planen. I cirka 8 mil. Så eksploderer det bak. Som om Katla har utbrudd. Orgasmen er et faktum og spermveska har full utløsning fra bakdekket. Roper punktering til Lillebror. Han er enda kvassere enn dagen før. Får en skyllebøtte av iskaldt vann over nakken. Men samtidig gjør han en god jobb med å fylle luft, sette inn slange og fylle mer luft. Jeg står ved siden av. Rett opp ned som en apatisk autist. Mottar kjeft og følger instruksjoner. Filmcrewet fra ATW’n får festet hele den svarte komedien på film og det Tyske maskinlaget passerer. Det blir en kortfilm. Ingeniørbroren min imponerer.

Ingeniør og kjeftsmelle
Nå venter 30 kilometer lagtempo. Jeg er innbitt realist. Skjønner at jeg vil møte veggen igjen. At mørket vil sluke meg. Det blir 15 km lagarbeid og 15 kilometer i endeløst mørke. Lillebror viser nok en gang veien til målseilet. Han gjør som Sam, dytter sin herre opp siste bakken. Vi taper 4 minutter, men brukte seks på bytte. Lillebror har vist den strakeste vei til mål. I en fabelaktig tempo.


Siste bakken var tung for herren

Etter en ny kveld med RedBull og Donuts er det duket for siste natt i teltet. Mareritt om punkteringer og sprutende spermguffe preger natta i Fiskeakvariet.


Veien til Gullfoss går gjennom Thief valley. En endeløs singletrack der vi kun skal henge med. To mil med lureri, taktikkeri og psykisk spill på grusen før det smeller. Vi får alt servert på et gullfat. Bippe punkterer mens vi andre suser nedover eventyrlandskapet. Vi forserer dalen i tetgruppa sammen med tre andre lag. Lillebror foran, sSorebror kavende 50 meter bak. Med alt i vår hule hånd sørger vi selvsagt for å helle to bøtter iskaldt vann i hue på oss selv. Selfølegelig er en Lillebror i gullrus rusa for en ny etappeseier. Fire mil før mållinja går vi derfor i brudd akkurat der profilen passer oss best. Luka øker lenge. Så sprekker jeg for tredje gang på tre forsøk 15 km før mål. Vi holder akkurat hodet over vann til Gullfoss og kasserer inn dobbeltgull med noen få sekunder. Fiskene har tatt både pokalen, gullmedaljen og kaka på Island. Lillebror har vist vei. Storebror har gravd seg ned. Dypt ned. Litt dypere for hver dag. Spørsmålet er om han noen gang kommer seg opp til bakken igjen. Jeg har alle fall blitt litt gråere i håret etter denne turen..
Kom hjem i sliten tilstand...
Det er likevel en våt drøm som er oppfylt disse tre dagene på Island! Jeg finner krefter til å nyte BBQ festen og premieutdelingen. Tenker at vi er to heldige GullFisker. To brødre fra kalde nord. To lagkompiser, som også er bestevenner og besteuvenner, som opplever et eventyr sammen. Sammen med masse sykkelglade folk og muligens verdens beste arrangører. Det er en drøm! Takk for turen Lillegutt..

StoreFisk




mandag 21. august 2017

Eirikur og Andersdur på Islandtur

Det er et år siden fire utskremte bambuser fra Østerdalen lot skjebnen lede dem til moderfolkets natur på Island for å søke lykken. Lykken fant vi, og da muligheten ba seg på ny var sovepose og stillongs allerede pakket.

Fire mann, byttet ut med to. Og det ble tidlig klart at Fiskenes brødrekjærlighet skulle settes på en 3-dagers eksamen. Tre dager eksamen er lenge. Måtte gjennom en og samme 3-timers eksamen på høyskolen 3 ganger før noe annet enn F kom servert på vitnemålet. Hvordan skulle nå dette gå veien?

Startet nokså dårlig dagen før avreise. Den selvutnevnte turoperatøren med mest ansiennitet fant igjen en av to billetter i sin booking. Kraftige verbale midler måtte i bruk før Storebror dro en billet nummer to opp av hatten. Endelig i en situasjon hvor alle Fisker hadde billet til flyet og reisen kunne begynne.

Vel fremme på Island. I litt av et migevær. Storebror dro beanien godt nedover øra for å slippe gjenomtrekk. Varma oss på en big black coffe til den nette sum av 1000 ISK for å holde tempen på 37 grader. Island må vel være et av de få stedene i verden hvor selv likvide nordmenn rynker på nesa og skjelver i pengepungen.Vi hadde en bonusdag i Reykjavik denne gangen. Storebror på sommerferieuke nr. 38 insisterte på avreise to dager før rittstart for optimal oppladning. Vi får en kremtur av sjelden vare rundt Reykjavik. Vekker kropp og sinn til liv. I et eldorado av stier og veier jeg aldri har sett maken til.



Senere på dagen tar jeg igjen noen tapte jobbtimer på pc`en i hotellsenga mens Storebror løper løpsk for å finne bygave til familien. Ruller inn en snap fra Storefisk med foreløpig resultat. En kaffekopp med høyst upassende ingress.



Om denne var tiltenkt kone eller barn vites ikke. Upassende for begge parter skulle jeg mene. Har hatt visuell kontakt med omtalt legme utallige ganger. Og noen egen kopp for å beskrive severdigheten ser jeg som bortkasta. Håper for familielivet det ble med andre remedier i bagasjen hjem.

Vi avslutter en flott dag i Reykjavik med friidrett på tv. Når Karsten Warholm hopper over hekker og løper 400 m raskere enn afrikanere med skreddersydde labber. Da er alt mulig. Gutta er i riktig modus og drar med seg alt av inspirasjon inn i nattetimene mot rittstart. Et håp er tent.

Det er andre gang Glacier360 arrangeres. Sukesess i jomfruåret har resultert i uci-status før årets ritt. Proffritt, med egen klasse for proffryttere. Hjemme vet man godt hva som venter. Det er rødnisser og andre jøgglere. I et annet land, med andre konkurrenter stiller saken seg annerledes. Hva som venter to brødre fra Tynset er totalt uvisst.

Noen ting vet vi imidlertid
-Fjorårsvinner Greg Saw har fått med seg en makker med portugisiske mesterfarger og opptil flere OL-deltakelser.
-Det er noen Canadiere som har vunnet VM i 24-timerssykling
-Et par tyskere med følgende beskrivelse "ja, dem kommer til å slå dere"
Og en arrangør som melder følgende: Yeah it looks that you have a lot of great competitors this year.

Jeg har lært at man skal konsentrere seg om seg selv. Så får de andre seile sin egen sjø. Ut fra startblokkene i det som må være perfekte islandske forhold. I solstek og krystallklar fjellluft skal 95 km forrseres. I takt med dronesusen økes puls- og lactatverdier jevnt og trutt i første stigning. Vi sitter greit med og øyekontakten tilsier at ingen holder på å dævve.

I neste stigning blir det straks værre. Portgusieren med en BMI under noen form for skala triller ivei som om dette skulle være en alminnelig søndagstur. Får knapt nok puste på toppen. Snur meg og ser en rødsprengt tomat i tilsvarende kleskode. Guds lykke er at David Rosa har putta enda flere sekunder i sekken på egen makker, Greg. Han sitter igjen noen meter nedi bakken. Vi prøver å gi gass på toppen uten noe form for hell. Stiv som karbonet i Treksykkelen begge to. Det samler seg raskt og slik ruller ferden videre. Kilometervis over stein og grus. Det de kaller biler på Island kaller vi traktorer i Norge. Grusveiene er dype med kampesteiner i hele veien. Her er det lite gratis og få.

Ca. halvkjørt lykkes vi i å få 10-15 meter på Greg. Passer perfekt da det er noen kilometer slakt nedover. Tråkker på som to desperadoser på rømmen. Portugiseren spretter som en hottentott på halvdemper og sine 52 kg. Vi ligger bedre nedpå og har sikkert feltets råeste sykler for slikt underlag. Fulldemperen til Trek er ikke den stiveste i erigert tilstand. Men i åpen stilling er den jaggu så tråkkeffektiv. Vi opparbeider en solid luke til vi snur 180 grader i bunn. Her står rak motvind, 20 km og 700 høydemeter for tur. Mann mot mann. Mann eller mus. Par mot par inn til målstreken. Det flyter vannvittig bra og luka bare øker og øker. Humør, bein og kjemi. Hele eksamen del 1 går som en lek. Høye på adrenalin som sjelden, kommer vi oss over toppen for sjarmørtrillen inn til mål. Alt har vært en drøm. For godt til å være sant. Og det stemmer dessverre ofte. 2 km før mål hører jeg et traumatisk smell i en syklist sine ører. En Storebror helt på felgen uten styreemne har sentrert bakhjulet i den største steinen på hele Island. Selvsagt har han det. Han ser på meg. Jeg ser på han. Han rødsprengt fordi han er kaputt, jeg rødsprengt fordi jeg er sint. Det blir beina fatt på han. To sykler på meg. Kommer oss til mål uviten om differansen bakover. Den er heldigvis tilfredsstillende og grunnlaget for resten av festen er lagt.



Gameplanen på dag to er enkel. Henge på i 111 km, bruke minst mulig krefter, holde eksamensoppgaven til ståkarakter og ikke rasere noe utstyr. Det går knirkefritt i 80 km. Da er vi igjen nedskalert til Greg/Rosa + bror x 2. De har prøvd det meste. Korte støt, lange støt, oppover, nedover. Til og med beine fra oss over en av mange elver har de prøvd. Resignasjonens time inntreffer. Farten går ned. Vi har god kontroll. Alt for godt til å være sant. Jadda. Storebror tømmer dekket for luft igjen. Alle overnevnte momenter i gameplanen ryker i en og samme hendelse. Får putta inn ny gummi i en fart og tar opp jakten. 30 km partempo. Der er vi normalt sett ikke så horribel, men etter 80 km endres forutsetningene noe. Storebror som slenger med leppa når jeg sitter å tramper timer alene i vintermørket sprekker som en ballong 5 km før mål. Det blir akutt åndenød på bakhjulet mitt. Vi har imidlertid kjørt bra i 25 k og henta inn mye av det tapte. Storebror får ordre om å trille uberørt bort til teltduken før han ramler som en potetsekk ut i lyngen. Det er en vannvittig mental krig når du sloss mot samme konkurrenter tre dager etter hverandre. Aldri se svak ut. Aldri et svakhetstegn.




Kommer oss til hektene igjen før siste dag. Med spabehandling i varme kilder. Koldtbord midt i fjellheimen og kveldskaffe på en blåbærtue helbreder Fisker godt.

Sjarmøretappen på dag 3 sitter fortsatt i hjernebarken etter fjoråret. For en drøm av et sykkelritt. 10 km innkjøring. 30 km sammenhengende singeltrack i åpent fjellandskap. Så 45 raske kilometer til målseilet i gullfoss. Vi har fortsatt luka vi trenger. Ingen grunn til å finne på noe dumt. Terrengsykling er en marginal sport. Marginer har en tendens til å jevne seg ut over tid. Som sagt så gjort. Rosa punkterer i inngangen til singeltracken. All trumfen på Fiskenes hånd. Tyskerne som ligger nr. 3 har vi bra glugge på i sammendraget. Tidenes mulighet.



Seiler avgårde nedover den deilige stien. Kan ikke beskrives. Må oppleves. Føles likevel som å krysse Canada på tvers. Redd for at Storebror skal finne på noe dumt. Redd for at noe skal skjære seg. Bokstavelig talt. Steinene i vulkanhaugen er som barberblader. Et feil dropp, eller en feil linje og alt går rakt i dass. Flere lag suser forbi oss. Vi holder pæra kald og kommer oss ut på veien med hodet over vann. Det er litt av en vitamininnsprøytning. Vi henter igjen lagene foran oss og støter i en grusklatring 20 km før mål. Tråkker for livet inn til Gullfoss. Tar vår andre etappeseier med under minuttet til de bak. A på eksamen. En spesiell følelse vi neppe vil glemme.








Reiser hjem samma dag. Bagasjen full av fantastiske minner. Om mulig enda større optimister enn ved avreise. Alt annet enn dobbeltseier i Birken nå må regnes som fiasko. At rittets siste dag ender rett på kontoret i Kjelsåsveien 161 går fullstendig uproblematisk. Den rosa skyen er underbar. Liker meg på den. Har neppe falt helt ned enda.

Takk til en fantastisk arrangør som har stelt i stand litt av en pakke. Bedre kan det ikke gjøres. Håper vi sees igjen.

Jr

søndag 2. juli 2017

Stjernekrig og drittarbeid..

SykkelTransefesten i Østerdalen er naturligvis et høydepunkt i løpet av sommeren. Når man kan sykle ut døra til mor og far i det evighetssspeaker Bronken roper deg inn i startfeltet blir det ikke mer lokalt. Slekt, venner, bekjente og andre små og store lokale helter jobber hele helga for at bygdas største sønner og andre besøkende skal kose seg tre dager til ende. Innsats, dugnadsånd og pågangsmot til denne gjengen er beundringsverdig. Her har mange noe å lære. Kanskje burde Stortingspresident Olemic, IOC og idrettstoppene ta seg en tur til Østerdalen. Ta seg en bolle og en kopp saft. Se hvordan ting funker ute i det virkelige livet...

Med ritt utenfor husdøra til mor og far skulle man tro alt lå til rette for gode forberedelser og lite stress. Slik blir det selvfølgelig ikke denne gangen heller. Minstemann Fisk og undertegnede hadde naturligvis invitert huset fullt av syklister og liksom syklister denne helga. En jålebukkk fra FTT med militærrette sokkekanter, trimma skjegg, hipsterlue og seier i blikket. En gammel bauta av en fotballspiller med semi AD-HD, total mangel på innsikt i sykkelverden, signalgul tempohjelm som sier hold avstand og negativ IQ innen sykkelmekanikk og sykkelteknikk. En tempomaskin fra Jessheim med alt for fin bil, alt for mange sykler men alt for få gir. Og sist men ikke minst et rosakledd nedoverskogtroll fra Tonsenhagen med massive fartsressurser, ullskjegg til knærne og en dag gammel sykkel som han aldri har prøvd. Kobler du et slikt billigsirkus med en forkjølet Jr, med alt for kort lunte fordi han har praktisert ramadan i en måned for å komme i matchvekt. Og en StoreFisk som har altfor mange starter, men alt for få seire i dette rittet. Ja da får du en småamper, selvsikker, bruddkåt, overtent og egentlig veldig ålreit peloton i Aumliveien 6A.

På sedvanlig vis har ulike chatteforum blitt pepra med spekulasjoner, ambisjoner, taktikkeri og kløneri på forhånd. Her skulle man tro at ingenting var overlatt til noen tilfeldigheter. I det sekundet Mailand VGS lukker for sommeren og sju uker lærerferie ruller i gang rettes snyteskaft og fokus mot Østerdalen. Logistikkplanen er griseenkel. Skogtrollet og Fotballspilleren plukker opp meg og Kristian på Bjerke før vi ruller i samla felt i den store Koreaneren oppover ødemarka til kjente trakter. Jeg kan hver sving på veien, ingenting kan slå feil.. Kanskje er planen for idiotsikker. Utfordringene starter ved midnatt torsdag kveld. Skogtrollet har knekt ramma på sin kjære Scott. Et lunsjmøte hos Oslos sykkelgrossister fikser imidlertid biffen og Atle kan vende snuten og skjegget mot Østerdalen med splitter ny sykkel. Kult, spesielt når han fikk kjøpt den for slikt og ingenting...

Neste utfordring er å feste syklene på Jacobsens særdeles praktiske sykkelstativ med plass til FIRE sykler. Syklene sitter fint på stativet, men stativet er umulig å festet på kjerra. Makan. Etter halvannen time bannskap, svetting og stripping innser vi nederlaget. Trenger nytt stativ. Kristian og jeg spiser reisematpakka på trappa hjemme mens gutta fyker på shoppingrunde. 45 minutter senere ruller vi avgårde. Med alt for fine sykler på et alt for billig stativ. Etter at Oslolosen har kjørt feil ut til E6, på en vei han kjører hver dag, og gamlegutta i framsetet har mista besinnelsen på Mcern er vi omsider på vei. Kun fire timer bak planen, nydelig...


Det jobbes med sykkelfesting. Hulken hjalp også til

Vi finner fram til Tynset og alle mann alle koser seg i både enkelt- og dobbeltsenger i Aumliveien 6A. Nye bekjentskaper stiftes og stemningen er god før start. At Jacobsen oppdager et løst bakhjul 9 minutter før start er noe jeg har tatt med i beregningene, det fikser vi. Når det viser seg at hele kassetten skrangler 7 minutter før start blir det imidlertid litt mer trøkk. En rask tur innom hjemme og fram med verktøykassa. Jakobsen er stor i øynene når jeg tar av hjulet og strammer kassetten. Innbiller han at dette er avansert mekanikk og at det må spesielle ferdigheter til for å fikse dette under stress. To min før start ruller vi hjemmefra og et minutt før startskuddet smeller er vi klare i feltet. Det er klart for episode I; "The Phanotm Menace".

Trek Sparebanken har på sedvanlig vis lagt en slags taktikk. Med stort sett hele SwixImperiet på plass er trusselen langt mindre skult enn i Star Wars universet. Sykkeluniverset er lite og det foregår så lokalt som overhode mulig. Det grubles og spekuleres for å finne en måte knuse Imperiet, rødnissene, en gang for alle. Det blir en helg med et klassisk spill. Den blå lyse side av kraften på den ene siden. Mot Imperiets tropper, hatet, "The dark side of The Force" på den andre siden.


Mørk, ondt og rødt mot blått, lyst og godt

Plenum på den lyse siden avgjør at Episode 1 skiller lite, vi holder feltet samlet og prøver litt i terrenget over til Savalen og ned Fådalen. Krefter og krutt skal spares til stiklatringene mot slutten av episode 2, kongeetappen. For mine personlige sjanser er taktikken fullstendig idiotisk, like patetisk som Høgmos visjoner om at Norge skulle leke med ball og vinne VM i 2018. Derfor var jeg også degradert til soldat og hjelperytter for hele Trans Østerdalen. En brikke i spillet for å felle Imperiets røde arme. Det endte som det måtte gå. Akkurat som i Geoge Lucas sin verden blir Episode I den kjedeligste. Darth Vader er enda ikke født og det blir lite action. Det går i søndagstempo til Sparsjøen selv om det er fredag ettermiddag, tror jeg skulle klart å legge inn en bedre lunsj hos onkel i Lonåsen uten å dette av lasset. Rimelig kjedelig affære. Tempoet eskalerer ned Fådalen. Skuldermannen detter av lasset. Lagets "spurtkanoner" blir pisset på i spurten av de røde gutta fra Imperiets tropper og en gubbe på 50 år. Jeg sitter igjen et minutt bak og blir gjort til narr og klovn foran eget hjemmepublikum, akkurat som Høgmo. Satt ut av spill lenge før spillet starter, tragisk likt Høgmo det også. Vi er i bakleksa fra første dag, rødnisseimperiet har kommandoen. Etter langt om lenge er hele pelotonen i 6A i mål og en ny ettermiddag med våsprat i bohemen venter.

For å følge lagets taktikk stiller jeg med fulldemper også i episode II: "Attack of the clones". Ruller ut fra Tynset stasjon i et migevær av sjelden, sjelden vare, også til Tynset å være. 4-5 grader og pissregn på selveste St. Hans. Det er et hån. Det skal bli min bane... Kommer nøyaktig 138 meter i vei bak masterbilen da jeg skal låse demperne med Twinlock`n på styret. Har litt for mye Jedi krefter i fingrene. En kjent lyd av plastikk som knekker runger i feltet og jeg sitter der med kølla i buret. Låsen til begge demperne knekker rett av. Prøver desperat å se om noe kan gjøres i farta med en rødnisse kommer opp på siden. Har skjedd alle oss før i år, den er ødelagt. FLOTT. Bare drøye sju mil og snaue 2000 høydemeter til mål. Mens istiden og monsunregnet har lagt seg over Tynsetbygda på en og samme dag skal jeg sykle med vidåpen demper. Jokker opp asfalten i bygdabakken som en skadeskudd kenguru. Fy faen. Trek`n kunne vært brukt som hoppestokk og gyngehest. Egentlig er den best egnet til stavsprang slik den fremstår nå. Spretter så jeg blir både svimmel og ør opp bakkene uten å komme særlig fremover. Innser at det blir en av de mest brutale dagene på to hjul i mitt etter hvert ganske lange liv.



Drar feltet og kjører halvhardt så lenge jeg klarer. Gjør soldatjobben. Detter av opp mot toppen av Åsan. Kjører brukbart på de såpeglatte stiene ned. Helt til det er 300 meter ned til veien. Der har plutselig noen Tynsetinger  gjenopptatt en gammel tradisjon. Noen har laget en dyregrav. Mitt i stien. Treffer hullet med full kraft og planter framhjulet så langt nedi jeg bare klarer. Flyr som en struts noen meter nedover blåbærlyngen. De som kan det minste om zoologi vet at en struts ikke har vinger. Ferden stopper mot en furustamme nede i lia. Slår en allerede bedriten skulder litt ekstra og drar på meg et deilig skrubbsår på innsida av låret mot kronjuvelene. Det knekker noe voldsomt i gyngehesten, men den er jo mer elastisk enn en gummiball så den tåler trøkken bedre enn meg. Løper opp igjen og finner igjen doningen.

Kommer ut på veien sammen med Nesteby og Jr som også har hatt sine strabaser. Vi sykler lenge sammen før noe helt nytt skjer i mitt 32 år lange liv. Jr tar et klokt valg. Hopper inn i en varm bil. Skylder på vondt i brystet og ruller inn sykkelhjulene. Merkelig at minstemann tenker klart mens vi utgamle kara trosser naturkreftene videre. Forserer leire, sauemøkk, bær, lyng, en nedfrosset rødnisse som har blitt til is. Ettter langt og lenge kommer vi oss til mål. Totalt nedkjølt og med et merkelig uttrykk i trynet passerer jeg målstreken over 10 minutter bak Klonekonge Engelsgjerd som er dagens vinner. Sist av blånissene. Albuene har frosset fast i 75 graders vinkel. Har fått en slags kuldekrampe i trynet så klarer ikke å røre munnen. Streber inn i dusjen og sitter oppi peisen med en dyne rundt meg mens spasmer herjer i kroppen en drøy time etterpå. Har ikke sjans til å løfte den deilige kakaokoppen damene i servicecrewet har prøvd å diske opp med. Rister for mye. Pelotonen ser plutselig ut som en gjeng pensjonister med elektrosjokkpistol koblet inn i anus. Vi rister og skjelver så det gir utslag på richerskalaen på Tynset. Fotballspilleren er sist i pelotonen og reagerer med ukontrollert sinne og aggresjon da han må dusje i kaldtvann etter fire timer ute i istiden. Makan til uforskammet gjest...

Istid på Tynset en lørdag i juni

Episode 3: "Revange of the Sith" er en lang, lang og enda litt lengre transport til Koppang. Har bytta ut gyngehesten med min deilige 9.9 Procaliber. Får en liten orgasme i det jeg reiser meg i første bakken og kjenner en pinnestiv sykkel reagere sånn jeg ønsker mellom beina. Får nye krefter og holder fin posisjon sørver dalen. Det blir litt kritisk halvveis ut på etappen i det lagkompis Doktor Amdahl bretter ned skylappene, legger igjen hemninger og hjernekapasitet oppe på Fonnåsfjellet og kjører av meg og Nesteby mens han tauer med seg hele Hard Rocx Imperiet i front. For en amøbe, bruker irritasjonen og den pinnestive 9.9 sykkelen til å taue opp Nesteby til tetgruppa. Unge Rødnisse Darth Engelsgjerd synes tydeligvis tre dagers ritt er gøy. Han leker litt fartslek sørover mot Koppang mens han gliser stygt bak de alt for store røde solbrillene sine. Han kjører av både blånisser og rødnisser nedover dalen. Opp Morakjølen er det bare tre røde og undertegnede igjen. Rødnisse Mehl faller tidlig og plutselig er Imperiets røde arme redusert til kun to mann. Dessverre er de to røde for sterk og jeg må strekke våpen mot toppen. Kommer til Koppang som 3. mann. Må ta til takke med den grisesure 4. plassen i sammendraget. Tre rødnisser foran igjen, mens "Kapteinene" på blånisselaget har falt som fluer på veien til Koppang. Hjelperytteren som ble satt sjakk matt av egne menn ble altså best av taperne.


Darth Vader har våknet opp Morakjølen
Det skulle snart vise seg at sure 4 plasser ikke skulle bli helgas sureste opplevelse. Etter obligatorisk pizza og pølsefest på Koppang lukta det sur fis i bilen opp til Tynset. Under dyna natt til mandag lukter det enda surere. Etter mandagens første toalettbesøk må badet defineres som sur sone. Nå begynte også en sur tanke å surre rundt i en sur og seig kropp. Har sauemøkken sluppet inn i systemet gjennom sprut, flasker eller mat underveis? Jeg tenker med gru og surhet tilbake til 2013. Bukkeritt, regn, sauemøkk og campylobacterinfeksjon. Det var ingen god ferie. Det var et helvete..




Minner fra 2013 og camplyobacter
Jacobsen rapporterer om gonore fra Årvoll. Jeg går stadig oftere på dass. Det lukter surere og surere, flyter mere og mere. Faen. Feberen stiger mandag kveld. Dobbeltfaen. Neste dag går med til å trykke hue ned i puta for å unngå den deilige sommersola. Mellom slagene løper jeg på dass og tømmer tarmen. Bakterieprøver blir sent til Lillehammer. I mitt eget hode er svaret allerede klart. Campylobacter har vendt tilbake. Onsdag og torsdag er det stigning i programmet. Det er duket for Episode IV; "A New hope". Drister meg ut blant folk og får både skutt opp til høstjakta og lufta fiskestanga. Avslutter torsdagen med sosial kveldsmat hvor det serves både Chablis, vellagret spekemat og de beste oster. Deretter er uka en vandrende katastrofe. Vandringen foregår mellom senga og dass. Men vandringen blir lang om man går mange nok ganger. Har nok bikket 50 turer i løpet av tre dager. Yara har allerede tatt kontakt for å åpne fabrikk i Aumlivien 6A. Episode V: "Camplyobacter strikes back" er ukas hardeste episode. Darth Engelsgjers skinnangrep blir bare smådritt i forhold til denne trøkken.


Yara avdeling Aumliveien 6A, Tynset


Nå er det søndag og jeg venter stadig på episode VI "The Return of the biker", håper det heller ikke tar for lang tid før episiode VII "The force awakens" kommer. Trenger både jedikrefter og annen hjelp for å finne igjen toppformen etter dette slaget i Østerdalen. Sommerferien hittill har også vært en bedriten affære..

Enn så lenge, takk til venner, uvenner, publikum, arrangører, Sithlorder, Imperiet og Darth Vader for en herlig helg. Imponerende å se publikum rundt også lørdag når både istid og monsunregn herjet. Dere bidrar med både motivasjon og stemning når alt ser som svartest ut. Takk til mor, far, koner og samboere for huslån, langing og topp service. Ikke alle foreldre som overlater huset til en slik bataljon for en helg. Synd alt skulle ende i dass til slutt, men det kan ikke dere noe for. Gårdagens NM gikk også mens jeg fulgte live fra dass.. Jr sitt NM gikk også i dass, men blir er et annet kapittel.. Det rød laget seiret igjen. Gratulerer til Fredrik som Norgesmester og Ole med sølv. Fortjent er det! Dere er ikke så verst til å sykle da sjø..

Mange, mange syklister har delt min sauemøkkskjebne i etterkant av Østerdalseventyret. Er det rart folk stemmer ja til ulv...

StoreFisk